Som unge er mange opptatt av å «finne seg sjæl». Senere i livet er det å være oss selv noe av det vi frykter aller mest.
– Angsten for å bli avvist stikker svært dypt, forklarer psykiater Tormod Huseby.
– Redselen for å bli avvist
Svarene har det tatt ham mange års grubling, både som psykoterapeut og privatperson, å komme frem til. Han innleder samtalen med en kjapp oppsummering:
– Redselen for å bli avvist ligger kanskje i genene. Alle mennesker har et grunnleggende behov for å tilhøre et fellesskap. Vi er flokkdyr som trenger å lene oss på de andre i gruppen. Historisk sett har vi vært avhengige av dette fellesskapet for å overleve. I dagens samfunn kan man klare seg alene, men det er ikke noe fullverdig liv. Det er relasjoner som til syvende og sist skaper lykke. Og kvaliteten på relasjonene våre er det viktigste i livet.
Det som kan høres enkelt og selvfølgelig ut når en lege snakker med rolig terapeutstemme, er for svært mange mennesker en angstfull og trøblete virkelighet.
Alle mennesker har opplevd smerten ved å bli avvist og bortvalgt i ulike faser av livet.
I ungdommen sved det å bli utelatt fra de mest populære festene, som voksne har vi for eksempel opplevd at drømmejobben vi søkte på, gikk til en annen. For ikke å snakke om smerten når den man var forelsket i foretrakk en annen.
Dette er likevel gnagsår som gror til, og vi vet at nye muligheter vil dukke opp.
Store forventninger
Langt verre er det å bli avvist av foreldre og andre voksenpersoner vi i barndommen er helt avhengige av.
Noen mennesker kan gjennom hele voksenlivet slite med sårene fra barndommens følelse av ensomhet og mindreverd.
– Det stemmer ikke helt at tiden leger alle sår. Er arrene dype nok, vil de alltid kunne være der – enten som en konstant smertemurring eller et stadig tilbakevendende spøkelse, reflekterer Huseby, og fortsetter:
– Blir man ikke sett som den man er i barndommen, vil man bære med seg en ensomhetsfølelse det er vanskelig å riste av seg. I stedet blir man en kameleon, en som hele tiden skifter farge etter omgivelsene for å behage andre – for å overleve. Den som ikke ble anerkjent som den man er av mor eller far, vil senere strebe etter å være likt av alle. Hun eller han har også svært vondt for å like seg selv.
I dagens samfunn er det ifølge psykiateren nesten umulig ikke å føle seg avvist.
Han har betydelig medlidenhet med de unge som vokser opp i en kultur som handler om å være «sykt perfekt». Selv om «Fan av Fugelli» er en gruppe med mange tilhengere på Facebook, er det altfor mange som ikke våger å følge den kjente legens oppfordring om å «være god nok». I stedet henger vi med på karusellen som måler menneskeverd etter materiell velstand og suksess i karriere.
– Vi skal være så altfor mye og har så store forventninger til oss selv. Å strebe etter å være vellykket på alle områder av livet, gir næring til en tomhetskultur, mener Huseby.
Sosiale medier har skylden
Psykiateren er ikke i tvil om at sosiale medier som Facebook bidrar til å øke følelsen av å bli avvist eller ikke være tilstrekkelig populær.
Det er ikke bare unge jenter som hyppig sjekker hvor mange «liker» de har oppnådd på postene sine.
Godt voksne kan også kjenne det vonde suget over ikke å bli lagt merke til. Bare å legge ut bilder – og innlegg – fra den vellykkede delen av livet, er noe folk i alle aldre driver på med.
– Er man avhengig av hele tiden å bli speilet, blir man også avvist, konkluderer psykiateren.
Flere saker om avvisning:
