Forfatter Karin Fossum krim formørkelsen
BOKAKTUELL:

Karin Fossum er opptatt av det psykologiske spillet i sin nyeste roman. – Ikke alle som dreper er onde mennesker, sier krimforfatteren. 

© Arild Sønstrød

Karin Fossum: – Vi trenger alle å vokte hemmelighetene våre

– Jeg tror det er viktig for mennesker å vokte noen av hemmelighetene sine, sier bokaktuelle Karin Fossum – kåret til tidenes norske krimforfatter.

9. september 2018 av Lisbeth Skøelv

Ute av tellingen

Krimdronningen Karin Fossum (63) er klar med ny, kritikerrost roman med Konrad Sejer. Hvilken det er i rekken, vet ikke Karin selv engang.

– Antall Sejer-bøker? Tretten, kanskje. Jeg teller ikke.

I din siste roman skylder to foreldre på hverandre for sønnens død. De er drevet av skyldfølelse, anger og hevntanker.

– Temaet i «Formørkelsen» blir stadig mer aktuelt, fordi far, i større grad enn før, knytter seg til barnet. Han er med på fødselen, han har pappapermisjon osv. Når bruddet kommer, blir konflikten større og bitrere. At barnet skal være hos mor, er ikke lenger en selvfølge. At mor eller far kidnapper sitt eget barn, er mer og mer utbredt.

I bøkene dine er du ikke så opptatt av hvem som er skyldige, men mer hvorfor de er det, altså hva som får et menneske til å begå en ugjerning. Hvorfor forsøker du å forstå mordere?

– Det ville være en synd mot menneske­heten å ikke spørre hvorfor folk dreper hverandre. Hvordan skal vi ellers kunne forebygge?

Karin Fossum
UNG KRIMDRONNING:

Karin Fossum fikk Rivertonprisen «Den gylne revolver» for årets beste krimroman, «Se deg ikke tilbake», allerede i 1997. 

© Scanpix

Ikke opptatt av døden 

Du har selv opplevd et drap i nær omgangs­­­krets, der du kjente både drapsmannen og offeret. Har det gjort at du er mer opptatt av hva som ligger bak en slik handling?

– Jeg har alltid vært opptatt av kriminalitet. Helt siden jeg var liten, faktisk. Hvorfor vet jeg ikke.

Men du er opptatt av å skille handlingen fra mennesket. På hvilken måte?

– Frem til den første forbrytelsen begås, er jo alle mennesker hederlige. Det bør ikke komme som noen overraskelse at ikke alle som dreper er onde mennesker.

Ditt varemerke er det dystre, og du virker å være veldig opptatt av døden – både i krim­bøkene og diktene dine. Hvorfor?

– Nei, det er en misforståelse at jeg er veldig opptatt av døden. Jeg er ateist, og for meg er ikke døden verken mørk og mystisk eller hemmelighetsfull. Det som er interessant, er menneskets forhold til døden, og hva den skaper i folk av angst og redsler. Og en fortvilet tro på at det er noe mer. 

Les mellom linjene

Du skriver ikke like spekulativt og spektakulært om drapshandlingene eller om seriemordere som mange av dine krimkolleger gjør. Hva kommer det av?

– Det ligger ikke for meg å dvele ved noen form for brutalitet. I stedet prøver jeg å legge til rette for at leseren skal få bruke sin egen fantasi, eller sin egen forestillingsevne. Det skal stå noe mellom linjene også, alt skal ikke serveres i detalj. Leserne kan tenke selv. Og brutalitet er det så mye av i sjangeren allerede.

Miele, en av hovedpersonene i din siste roman, har slitt med psykiske problemer. Det er et tema som opptar deg?

– Psykiske problemer er etterhvert kommet på dagsorden, og dere journalister er også veldig opptatt av det. Jeg er først og fremst opptatt av den stigmatiseringen denne type sykdom fører til.

Forfatter Karin Fossum krim formørkelsen
VIL FORSTÅ:

Karin Fossum mener det vil være en synd mot menneskeheten å ikke prøve å forstå hvorfor mennesker dreper hverandre. 

© Arild Sønstrød

Beskyttet av fiksjonen

Du er en ganske privat person. Utleverer du deg selv mer gjennom bøkene dine enn i intervjuer?

– Det er ikke så godt å svare på det. I romanen er jeg jo beskyttet av fiksjonen. I ettertid kan jeg si: «det er jo bare en bok». 

«I romanen kan jeg ta frem alle mine fordommer og svake sider, eller det jeg måtte ha av angst og frykt, og likevel ikke sitte igjen med følelsen av å ha utlevert meg.» 

