Under den første vinterolympiaden i Chamonix i 1924 gled en 11-åring ut på isen iført posete stillongs, en mørk kjole i ull med smal pelskant, strikkelue på hodet og svarte, høye skøyter. Hun endte opp som nummer åtte – av i alt åtte deltagere i kvinnenes kunstløpkonkurranse. Den lille piken var skuffet, men å gi seg var ikke et alternativ.
Tre år senere kom tenåringen Sonja Henie sterkt tilbake under verdensmesterskapet i Oslo i 1927. Denne gang iført en kort, hvit kjole – noen mente den var altfor dristig! – og for første gang med hvite skøyter. Dommerne mistet nesten pusten da hun utførte en dobbel aksel – en øvelse som før bare var gjort av menn – og ga henne førsteplassen. Hun var blitt verdensmester på hjemmebane, og i årene etter var hun uovervinnelig!
Slik begynte livsglade Sonja Henies utrolige karriere, ikke bare på isen, men også som filmstjerne og en av tidenes største primadonnaer. I sin tid var hun også en av verdens rikeste kvinner med en formue beregnet til nesten 400 millioner kroner.
Sonja ble født på Frogner i Oslo 8. april 1912 i en snøstorm. «Våren var på vei, men så kom den verste stormen Oslo noensinne hadde opplevd – og meg», sier Sonja i sin selvbiografi. Faren Wilhelm var en kjent fabrikkeier og pelshandler og en ivrig sportsmann som hadde tatt medaljer både i sykling og på skøyter. En høylytt, ivrig og entusiastisk far, i sterk kontrast til moren Selma, en formuende datter av en skipskaptein som var mer introvert, men som støttet sine to barn fullt ut: Den fire år eldre Leiv og lille Sonja som både elsket å stå på ski og som danset klassisk ballett. Men skøyter fikk hun ikke lov av foreldrene å ha på føttene før hun var seks år.
Sonja viste seg å være et naturtalent. Tre timers øving hver dag på nærliggende Frogner stadion med de beste instruktørene penger kunne fremskaffe, pluss at hun ble tatt ut av skolen allerede i fjerde klasse for å kunne konsentrere seg om skøytene på heltid, skapte et vidunderbarn. Om sommeren sto tennis, ridning og svømming på programmet, og Sonja utmerket seg i alt. Men det var skøytene som til slutt vant.
Den beinharde disiplinen og en jernvilje uten like gjorde at hun dominerte kunstløpsporten fullstendig i årene etter sitt første verdensmesterskap. Hele ti verdensmestertitler og tre olympiske gullmedaljer vant hun. Den siste olympiske gullmedaljen vant hun i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Der håndhilste hun på Adolf Hitler som var en stor beundrer av henne, og ble også invitert til lunsj på hans landsted Berghof i de tyske alper. Hun fikk under besøket overrakt et foto av Føreren med en lang inskripsjon. Dette møtet skulle etterpå forfølge Sonja i mange år av hennes liv. Selv forsvarte hun seg med: «Den gang visste jeg ikke en gang hva en nazist var for noe.»
Sonjas idrettskarriere som amatør var over, så hva skulle hun nå finne på? Siden hun var liten pike hadde hun drømt om å bli filmstjerne i Hollywood, så da det kom et tilbud fra USA om å være stjernen i en landsomfattende turné med isshow, slo hun derfor gladelig til. Sammen med moren, broren Leiv, hans kone og tre sønner dro hun i 1937 over til Amerika hvor også faren Wilhelm ofte var på besøk. Der ble isshowene hennes raskt en stor suksess over hele landet, og tusener av mennesker lot seg bergta av den lille, smilende blondinen (hun var bare 160 cm høy) som de kalte «The Ice Queen of Norway».
Men bare å være stjerne i et isshow og alle pengene hun tjente var ikke nok, nå ville Sonja også oppfylle drømmen om å bli filmstjerne. Hun arrangerte et veldedighetsshow i Hollywood hvor alle de store stjernene var invitert, og Marion Davis, elskerinnen til milliardæren og aviseieren William Randolph Hearst, ble oppnevnt til showets store beskytter. Noe som ga garantert avisomtale! Planen lyktes – ikke lenge etter hadde Sonja underskrevet sin første filmkontrakt: Én film i året i fem år, innspilt om sommeren slik at hun kunne fortsette med isshowene.
Til tross for at hun snakket engelsk med tykk norsk aksent fikk hun hele 400 000 dollar i betaling for den første filmen – en formue i 1936. Men produsentene gned seg i hendene, både den, og de etterfølgende filmene, ble så store suksesser at studioet Fox tjente inn millioner av dollar på sin lille, norske superstjerne. Alle filmene var romantiske komedier med mye musikk, mye vinter og naturligvis overdådige skøyteopptrinn. Både USA og resten av verden elsket dem, filmene fikk folk til å glemme krigen som raste i verden.
Den første filmen het «One in a Million», og Sonja ankom premieren arm i arm med en av datidens store stjerner, den kjekke filmhelten Tyrone Power. Hun var opp over ørene forelsket, men Sonja, som var vant til å få alt hun pekte på, måtte gi tapt denne gangen. Power forlot henne etter noen år, og året etter døde faren Wilhelm.
