- Barna er skilsmissens små helter

Det var i kjølvannet av sin egen skilsmisse for sju år siden at Trude Trønnes Eidsvold så behovet for en bok fra barnas ståsted. Tittelen ramlet ned i hodet underveis i arbeidet. Nylig kom «Skilsmissehelter. Til deg som har skilte foreldre». Målgruppen er barn i alderen 9–12 år – og deres foreldre – og den er skrevet med Rosa von Krogh, psykologspesialist Emma Johannesen og helsesykepleier Olaug Kalberg Heggem. De to sistnevnte bidrar med faglige råd som en kommentar eller et lite brev til de barna som i boken forteller sin historie. Som advokat i det eneste norske firmaet som bare arbeider med barnerett, supplerer Trude med juridiske råd og rettigheter.

– Alle disse barna er små helter, forklarer Trude. – De betaler den høyeste prisen for bruddet ved å måtte flytte mellom to hjem. Å tilpasse seg et liv i en lappeteppefamilie er en ekstraordinær situasjon. For barn flest oppleves et samlivsbrudd som en tsunami. I tillegg til dette er barna fullstendig prisgitt hvordan de voksne takler sin egen krise.

Riktignok var mamma Trude og pappa Marius forberedt på at det ikke sto noe kriseteam klart for å ta seg av de sjokkerte, ulykkelige barna, men ble like fullt rystet over at de var helt uten sikkerhetsnett da de ble virvlet inn i foreldrenes samlivsbrudd. Som et «føre-var»-grep hadde Trude sendt e-poster til samtlige av barnas lærere for å informere om det som var skjedd hjemme.

Trude fortsetter: – Vi opplevde rett og slett at barna var prisgitt oss to som var i ferd med å gå fra hverandre. Heldigvis har vi to hele tiden vært gode venner. Helt fra bruddet forsøkte vi etter beste evne å være rasjonelle. Det var viktig for oss å ha fokus på barna. Vi hentet også inn egen terapeut slik at de fikk en utenforstående å snakke med. Det skulle vise seg at de ikke hadde så mye behov for det, men muligheten var der. Jeg lette også etter realistiske fremstillinger av hvordan barn opplever brudd, uten å finne det. Det var alle disse barna vi ønsket å gi en stemme da vi tok fatt på arbeidet med boken.

«Vi»-et innbefatter først og fremst medforfatter Rosa von Krogh. Hun er webdesigner med mastergrad i antropologi, er niese til Trudes mann Gard, og er selv skilsmissebarn.

– Rosa og jeg hadde lenge snakket om at vi kanskje skulle skaffe oss et felles prosjekt, forteller Trude. – Det slo meg at det måtte bli denne boken. Vi satt på mye samlet erfaring og kunne utfylle hverandre. Dessuten er Rosa rågod på design og visuell formidling.

Rosa ler overbærende når hun blir spurt om hun opplevde sin egen oppvekst som en heltebragd, men er ganske sikker på at det å måtte flytte mellom to hjem har gitt henne en ballast av styrke, nysgjerrighet og fleksibilitet. Foreldrene skilte seg da hun var to år gammel, og Rosa kan ikke huske noe annet enn et liv i to hjem. De første årene bodde de to eksene i samme bydel i Oslo, senere var det tidvis eviglange flyreiser som skulle skille dem. Moren og hennes nye familie tilbrakte en lengre periode i Afrika. Som teaterregissør var faren stadig på oppdrag både i utlandet og rundt om i Norge.

Les også: 7 tegn på at forholdet bør avsluttes

– Jeg hadde mye dårlig samvittighet og følte alltid at jeg forlot den ene da jeg måtte flytte på meg, minnes Rosa. – Jeg syntes mest synd på pappa. Til tross for kjæresteforhold og mange venner, tror jeg at han ofte følte seg ensom, særlig i høytider og merkedager som ellers er litt vanskelige. Mamma etablerte seg ganske snart i et nytt ekteskap. Hun har hatt samme mann siden jeg var fem år gammel, og jeg fikk to halvsøsken. Min stefar har vært en bærebjelke i livet mitt.

De første årene var avtalen at Rosa skulle bo annenhver uke hos mamma og pappa, så sant det praktisk lot seg gjennomføre. Etter hvert ønsket hun selv å gå over til to uker hos hver for å få mer kontinuitet. Hun sukker litt i den andre enden av telefonforbindelsen:

– Det var å vokse opp i to ulike kulturer. Hos pappa var det mer flyt og få regler. I mamma-hverdagen var det søsken å ta hensyn til og godteri bare på lørdager. Egentlig likte jeg begge deler. Det var litt deilig å være enebarn hos pappa og ha hans fulle oppmerksomhet, men også greit å leve innenfor strengere familierammer.

Selv om Rosa hadde mye egenerfaring å trekke veksler på da de to forfatterne tok fatt på «Skilsmissehelter», var hun opptatt av å utføre et grundig researcharbeid. Hensikten har vært å formidle barnets stemme gjennom et brudd. Det skulle bli en bok av barn – og til barn.

– Utgangspunktet var en rekke intervjuer med barn som er bosatt rundt om i landet, forklarer hun. – For at boken skulle bli troverdig, og representativ, måtte vi komme oss ut av ut av den sosiokulturelle sirkelen på Oslo vest, som Trude og jeg i hvert fall privat beveger oss innenfor.

De mange samtalene med skilsmissebarn fra ulike miljøer har gitt liv til fem fiktive barn som forteller hver sin historie. Vi følger dem, tre jenter og to gutter, gjennom et skoleår – fra første til siste skoledag. De korte kapitlene stanser opp på en aktivitetsdag på skolen, Halloweenfeiringen, julaften, en alminnelig hverdag, påske og 17. mai.

– Dette er en bok til alle som er berørt av en skilsmisse, mener Trude, og legger bestemt til: – Det er på ingen måte en «selvhjelpsbok» for barn. Det ville være å ansvarliggjøre barna i den situasjonen de befinner seg i. Gjennom boken gjentar vi til det kjedsommelige at det er de voksne som må ta ansvaret når ting ikke fungerer. Det er ferdig snakka. Så er det et sammensatt landskap vi beveger oss inn i – fra de enkleste brudd til historiene om høykonflikt. Som barneadvokat ser jeg jo et mønster, nemlig at et vanskelig brudd ofte kommer i kjølvannet av et dysfunksjonelt familieliv. I alle disse sakene gjelder det ulike spilleregler for hvordan barna skal ivaretas. Boken er avgrenset mot de tyngste historiene, men vi har forsøkt å favne vidt.

Les også: Parterapeut: Dette er hemmeligheten bak et vellykket forhold