Julegavetips: Årets bokfavoritter

Agnes Ravatn: «Gjestene»

Sannsynligvis er det bare i Norge at det å få låne en hytte blir utgangspunkt for et psykologisk drama. I «Gjestene» beskriver Agnes Ravatn hvordan det kan skje, og gjør det med sin vanlige snert og humor. 

Om «Gjestene»:

«Karin og Kai får låne en rålekker hytte ved Oslofjorden. Overfor naboen, forfatteren Per Sinding, utgir de seg for å være hyttas eiere. Slik vikler de seg inn i et spindelvev av løgner som det er vanskelig å komme seg ut av.»

Agnes Ravatn om «Gjestene» til Tara:

– Jeg vet at det kan høres litt sprøtt ut, men fortellingen datt ned i hodet mitt da jeg sto ved kjøkkenbenken og laget pinnekjøtt fra gårdens villsau på julaften i fjor. Da hadde jeg strevet med å skrive en ny roman i et par år, uten å få det til. Jeg begynte å innse at det nok ikke ble bokutgivelse høsten 2022. Når jeg holder på med monotont og praktisk arbeid, lager jeg ofte et tanketeater i mitt eget hode. Da får fantasien jobbe fritt, og ideer kommer svevende.

Nå, i denne fantasien, fikk jeg en invitasjon fra Herbjørg Kråkevik om at jeg og min familie skulle få låne hennes sommerhus i Skagen. Vi kjenner hverandre litt gjennom samarbeid i Samlaget. Jeg ble ganske oppskjørtet ved tanken på en slik raus invitasjon. «Er dette noe hun gjør for å vise meg hvor flott hun har det?», spurte jeg meg selv. Det var ganske interessant å merke seg at min første – innbilte – reaksjon var indignasjon og en følelse av tilkortkommenhet. Det slo meg at jeg tydeligvis vet nok om mindreverdighetskompleks til å skrive en hel roman om det. Det var starten på «Gjestene». Den tok meg bare noen måneder å skrive.

Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: «Kristin må vekk»

«Kristin må vekk» er skrevet av mor og datter Hjorth. Vigdis Hjorth har tidligere gitt ut over 30 bøker i forskjellige sjangre, men er mest kjent for romanene sine. Er oversatt til 27 språk og har vunnet og vært nominert til flere priser både i inn- og utland. Ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2017 for «Arv og miljø». Line Norman Hjort ga i høst ut boken «Troverdighet i rettssalen» (Pax), og hun har tidligere vært medforfatter på boken «Fem kvinner, tre menn og en datter skriver om Vigdis Hjorth» (Cappelen Damm).

Om «Kristin må vekk»:

«’Kristin må vekk’ er en bok om den unge Kristin Lavransdatter i ’Kransen’, det første bindet av Sigrid Undsets trilogi ’Kristin Lavransdatter’ som ga henne Nobelprisen i litteratur i 1928. Trilogien henter handling fra 1300-tallet og forteller om Kristins stormfulle og livslange kjærlighetshistorie med Erlend, en mann hun møter da hun som femtenåring har valgt å gå i nonnekloster. Men hvorfor valgte hun det? ’Kristin må vekk’ handler om tiden før dette valget, om Kristins oppvekst på hennes elskede Jørundgård i Gudbrandsdalen, om livet der, vennene, familien, søsteren, om turer til seteren på høyfjellet, og til Oslo, og om de hendelsene som får Kristin til å dra fra alt sammen. For hvorfor velger den livsglade og vakre jenta som er så glad i familien sin, særlig i faren, å reise fra alt kjent og kjært, inkludert sin forlovede Simon Darre, for å leve et helt år i et nonnekloster i Oslo? Gjør man slikt frivillig? Hva har skjedd? I denne boken spør Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth om vi kan forstå Kristins valg bedre hvis vi betrakter situasjonen hennes med samtidens metoo-blikk.»