Sonja var sønderknust, og ifølge broren Leiv forandret hun seg etter farens død. Hun ble stadig mer opptatt av å tjene penger, selv om hun samtidig brukte en formue på smykker, eiendom og pelser. «Juveler tar bort oppmerksomheten fra rynkene!» skal hun ha sagt senere i livet. Hun arrangerte også legendariske fester i sin villa i det fasjonable strøket Holmby Hills i Hollywood, hvor alle de store stjernene var faste gjester. På en av festene ankom Sonja ridende på en liten elefant!
Perfeksjonisten og superstjernen Sonja forlangte nå også full kontroll over både filmrollene og isshowene, blant annet nektet hun andre blondiner å vise seg på isen. Hennes privatliv forandret seg også – det sies at hun hadde et forhold til flere av sine mannlige medstjerner på isen, og også til andre kjendiser, blant andre bokseren Joe Louis og filmstjernen Van Johnson. «Det var alltid en mann i sengen hennes», sa en av hennes kvinnelige kolleger noen år etter.
Da hennes store kjærlighet Tyrone Power giftet seg i 1939, tok det ikke lang tid før Sonja også var gift. Først med millionæren Daniel Topping i 1940, og deretter med en annen amerikansk millionær og kjent flyger, Winthrop Gardner, i 1949. Hun rakk også å spille inn hele 10 andre filmer i Hollywood, men begge ekteskapene var ulykkelige og endte i skilsmisse.
Selv om Sonja hadde stor suksess i USA både før, under og etter krigen, var hun ikke like populær i Norge. Hun var blitt amerikansk statsborger og nektet også å bidra med penger til den norske krigsinnsatsen utenlands før USA kom med i krigen i 1941, og det famøse bildet av henne med Adolf Hitler gjorde henne ikke spesielt populær i hjemlandet. Men det bildet brukte hun også til sin fordel.
Like før tyskerne invaderte Norge, hadde Sonja bygget seg en luksuriøs villa på Landøya i Asker, på en tomt hvor faren tidligere hadde en sommerhytte. Den 9. april 1940 var Sonja i USA, men tok raskt en telefon til sin husholderske og ba henne sette frem fotoene av henne selv og Hitler pluss fotoet av Hitler som han hadde overrakt henne personlig, på en prominent plass i stuen. Da tyskerne kom for å overta huset, så de bildene (det ene med Hitlers personlige hilsen), snudde raskt og forlot villaen. Resten av krigen fikk hennes eiendom på Landøya stå i fred for tyske offiserer.
I årene etter krigen var verken isshowene eller filmene like populære, og i begynnelsen av 1950-årene begynte Sonjas stjerne for alvor å dale i USA. Hun begynte også å trekke på årene, og den manglende suksessen var kanskje også grunnen til et stadig større alkoholforbruk. Hennes siste film – «The Countess of Monte Christo» – hadde premiere i 1949. Filmkarrieren var over, men ikke idrettskarrieren, og i 1953 dro hun ut på turné med isshowet i Europa. På reiseruten sto også Oslo, men Sonja var tvilende – ville hennes landsmenn i det hele tatt ønske henne velkommen etter alle ryktene om nazisympatier?
På tross av all tvil ble hun tatt imot med åpne armer. På premieren dannet 24 mannlige skøyteløpere i sjaketter i gull en korridor, og ut på isen kom en glitrende Sonja glidende iført en lang, hvit pelskåpe i hermelin. 7000 tilskuere reiste seg spontant og ga henne stående applaus. I alt 33 show på Jordal Amfi var utsolgt til siste ståplass. Sonja var tilbake i Norge!
Selv om Sonja nå var blitt godt over 40 år, nektet hun likevel å innse at hennes tid på isen begynte å nærme seg slutten. Men etter en fullstendig mislykket turné i Sør-Amerika innså hun at karrieren var slutt, og i 1956 la hun endelig skøytene på hyllen for godt. Senere samme år giftet hun seg med skipsrederen Niels Onstad, og paret begynte å tilbringe stadig mer tid i Norge. Sammen bygget hun og Niels i løpet av sitt ekteskap opp en imponerende samling av moderne kunst. De besluttet senere å skjenke samlingen til Norge, og finansierte også byggingen av et museum for å huse den. Sammen med kong Olav åpnet de Henie-Onstad-museet på Høvikodden den 23. august 1968.
Kort tid etter åpningen fikk Sonja lungebetennelse og ble lagt inn på sykehus. Det ble tatt blodprøver, som påviste at hun led av leukemi. Broren Leiv skriver at verken Niels eller legene fortalte Sonja om prøveresultatet, de sa i stedet at grunnen til at hun følte seg så dårlig skyldtes anemi, og at blodoverføringer og hvile sikkert ville hjelpe. I over ett år kjempet Sonja mot sykdommen, men ble stadig verre. Hun og Niels tilbragte sommeren 1969 i Europa, og oppsøkte leger i både Sveits og Paris. De hadde også planer om å reise tilbake til California senere for å tilbringe vinteren der. Men først ville de innom Oslo for enda en blodoverføring.
Men slik skulle det ikke gå. Sonja Henie, en av to norske verdensstjerner som har egen stjerne på Hollywoods Walk of Fame (den andre er sopranen Kirsten Flagstad) og som ifølge Sports Illustrated er den fjerde største kvinnelige sportsutøveren noensinne, sovnet stille inn på flyreisen hjem fra Paris til Oslo den 12. oktober 1969. Hun ble bare 57 år.
Kilder: wikipedia.no, wikipedia.com, imdb.com, Selvbiografien «Mitt livs eventyr», artikkel i magasinet Vanity Fair.
