"Jeg er selv en kronisk ensom person"

I mars 2020 stengte samfunnet ned, og mulighetene for sosial kontakt ble svært begrenset. Studenter ble sittende alene på hyblene sine, eldre mennesker fikk ingen klemmer av barnebarna og maten ble levert på døren. Mange døde alene. Ensomheten eskalerte. 

Tre år og en pandemi senere ligger «Kart over ensomheten» på bordet mellom oss på Deichmans hovedbibliotek i Bjørvika. Et jevnt sig av mennesker kommer inn for å lete etter en bestemt bok, eller bare la seg begeistre av den spesielle atmosfæren skapt av moderne arkitektur og hundrevis av hyllemetre med bøker. 

For Hildes vedkommende har lesingen de siste årene i stor grad begrenset seg til forskning og statistikker rundt ensomhet. Gjennom alt satt Hilde Østby og skrev på en bok om ensomhet. 

Det redaktøren i forlaget kanskje ikke visste, var at «oppdrag ensomhet» også var som å vri en nøkkel inn i kjernen av Hildes personlighet. 

Jeg er selv en kronisk ensom person, innrømmer hun oppriktig. 

– Da jeg fortalte mannen min at jeg skulle ta fatt på en bok om ensomhet, svarte han: «Det passer bra. Du er det mest ensomme mennesket jeg kjenner». Dette var ikke noe han sa for å være slem, bare noe han hadde observert etter å ha levd tett sammen med meg i ni år. 

For å samle materiale leste hun alt hun kunne komme over om ensomhet, fra forskning på universitetsnivå til mer populærvitenskapelige bøker. Den mest interessante forklaringen på hva ensomhet er, fant hun hos professor John T. Cacioppo. Han forsket på ensomhet ved University of Chicago i 23 år, og skapte fagfeltet sosial nevrovitenskap. Hans studier viste hvor fullstendig avhengige mennesker er av hverandre. Blant annet beskriver han ensomhet slik: «Fysisk smerte beskytter mennesker fra fysisk fare. Sosial smerte, også kjent som ensomhet, utviklet seg av samme grunn: fordi den beskyttet individet for faren ved å bli isolert.» 

En gang var ensomhet en nyttig følelse. Det ble en aha-erkjennelse for meg, forklarer Hilde. – 

Ensomhet som beskyttelsesmekanisme stammer tilbake til da mennesker var flokkdyr ute på savannene. Den verste frykten var å bli utstøtt fra flokken, som var ensbetydende med å dø. Dette var helt naturlig da man hadde bare én flokk å forholde seg til. Nå kan vi skifte flokk, men det har ikke kroppen og hjernen fått med seg. Vi reagerer fortsatt som i steinalderen. 

Når vi engster oss for å bli utstøtt, kommer kroppen i beredskapsmodus, og vi blir stressa. Og hvis vi er stressa over lang tid, kan følgene bli kroniske betennelser som igjen gir opphav til en rekke fysiske sykdommer, alt fra hjerte- og karlidelser, autoimmune sykdommer som for eksempel diabetes, søvnproblemer, spiseforstyrrelser og alle typer avhengighet. 

Forskning viser at lang tids ensomhet er verre for helsa enn å røyke 15 sigaretter om dagen. 

For å orientere seg i et følelsesladet og uoversiktlig terreng måtte Hilde også finne ut hva ensomheten egentlig er. En vanlig definisjon er at vi «ikke får den sosiale kontakten vi ønsker oss», noe hun finner ganske diffust.

Ensomhet oppleves forskjellig fra person til person, og er derfor vanskelig både å definere og forske på, sier hun. 

– For de fleste vil livet også by på midlertidige ensomheter. Selv opplevde jeg meg ensom da jeg begynte å studere, noe som gjelder svært mange. 30 prosent av studentene i dag sier at de er ensomme. Du blir revet ut av det vante og har ikke lenger en tydelig flokk. Det er et høyt tall på ensomme, som forverret seg under pandemien, men for de fleste er det en overgangsfase. De opplever at det går over, at de finner retning og mening med det de driver med, får nye venner og finner sin plass i samfunnet – i en ny flokk. 

Hilde er derimot ikke i tvil om at kimen til en kronisk og dysfunksjonell ensomhet ofte finnes tidlig i barndommen. Der ligger også hennes egen historie:

Fra jeg var fire-fem år gammel hadde jeg en følelse av at jeg ikke var elsket og ønsket i denne verden. Følelsen av ikke å høre til, ikke være like bra som andre, gjenspeilte seg i alt jeg gjorde. I oppveksten hadde jeg få venner. Jeg ble ikke mobbet, men forsøkte hele tiden å gjøre meg selv usynlig. 

Selv om jeg har samlet på venner siden tenårene, og knapt kan gå ut i Oslo uten å støte på folk jeg kjenner, kan denne følelsen av fortapthet komme tilbake på en-to-tre. Når jeg ramler ned i en slik bølgedal, klarer jeg ikke være snill og sjenerøs, men trekker meg unna mennesker og hengir meg til overspising og depresjon. 

Som en suksessfull forfatter som er oversatt til mer enn 20 språk, er Hilde Østby en dame som har livet brukbart på stell. Hun har en bestevenn i sin ektemann og en datter som hun øser sin oppmerksomhet over. Den storvokste katten Totoro både gir og mottar rikelig med kos. Med en tett sirkel av nærhet omkring seg er det også overskudd til å brenne for de mange som lider av ensomhet. 

Den dystre sannheten er at rundt 240 000 norske barn lever et liv med omsorgssvikt. Kjernen i den kroniske ensomheten er vold, overgrep og alle typer utstøtelser som sårbare barn utsettes for, både fra andre barn og fra voksne. Folk med funksjonsnedsettelse og de altfor mange som er offer for rasisme blir lett dyttet inn i ensomheten. Når man blir utsatt for vold og mobbing er det vanskeligere å få tillit og knytte seg til andre senere i livet. Det er helt logisk. I dette landet må vi lære oss å inkludere alle typer mennesker og gjøre dem til en del av flokken. 

Les også: Slik motiverer du deg selv