Therese følte skyld for at sønnen døde

Hva handler den nye boken din om?

– Jeg har skrevet om det å miste en sønn. Edvin døde brått av hjerneblødning, og boken begynte jeg å skrive på ganske fort – før jeg visste at det skulle bli bok. Jeg skrev meg gjennom det første året. Boken handler om hvem Edvin var, for jeg ville at folk skulle bli kjent med ham. Og så handler den om hva sorgen har gjort med meg og oss, hvordan det er å være midt i det.

Hvem var Edvin?

– Det er vanskelig å beskrive sitt eget barn. Han var så mange ting, og det siste året han levde, kom det frem at han var ganske kompleks, han også. Han var jo glad og humoristisk og lett å ha med å gjøre. Men etter hvert ble han mer og mer bestemt og egen, jeg tror han ville bli hørt. Vi fant ut at han var ambisiøs, at det var viktig for ham å gjøre det bra, på skolen, jiu-jitsu og i korpset, og når han ikke greide det, følte han seg dårlig. Jeg ønsket å få frem at han hadde mange sider, ikke bare presentere et glansbilde.

Hvorfor tittelen «Snu deg»?

– Jeg hadde det tidlig som arbeidstittel. Det å snu seg er hentet fra greske dødsmyter. Orfeus mister kjæresten sin Eurydike, og hun havner i dødsriket. Han får lov til å hente henne opp igjen mot at han ikke snur seg. Hun skal gå bak ham, og da greier han ikke å la være, for han blir usikker på om hun er der og om hun er seg selv. Så han snur seg, og da forsvinner hun tilbake ned i dødsriket. Det sier mye om hvordan vi strever når noen dør. Når en liten unge blir borte, blir man helt desperat. Det er jo umulig å godta. Etterhvert skjønte jeg at jeg ikke kan hente ham opp igjen, jeg kan ikke få ham tilbake – uansett hvor mye jeg vil. Men jeg kan heller ikke la være å snu meg etter ham.

Hvordan var det å skrive boken?

– Det har vært vanskelig, og noe litt manisk over skrivingen, både ro og dyp fortvilelse. Det var lettere å skrive om hvordan det var der og da, i sorgen, enn å skrive om Edvin da han var i live. Det var spesielt vanskelig å skrive om den siste sommeren på hytta, for det gjorde så vondt. Å skrive om hvordan det var da han lå på sykehuset og det første døgnet etter at han døde, var også vondt. Men jeg greide det – etter hvert. Fordi jeg har måttet redigere teksten gang på gang, har jeg også måtte gjenoppleve alt på nytt. Det var nesten like vondt å gå inn i det hver gang, men etterhvert ble det enklere. Og etterhvert fikk teksten sitt eget liv som en litterær tekst, ikke bare noe jeg skrev for min egen del.

Har skrivingen vært terapi?

– Å rive alt opp på nytt og på nytt, det er en slags eksponeringsterapi. Om man skriver eller prater eller maler, så tenker jeg at man ikke blir kvitt smerten, men man greier kanskje å uttrykke hvordan ting var der og da. Sette noen fakta ned på papiret, sette ting i en rekkefølge, og slik lage litt orden i kaoset. Det kan være terapeutisk. Man skaffer seg en kontroll som ikke fantes da det skjedde. Jeg har aldri mistet kontrollen så mye som da Edvin døde. Jeg kunne ikke gjøre noe for ham. Men når jeg skriver, kan jeg, i alle fall til en viss grad, ta tilbake noe av kontrollen over situasjonen.

Gjorde det sorgen noe lettere at du satte ord på den?

– Både òg. Der og da holdt det meg fast i det mest smertefulle. Men jeg tror det kan hjelpe på sikt å bearbeide en sorg gjennom skriving. Og mye av det jeg skrev, både den rå og brutale opplevelsen av sorg og mange av minnene om Edvin, ville ha forsvunnet om jeg ikke hadde skrevet dem ned. 

Er boken en måte for dere å holde Edvins minne levende på?

– I starten var det en sterk motivasjon. Det føltes veldig viktig at Edvin ikke bare skulle forsvinne. Jeg ville jo helst laget en statue av ham, slik at alle skulle vite om ham. Men lenger ut i skrivingen ble det mindre viktig at han skulle bli husket av så mange. Jeg så hvor mange som ble berørt av hans død, hvor mange han hadde gjort inntrykk på i sitt korte liv. Jeg tror også at minnet hans lever i mange uavhengig av denne boken.

Har forholdet ditt til døden forandret seg?

– Ja, både til livet og til døden. Jeg tenker jo nå at alle kan dø når som helst. For jeg vet at det kan skje. Jeg har innsett hvor korte livene våre er, og nå tenker jeg ofte at kanskje det ikke er så farlig om vi ikke blir husket av andre enn våre nærmeste. Det viktigste er hvordan vi lever mens vi er her, at vi lever godt. Edvin hadde et altfor kort liv, men det var et bra liv, og han rakk å sette spor etter seg.

Hvordan har du ellers bearbeidet sorgen?

