Thomas Hylland Eriksen: - Livet er for kort til å være sløv

Det er da også en vennlig, magert høyreist og lunt smilende professor som kommer slentrende til det åpne bakeriet som for ham ligger midtveis mellom bolig og kontoret på Blindern. Været tillater fortsatt å drikke kaffe og mineralvann ved et utebord der høstlige solstreif faller inn på skrått. Lubne, bytilpassede gråspurver tripper rundt på brolegningen mellom bordene for å nappe til seg smuler. Et skilt ved inngangen forbyr å mate fuglene. De nekter seg likevel ikke å hoppe opp til en halvspist hvetebolle dersom eieren er uoppmerksom. 

Sødmen ved å ha sansene åpne for de små detaljene som pågående småfugler og smaken av nybrygget kaffe, innlemmes også i meningen med livet, men det skal vi komme tilbake til. Deler man en kaffestund med en mann som snakker ivrig både på inn- og utpust, og knapt setter grenser for hva han har kunnskap om, og interesserer seg for, trengs en viss disiplin dersom han skal rekke hjem for å lage fiskemiddag til kone og to voksne barn. 

Vi bestemmer oss for å starte med de viktige vendepunktene som danner bakteppet for det meste som Hylland Eriksen står for i dag. Da er det naturlig å ta den mest dramatiske vendingen først. Den handler om kreft og det å stirre døden i hvitøyet. Han var 54 år gammel og livet var på travelhetens høydepunkt for en allestedsnærværende akademiker, foredragsholder og samfunnsdebattant. Diagnosen var kreft i bukspyttkjertelen, en form for kreft som har de fleste odds mot seg. Han vrir seg litt i stolen og tar et par slurker mineralvann før han forteller:

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å skrive så mye om sykdommen, men det ble uunngåelig i en bok som denne. Man ser livet på en ny måte når man går gjennom denne type krise, og livet henger i en tynn tråd. Det ga meg en dyp takknemlighet, og lykkefølelse, over fortsatt å få lov til å være her. Jeg lå i sykehussengen med slanger tilkoblet overalt. Da kunne jeg kikke ut av vinduet og se bladene gulne på trærne utenfor. Jeg kjente også på takknemligheten overfor alle de menneskene som brydde seg og stilte opp for meg. Vi mennesker skal være så sterke, men trenger også rommet til å være små og svake. 

Etter to og et halvt år med pandemi har jeg en tanke om at vi i fellesskap er kommet ut med erfaringer som har endret vår holdning til livet. Pandemien viste at markedet ikke kan løse alt, at vi trengte regler og politikere som våget å ta upopulære beslutninger for å komme oss gjennom krisene. Vi godtok hytteforbudet i to påsker nesten uten å mukke. Pandemien lærte oss noe om sårbarhet, om den globale økonomien som har vært så vellykket at den er i ferd med å ødelegge kloden. For de mange av oss som tross alt var så privilegerte at vi ikke ble permittert fra jobben, betydde pandemien at vi kunne flytte inn på hjemmekontor, senke skuldrene og få mer tid til å gjøre avslappende ting som å pusle i hagen og gå lange turer i nabolaget. For egen del så jeg på disse turene mange detaljer som jeg tidligere ikke hadde lagt merke til. Ikke minst fikk vi bedre tid til å ta vare på nære relasjoner.

Etter å ha snakket om egen kreft og alles forhold til covid 19, skrur Hylland Eriksen klokken, og fortellingen, 46 år tilbake i tid. Da studerte han sosialantropologi på Blindern. Ellers levde han i miljøet rundt Gateavisa, som ifølge ham selv gjorde ham til en «ganske depressiv postpunker», svartkledd og med ansiktet dystert markert av svart eyeliner. Det var jappetid, og vi opplevde livet som meningsløst i dette overflodssamfunnet, forklarer han.

Vi bestemmer oss for å starte med de viktige vendepunktene som danner bakteppet for det meste som Hylland Eriksen står for i dag. Da er det naturlig å ta den mest dramatiske vendingen først. Den handler om kreft og det å stirre døden i hvitøyet. Han var 54 år gammel og livet var på travelhetens høydepunkt for en allestedsnærværende akademiker, foredragsholder og samfunnsdebattant. Diagnosen var kreft i bukspyttkjertelen, en form for kreft som har de fleste odds mot seg. Han vrir seg litt i stolen og tar et par slurker mineralvann før han forteller:

Vendepunktet kom da han 24 år gammel reiste til Mauritius for å gjøre sitt første feltarbeid: 

– Jeg holdt til i en fattig fiskerlandsby hvor de fleste ikke eide noe som helst. De få hundrelappene jeg betalte i måneden for å leie et rom, var nok til å gjøre livet litt enklere for den fattige familien jeg bodde hos. De kunne kjøpe seg bedre mat og få råd til nye klær. For denne familien ga dette en ny type mening med livet, og for meg var det som å få en kald fisk i ansiktet. Jeg ble kurert for dysterhet for all fremtid. Arbeidet som sosialantropolog har lært meg at mennesker kan leve under langt uslere kår enn oss, og likevel oppleve lykke og mening med livet. 