Når det gjelder å gjøre intervjuer, er klimaet i dag et helt annet enn det var på syttitallet, da jeg debuterte. Den gangen handlet det om litteratur. I dag spør journalistene om alt mulig annet også. De vil vite hvem vi er. Det kan noen ganger være slitsomt. 

Så jeg forsøker alltid å beskytte meg i en sånn situasjon. Jeg har jo nettopp valgt litteraturen som uttrykksform, ikke alt dette som følger etterpå.

Du ser med uro på de unge i dag som deler alt på blogger og i sosiale medier. Hvor­for bekymrer det deg?

– Jeg tror det er viktig for mennesker å vokte noen av hemmelighetene sine. Hva skal vi fortelle hverandre når vi endelig møtes, hvis alt allerede ligger ute på nettet? Og så vet vi hvor galt det kan gå når bilder og annet spres.

Skriver hver dag

«Når jeg skriver, er jeg nedpå og har bakkekontakt. Idet jeg reiser meg fra maskinen, stiger jeg inn i en verden jeg ikke kan kontrollere», har du en gang uttalt. Hva legger du i det?

– Jeg legger i dette akkurat det som står. Når jeg er på jobb, faller jeg til ro, fordi jeg har kontroll. Ute i den virkelige verden blir jeg liten og betydningsløs, og kan neppe utgjøre noen forskjell.

Du skriver hver eneste dag – til og med julaften og 17. mai?

– Hver eneste dag må jeg inn i romanen min. Jeg jobber ikke åtte timer hver dag, men jeg må tilbringe noe tid der, for å holde det fiktive universet varmt.

Forfatter Karin Fossum krim formørkelsen
TRONER PÅ TOPPEN:

I fjor ble Karin Fossum kåret til tidenes norske krimforfatter av Rivertonklubben. 

© Arild Sønstrød

Fortapt i litteraturen 

Hvor har du fått din store lidenskap for litteratur fra?

– Kjærligheten til litteratur fikk jeg veldig tidlig i livet. Det var mange bøker hjemme hos oss, og det som sto i hyllene var utelukkende kvalitetslitteratur. Oppdagelsen av den magien som finnes i en god bok, åpnet opp for så mye glede, rekreasjon, nysgjerrighet og gispende opplevelser, at jeg ble helt fortapt. 

Men jeg hadde også et sterkt forhold til musikk, som ga meg noe av det samme. Og malerkunsten også.

Du ble i fjor kåret til tidenes norske krimforfatter av Rivertonklubben, og romanen din «Elskede Poona» (2000) ble kåret til tidenes nest beste krimbok. Hvordan føltes det?

– Kåringer der man kommer høyt, er alltid godt for selvtilliten. Men det varer ikke lenge. Hver eneste roman springer ut fra et nullpunkt. Og jeg må snu ryggen til priser og diplomer for å komme videre.

Jobber frem inspirasjon

Du har vunnet mange priser. Hvilken setter du høyest – og hvorfor?

– Jeg rangerer ikke prisene mine. Det er en glede hver gang.

Hvor henter du inspirasjon fra?

– Inspirasjon er ikke noe man «henter». Den må jobbes frem. Men selvfølgelig er jeg påvirket av alt som skjer rundt meg, av nyhetsbildet og av mennesker jeg møter. Så kan jeg også ta med en liten detalj fra en virkelig kriminalsak, men aldri mer enn en detalj. 

Det er ofte en liten detalj som setter skriveprosessen i gang. Og hvis jeg er heldig, kommer den store inspirasjonen mens jeg sitter og jobber. Mye av arbeidet med en bok foregår helt uten at man er inspirert, for eksempel retting av feil og sånne ting. 

Karin Fossum bok formørkelsen
KRITIKERROST:

Karin Fossums siste bok, «Formørkelsen», har fått strålende anmeldelser. Cappelen Damm, 379 kr. 

© Cappelen Damm

Ser alltid en sak fra begge sider

Hva har du og din mest kjente karakter Konrad Sejer til felles?

– Ja, vi har vel noe til felles, Konrad og jeg. Som den aldri sviktende hangen til å se en sak fra to sider. Ja da, han begikk det drapet, og det er jo ille. Men har noen spurt seg hvorfor? Og hva har skjedd i livet hans, eller hennes, forut for forbrytelsen? 

Så har Sejer også dette grublende vesenet som jeg selv har. Han liker å sitte i sin gode stol og drøfte ting med seg selv. Det gjør jeg også. Å skrive er på mange måter å drøfte noe med en selv.

Kommer det flere bøker om Sejer?

– Jeg håper det kommer flere bøker med Konrad Sejer. Men jeg liker ikke å spå om fremtiden, og det er andre ting jeg også har lyst til å skrive. Den som lever, får se. 

Kanskje er du også interessert i...