Vigdis Hjorth og Line Norman Hjort om «Kristin må vekk» til Tara: 

Line: – Vi har vært vant til å lese hverandres tekster og ha en tett dialog, men å skrive sammen på den måten, har vi aldri prøvd før. Det kunne sikkert gått helt gærent, men jeg synes det har vært kjempemorsomt. Jeg kan ikke forestille meg at vi hadde greid å skrive en skjønnlitterær bok sammen, men denne, skal vi kalle den samtaleboken, har vært veldig givende å gjøre sammen. Vi har sittet i stilongs en hel uke uten å gå i dusjen og bare samtalt og skrevet og hatt det gøy.

Helle Haugsgjerd: «Hver natt dør jeg»

Helle Haugsgjerd er utdannet skuespiller og «Hver natt dør jeg» er hennes debutroman der hun ønsker å ufarliggjøre angst. 

Om «Hver natt dør jeg»:

«Den siste, varme sensommerdagen forteller moren og faren til Lina at de skal skilles. Over natten blir det høst. Faren flytter ut og en ny mann inn. Moren er forelsket og har mer enn nok med sitt. Alt er i endring. Lina forsøker å holde fast i det hun pleide å like, men ingenting betyr det samme lenger. Verden slik hun kjenner den, er i ferd med å rase sammen. Intenst og medrivende om en tolvåring som mister fotfestet og holder på å falle, uten at noen legger merke til det. Fortalt gjennom et bråmodent, men sårt og forvirret barneblik.»

Helle Haugsgjerd om «Hver natt dør jeg til Tara:

– Jeg tror det er en viktig fortelling å lese for alle som har vært barn, eller kjenner noen, alle som er foreldre – og alle som er glad i natur og musikk! Jeg håper selvfølgelig at boken vil være en selvstendig god litterær opplevelse, men at den også kan bidra til refleksjoner. Jeg håper den kan inspirere til å ta den ekstra samtalen. Romanen er min skjulte kampskrift for at vi alle skal være mer reelt til stede og ta hverandre på alvor. 

Sara Johnsen: «Til dancing boy»

 «Til Dancing Boy» er Sara Johnsens andre roman. Hun er blant annet kjent for filmene «Vinterkyss», som ble Oscar-nominert, «Upperdog» og tv-serien «22. juli» og har vunnet flere priser.

Om «Til dancing boy»:

«Det er ikke første gang jeg tror det er min gutt som uventa dukker opp på Pure Pleasure. Det jeg håper på, er en myk, ensom mann som har lengta etter å bli kjent med meg hele livet. I begynnelsen var Boje veldig hensynsfull, og vi lekte detektiver, begge to, men nå er både han og Thelma lei av å høre meg lengte og å snakke om halvbroren vi vet at Thelma har der ute et sted.

Lizz og Boje driver klinikken Pure Pleasure. Der kan kundene få orgasme ved hjelp av spesialskrevne programmer og avanserte sensorer. De tjener gode penger, bor sammen med datteren Thelma i et fint nabolag, men familielivet er fullt av konflikter og Lizz er rastløs.

Da en ung mann en dag kommer inn på Pure Pleasure og ber om et program der begjæret er rettet mot naturen, blir Lizz full av lengsel. Hun håper den unge mannen er en hun har ventet på å treffe i hele sitt voksne liv.

Et fremtidig og annerledes Norge åpenbarer seg i denne romanen, og Lizz forteller om et liv preget av de uforutsigbare kreftene i seksualiteten og naturen, om lengselen etter nytelse, om feilbarlighet, savn og kjærlighet.»

Sara Johnsen om «Til dancing boy» til Tara:  

– Jeg hadde begynt å skrive på boken da pandemien kom til Norge. Vi har nesten glemt det nå, men de første månedene hadde vi opplevelsen av at alt kunne skje. Det var så usikkert hvordan dette kom til å påvirke oss, og vi opplevde udemokratiske beslutninger som ble tatt fordi man måtte ta dem, men som jeg så for meg kunne endre politiske systemer. Det ble jo vedtatt noen hastelover rundt i Europa som man burde reagert på. Så jeg stilte meg selv spørsmålet: Kan demokratiet forvitre når det blir kriser?