Hylland Eriksen fremholder også at livet hans ikke ville ha vært det samme dersom han ikke hadde fått de to barna, som i dag er voksne. Sønnen studerer matematikk i Zurich og er ikke så ofte å se hjemme. Datteren bor heldigvis bare noen trikkestopp unna, og studerer medisin. 

– Jeg har innsett at det er veldig siviliserende, om ikke å være gift, så å ha nære og forpliktende relasjoner. Man innser at menneskelivet ikke bare består av rettigheter, men også av plikter. Barn skaper betingelsesløs kjærlighet. Du har dem med deg hele livet, vil deres beste og er på deres parti. Det er magisk å oppleve hvordan deres verden gjennom oppveksten blir større og større, og hvordan sirklene utvider seg.

Før vi går nærmere inn på hva Hylland Eriksen opplever som de syv meninger med livet, dveler vi noen minutter over temaet nysgjerrighet. Han har ikke tall på hvor mange bøker han har skrevet, men det er nok over 60, og inkluderer også to romaner. Det finnes knapt et tema han ikke har interessert seg for – og ment noe om. Nysgjerrigheten har vært en av de viktigste drivkreftene. 

 – Jeg har vært slik siden barndommen på Nøtterøy. På skolen var jeg nok et mareritt og ganske slitsom å være sammen med. Det hindret meg ikke i få venner, men jeg hadde en følelse av at de helst ønsket meg i små porsjoner. Nå kan jeg med overblikk si at det å tilegne seg ny kunnskap, skaper stadig nye behov. Jo mer du lærer, jo morsommere blir det. Livet er for kort til å være sløv.

7 meninger med livet

1. Relasjoner

Nære relasjoner til andre mennesker er etter min oppfatning den vesentligste meningen med livet. De usynlige trådene som forbinder oss med hverandre og til alt annet liv, er mange, og noen er tykkere enn andre. Hvor sterke trådene blir, avhenger av hvor mye og hvor dypt vi fletter oss inn i dem. Jo færre relasjoner du klarer å holde liv i, og jo tynnere trådene til omverdenen blir, desto dårligere integrert er du. Når trådene blir usynlige for deg, er du helt alene. Det er da livet blir meningsløst.

2. Knapphet

Ingenting hadde vært verdt noe hvis du hadde tilgang til det bestandig. Knapphet gir livet mening. I overflodssamfunnet er det største knapphetsgodet knapphet. For meg som er over middels interessert i musikk, er tilgangen på nettopp musikk et eksempel. Jeg husker hvordan jeg i ungdommen måtte spare penger til en LP jeg ønsket meg. Lykken over overveldende da jeg endelig fikk den. Det var noe helt annet enn å trykke på en knapp og hente musikken fra en strømmetjeneste.

6. Balansekunst

Det er umulig å få et meningsfylt liv uten balanse. Et slikt ideal rendyrkes i østasiatenes yin og yang. Et vesentlig menneskelig prosjekt går ut på å finne den perfekte balanse mellom trygghet og frihet, mellom personlig selvstendighet og tilhørighet i en gruppe, mellom en forankring i fortiden og en åpenhet for hva fremtiden vil bringe.

7. Å gi slipp

Døden gir i seg selv gir ikke mening, men å erkjenne vår egen dødelighet er det som gjør oss til mennesker. Livet er et sluttet hele. I vår kultur er vi ikke gode på å dø. Å gi slipp er følelsen av å ha utrettet noe. For eldre mennesker kan de siste årene av livet være opplevelsen av at livet er en vev. Når man har lagt den lengste distansen bak seg, og er usikker på hvor lenge man har igjen, handler det mye om å spinne trådene i denne veven sammen. Dersom den ikke er ferdig, er det lett å føle at vår tid ennå ikke er over. Å gi slipp på livet, og forsone seg med døden, er erkjennelsen av at «nå er det min tur, jeg har gjort det jeg skal». Jeg satser på at mitt eget ettermæle vil være noe sånt som «han gjorde i det minste sitt beste». Det er vel det meste vi alle kan håpe på?

Les også: Sonja Henie - det som aldri ble fortalt