– Jeg har hatt lange, gode samtaler med søsteren min, og uten det ville det gått dårligere, det er jeg sikker på. Jeg var også så heldig at jeg fikk gå til en krisepsykolog gjennom hele vinteren. God psykologhjelp burde alle som opplever sorg ha tilgang på. Han kjente historien vår og har jobbet mye med familier som har opplevd lignende. Derfor kunne han fortelle meg hva som var vanlige reaksjoner og han kunne hjelpe meg å se fremover i tid, siden han visste hvordan det hadde gått med de andre familiene. Det var en liten trøst. For til tider hadde jeg bare lyst til å legge meg ned, det var for mye å ta inn over seg, og jeg lurte på hvor lenge jeg skulle føle slik fysisk smerte, om det ville gå over noen gang. 

Oppi alt måtte vi ta oss av Idun. Det har hjulpet mye, jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten henne. Det har gjort oss veldig godt å ha henne å øse kjærlighet over. Jeg har en klar oppgave foran meg – at hun skal få et best mulig liv.

Du skriver at du kjenner deg som «en kriger som har overlevd krigen». Hva mener du med det?

– Det var litt som å ha vært gjennom krig eller jord- skjelv eller noe annet ekstremt. Vi har jo opplevd noe av det verste som kan hende noen, og i tiden etterpå gikk jeg rundt og bar på denne katastrofen. Jeg hadde vært så tett på døden og ville heller at Edvin skulle overlevd enn jeg. Det gjorde meg sårbar på et vis, hard og tøff på et annet vis. «Bare prøv å kødde med meg», tenkte jeg, «så skal jeg ta deg!» Jeg tror at jeg greier å si ifra tydeligere nå hvis det er viktig for meg, for jeg er ikke så redd for å støte noen.

Edvin døde plutselig, uten forvarsel. Likevel sliter flere i familien med skyldfølelse, selv om det er lite de kunne gjort for å forhindre det. Hvorfor?

– Skyldfølelse er irrasjonelt, men som mor kan en ha skyldfølelse for at barnet dør. Så enkelt kan det være. Man ser alt i et annet lys når konklusjonen er der, man tenker på alt man kunne gjort annerledes og alle forvarsler man burde ha sett. Skyldfølelse er veldig subjektivt og vanskelig å argumentere mot. Jeg har møtt mange som føler skyld for at barnet deres døde – selv om de ikke kunne gjort noe.

Dere valgte å donere bort organene til Edvin, som endte opp med å redde fire andre barn. Var det et vanskelig valg?

– Nei, egentlig ikke. Så fort vi innså at Edvin faktisk var død, skjønte vi at vi måtte prate om organdonasjon. Vi har jo opplevd det i familien. Pappa, som var veldig syk, fikk en ny nyre av mamma noen år tidligere, og ble frisk. Det var vi veldig takknemlige for, vi opplevde hva donasjon kan bety. Vi var nok derfor mer mentalt forberedt enn andre, selv om vi aldri hadde tenkt på at det skulle gjelde barna våre.

Gjør det sorgen noe lettere?

– Nei, det hjelper ikke på sorgen min og vår. Men når jeg ser hvor vondt vi fikk det, er det jo godt å tenke på at de andre familiene slipper å stå i det samme. Og at fire barn får lengre liv med Edvins hjelp.

Du vier plass i boken til hvordan andre møter mennesker i sorg. Hvordan erfarte dere det?

– Vi har vært heldige. Vi har mange gode venner som vi har kunnet prate med, de har ikke skydd oss eller flyktet. De har gjort det motsatte og meldt seg. Men jeg tror at for mange er det ekstra vanskelig når man mister et barn, fordi det er så brutalt, så feil på alle vis. Og kanskje fordi de blir redde for at det kan skje med dem også?

Selv om vi det siste tiåret er blitt mer åpne om mange ting, virker det fremdeles vanskelig å håndtere noe så vondt som døden. Om jeg snakker med noen jeg ikke kjenner så godt om Edvin, greier de ikke alltid å følge opp, de vet ikke hva de skal si. Jeg tror mange er redd for ubehaget det kan gi begge parter om man prater om døden – og for tårene som kan komme. Men for oss er det godt at Edvin kan være med videre – ikke på en kunstig måte, men å bli nevnt når det føles naturlig.

Dere har opplevd kanskje det verste foreldre kan oppleve. Kommer man seg noen gang igjennom det?

– Jeg vet ikke om man kommer seg igjennom det, og det er fortsatt for nært for oss til at jeg kan si det. Jeg har det lettere nå enn for ett år siden, og jeg tenker at jeg kan få et godt liv, men det tar lang tid. Lenge føltes det som om jeg gikk i en myr. Det var grått og uklart på alle kanter og hvert skritt var tungt. Slik er det ikke lenger, selv om det fortsatt er tungt. 

Meningen med livet forsvant ikke, men gleden gjorde det – for en god stund. Når noen sier at vi kan kose oss med minnene, er det vanskelig, for når et barn dør, legger døden seg over alt og tåkelegger alt det fine. Det er jo sju år med fin barndom, derfor er det synd at det ligger et lag med sorg og sjokk over det. Jeg tror kanskje tiden rydder litt opp. Etter en tid håper jeg å kunne se på bildene av ham og le litt og mimre uten at det gjør så vondt.

Hva ønsker du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boken?

– Jeg håper de synes at de har lest en godt skrevet bok, rett og slett. Det kan være en egen verdi å se inn i noe man ikke har erfart selv. For de som har opplevd å miste noen, kan det være fint å kjenne seg igjen, jeg tror det kan være en trøst i det. Jeg håper bare ikke folk blir for trist av å lese den, boken er egentlig en hyllest til Edvins korte liv.