Kaja Nylund: «Dukkehuset»

«Dukkehuset» er Kaja Nylunds andre bok i feelgood-serien «Madame Blonde». Kaja Nylund er bosatt i Paris og har tidligere gitt ut romanseriene «Rebekka» (55 bøker), «Perlemor» (32 bøker) og «Nordavind» (foreløpig 12 bøker). 

Om «Dukkehuset»:

«Andre bok i den nye historiske serien fra Kaja Nylund: Bli med til eksotiske Paris og vakre Salten på begynnelsen av 1900-tallet. Emilie Lockert er blitt reddet i land fra Havbrott fyr. Spent reiser hun tilbake til barndomshjemmet i Røsvik for å ta et oppgjør med foreldrene og søsteren Leonore og for å få vite sannheten om barna sine. Men møtet med familien blir annerledes enn Emilie hadde tenkt seg. Mye har endret seg siden hun rømte til Paris for mange år siden. Samtidig truer gamle hemmeligheter med å bli avslørt, og Emilie skjønner fort at det ikke vil bli noen enkel sak å finne tvillingene. Emilie holder løftet sitt til fyrvokter Nielsen og assistenten hans, Aksel Ludvigsen, og inviterer dem til Røsvik. Hun er full av lengsel, men også angst for å se Aksel igjen. Kan han være den eneste ene? Men det er fyrvokteren Nielsen som har de største planene for besøket ...»

Kaja Nylund om «Dukkehuset» til Tara:

 – Det er disse røttene våre. Selv om jeg i perioder av året bor i Paris er jeg uendelig glad i Lofoten og Nord-Norge. Jeg ville derfor skrive om ei som hadde reist ut, og som så vender tilbake. For å komme «hjem» og møte kjærligheten til landskapet og Nordland. Du kan ta en jente ut av Nordland, men du kan ikke ta Nordland ut av jenta.

Ingeborg Arvola: «Kniven i ilden»

I «Kniven i ilden» har Ingeborg Arvola gravet frem den dramatiske og kjærlighetsmettede historien om sin finske tippoldemor. I november mottok hun den prestisjetunge Brageprisen for romanen.

Om «Kniven i ilden»:

«I 1859 kom Brita Caisa Seipajærvi gående på ski fra Finland til Neiden i Finnmark. Med seg hadde hun to sønner som hun hadde fått med to forskjellige menn. Hun drømte om et bedre liv på kysten, hvor havet kokte av torsk og det var mulighet til å tjene penger. Kjærligheten fant hun også, men den skulle hun komme til å betale dyrt for.»

Ingeborg Arvola om «Kniven i ilden» til Tara: 

– Romanen handler om mennesker som kom fra små steder på Nordkalotten, og dro over grensen til andre små steder på Nordkalotten. Da Brita Caisa kom til Neiden, fantes det 10 gårdsbruk som var registrert med noen familier på hver. De var alle finner. Bugøynes, som etter hvert ble et stort fiskevær, bestod av en blanding av nordmenn og finner som fastboende. Handels­mannen var norsk. Samene streifet til og fra. 

Åsa Larsson «Fedrenes misgjerninger»

«Fedrenes misgjerninger» er den sjette og siste boken med statsadvokat Rebecka Martinsson som hovedperson. Boken ble kåret til årets beste svenske krim i 2021 av både Svenska Deckarakademin og Adlibrisprisen. Forfatteren er oversatt til 23 språk, og har solgt 200 000 bøker bare i Norge.

Om «Fedrenes misgjerninger»:

 «Statsadvokat Rebecka Martinsson kjeder seg i jobben på Kirunas politistasjon. Hun er nedlesset i papirarbeid og lengter etter å få være mer operativ, å være med politikollegaene sine ut i felten. Så da den respekterte rettslegen Lars Pohjanen ber Rebecka om hjelp til å etterforske et gammelt drap, er hun ikke vanskelig å be. Noen har funnet liket av en mann som har vært savnet i tretti år. I denne sjette spenningsromanen om Rebecka Martinsson handler det om uoppklarte mysterier, familie og relasjoner, ny og gammel kjærlighet, korrupsjon og makt i lokalsamfunnet.»

Åsa Larson om «Fedrenes misgjerninger til Tara:

– Rebecka Martinsson har stått meg ganske nær, men nå blir hun mer som en fjern slektning. Jeg kan jo fortsatt tenke på henne selv om jeg ikke skriver om henne.  

Maja Lunde: «Drømmen om et tre»

I «Drømmen om et tre» er det et tre som kommer inn mot en gold og øde strand som innleder den siste boken i det Maja Lunde har valgt å kalle klimakvartetten. Handlingen er lagt til Svalbard, og dreier seg om menneskers sterke samhold og evne til å overleve. Dessuten spiller frølageret en viktig rolle.

Om «Drømmen om et tre»:

«Året er 2110. En dødelig epidemi har tatt livet av de få innbyggerne som fortsatt ble i Longyearbyen etter at kontakten med fastlandet ble brutt for flere år siden. Bare fem unge mennesker ble spart for pesten. To tenåringer kjemper for å overleve og ta vare på sine yngre søsken. Den ene blir værende i isødet, den andre vet at de må komme seg bort og trenger hjelp utenfra.»

Maja Lunde om «Drømmen om et tre» til Tara: 

– Jeg hadde i flere år visst at en epidemi skulle sette i gang fortellingen, og endre alt for dette samfunnet. I forarbeidet gjorde jeg research på virus, bakterier og pest. Jeg var ganske langt inne i den materien da pandemien kom. Det var en merkelig følelse, litt som å tråkke inn i sin egen fortelling. Samtidig var det først og fremst sårbarheten jeg kjente på, slik jeg tror mange gjorde. Vi ble på en måte revet ut av tryggheten, og vi har vel aldri egentlig kommet tilbake igjen. De fleste av oss som lever i dag, har ingen minner om krigen. Vi har ikke visst hva sårbarhet er før 12. mars 2020, da myndighetene valgte å stenge ned samfunnet. Nå lever vi i en ny tid, kanskje kan vi kalle den sårbarhetens tidsalder.

Hilde Rød-Larsen: «Diamantkvelder»

I «Diamantkvelder» veksler bokens handling ganske assosiativt mellom to epoker av jeg-personen Agnetes liv. Det ene sporet består av minner fra studietiden som ung voksen i London. I det andre sporet er hun godt voksen, gift for annen gang og har en datter på 17 år. Oversetter og forfatter Hilde Rød-Larsen forteller at hun selv har opplevd å bli seksuelt utnyttet på en måte som ligner hovedpersonen i romanen. Nå har forfatterens metoo-opplevelse blitt en sak for tilsynsmyndighetene.

Om «Diamantkvelder»: 

«Går det an å fri seg fra seg selv?» er spørsmålet som går som en rød tråd gjennom Hilde Rød-Larsens andre roman. Jeg-personen, Agnete, er en dame som tilsynelatende har kontroll over livet. Dagene følger en fast rytme, og kroppens smerte lar seg overkjøre. Hun trives i jobben som oversetter, er gift for andre gang og har en datter som snart er voksen. Så begynner hun å miste håret.

En høstmorgen reiser mannen hennes på jobb i utlandet, og skal være borte en god stund. Hun og datteren er alene i leiligheten. Agnete får ro til å lete etter ord for det kroppen har prøvd å fortelle henne en stund. I glimt og bruddstykker forsøker hun å se tilbake på seg selv som ung student i London. Hun kjenner på den ungdommelige lengselen etter å bli avslørt og trøstet. Gjennom romanens gang går det opp for henne hvordan hun i disse årene forvillet seg inn i et mørke forkledd som lys.»

Hilde Rød-Larsen om «Diamantkvelder» til Tara:

– Etter å ha tatt et grunnfag i sosiologi ved universitetet i Oslo, dro jeg til London og tok både en bachelor- og en mastergrad der. Dette skyldtes både utferdstrang og det at jeg rett og slett fikk muligheten til å stu- dere i utlandet. I likhet med Agnete likte jeg opplevelsen av å være helt anonym. Det var ingen som kjente meg, og jeg kjente ingen, og det var befriende. Først og fremst har Agnete en livsfølelse som er tett på min egen, og det er fragmenter i boken som er basert på mine egne opplevelser, mens andre elementer er fri fantasi. Jeg har selv opplevd å bli seksuelt utnyttet på en måte som likner på det Agnete opplever, og har også brukt virkelig lang tid – mange tiår – på å erkjenne at det faktisk var det som skjedde.

H. S. Palladino: «Den som frykter snøen»

Bak initialene H.S. Palladino skjuler Hilde Sæterøy Palladino seg – en av årets mest omtalte forfatterdebutanter. «Den som frykter snøen» er en psykologisk krim som vakte oppsikt lenge før den ble utgitt. Selv om hun har drømt hele livet om å gi ut bok, måtte hun bli 53 år før det skjedde.

Om «Den som frykter snøen»:

«Terapeuten Bjørk Isdahl blir vitne til at hennes tidligere klient Azora brutalt tar selvmord. Azora hadde et fotografi av Bjørk med teksten «jeg vet hvorfor du har mareritt».
Bjørk har grusomme mareritt som hun aldri har fortalt til noen. Hvordan kunne Azora vite om det, og hvorfor hadde hun et foto av Bjørk?

Både politiet og Bjørk selv leter etter forbindelsen mellom Bjørk og Azora. En forbindelse som henger tettere sammen med Bjørks eget liv enn det hun selv aner.

Denne psykologiske krimromanen er et fascinerende dykk ned i menneskets fortrengte minner, i hvordan fortiden og oppveksten former og preger oss selv om man ikke husker den. Samtidig skildrer denne krimromanen et rufsete Oslo, der byens løse fugler og brutale skyggesider ligger som et troverdig og realistisk bakteppe».

H. S. Palladino om «Den som frykter snøen» til Tara:

– Bjørk er en person som har en ganske kraftig bagasje som hun ikke vet noe særlig om og egentlig ikke skjønner fordi hun har hatt en veldig god oppvekst. Hun er også en som alltid lar tvilen komme tiltalte til gode. Der er vi litt like, Bjørk og jeg. Jeg kan dømme folk, jeg er ingen helgen, men alle har en historie vi ikke vet noe om, kanskje de ikke engang vet det selv. Når personer blir hengt ut i media som mistenkt i en krimsak sier jeg ofte: «Vent nå litt, er vi så sikker på at det er han?».

Skotske Jenny Colgan er en mester i feelgood-sjangeren og har blitt tildelt prisen Romantic Comedy Novel of the Year i 2018 for «Velkommen til Floras kafé». I hennes nyeste roman, «Jul på øyas hotell» dukker en bortskjemt norsk assistent opp.

Om «Jul på øyas hotell»:

På den lille skotske øya Mure er juleforberedelsene godt i gang. Flora MacKenzie bekymrer seg for broren, som fortsatt sørger over tapet av kjæresten, Coltan. Det hjemsøkte gamle hotellet på øya var Coltans hjertebarn før han gikk bort, og med Floras innsats forvandles hotellet til en atmosfærisk oase med knitrende flammer på peisen og deilig mat, alt i tide til jul.

Men det å drive et hotell er en krevende affære, særlig siden Flora er nybakt mor. De eneste som er interessert i å arbeide på hotellet, er en fransk kokk med et temperament som skremmer bort de fleste, en bortskjemt, norsk kjøkkenhjelp som ikke er den han utgir seg for å være, og en sky kjøkkenassistent som rødmer straks noen snakker til henne. Greier denne brokete gjengen å gjøre det som må til før den store åpningen?

Jenny Colgan om «Jul på øyas hotell» til Tara:

– Jeg ønsker at leserne skal ha en hyggelig opplevelse og føle seg litt bedre etter å ha lest mine romaner. Akkurat som jeg ønsker å kjenne meg lykkeligere etter å ha lest en bok, jeg vil ikke sitte igjen og kjenne meg opprørt.

Les vårt store intervju med Jenny Colgan her 👇🏻