Slik lærer du å leve med usikkerhet

Bekymrer seg for karriere

– Uroen og usikkerheten har mange aspekter. Mange bekymrer seg for egen karriere, for klimaendringene og hva som vil skje med oss i alderdommen. Og ikke minst hva vi skal råde barna våre til. Yrker som i årtier er blitt regnet som tryggheten selv, som å bli ingeniør eller jobbe i bank- eller postvesenet, blir nå utsatt for voldsomme omstilingsprosesser. 

Mange blir overflødiggjort i jobben på grunn av ny teknologi. 

– Det eneste sikre er at vi må leve med usikkerhet og forandring. Ingen kan lenger gi råd som trygger fremtiden, sier hun.

Ta utfordringen!

Ifølge Hanne er endring ikke et nymotens fenomen, men like gammelt som menneskeheten selv. I sine teorier om artenes evne til overlevelse, konkluderte evolusjonsbiologen Charles Darwin på midten av 1800-tallet med at det ikke er de sterkeste blant oss som overlever, det er de som er mest fleksible i møtet med forandringer.

– Med den styrken og hyppigheten kravene til endring kommer med nå, trenger vi det jeg vil kalle endringsstamina, forklarer Hanne. – Vi kan ikke bruke mye tid på å bearbeide sorgen over det som forsvinner, før vi tar fatt i det nye som med stadig økende fart skyller inn over oss.

Å ta utfordringene på strak arm er det beste rådet Hanne og kollegene i Ergo;ego kan gi. Det er absolutt ikke rom for å bli hengende igjen i selvmedlidenhet og følelsen av å være født inn i en gal tid.

– Vi har hatt det ganske greit i Norge de siste årene, påpeker Hanne. – Årene etter siste verdenskrig har vært en sammenhengende opptur. Jeg har et sted hørt at det å være født som kvinne i Norge, er som å slå yatzy 17 ganger i ett strekk. Nå må vi alle forsone oss med usikkerhet og at kompetansen kommer til å gå ut på dato. Da gjelder det å tenke litt som Pippi Langstrømpe: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert».

Hjernens evne til endring

Et betydelig omfang av studier viser at hjernen definitivt er med på laget når vi har definert de områdene vi ønsker å endre oss på. Utviklingen av menneskehjernen tar til før vi blir født, og den tar aldri slutt.

I et intervju med Aftenposten (2. juli 2016) forklarer den kjente svenske hjerneforskeren Anna Maria Gospic ved Karolinska Institutet prosessen slik:

«Du kan utvikle baner i hjernen, fra små stier til motorveier. Har du aldri spilt piano, vil områdene som trengs for å gjøre nettopp det, være som uopptråkkede stier. Men når du begynner å øve, tråkker du opp disse stiene. En konsertpianist vil ha store baner i de veiene som brukes mest når hun spiller. Det handler om å få signaler i hjernen til å komme frem til riktig sted og gå raskt. Det blir litt som å oppgradere bilen, din gamle Lada kan bli en Ferrari med riktig trening, for hjernen kan absolutt utvikle seg.»

Og som Hanne Lindbæk legger til: – Ordtaket sier at ingen kan lære gamle hunder å bjeffe. Forskningen viser at vi alle kan lære å bjeffe på nytt. 

Hvordan tåler vi nordmenn forandring?

«Å endre seg og sin egen adferd vil alltid være en kamp. Kampen mot din egne vaner og uvaner, mot din egen frykt for å dumme deg ut, mot andres oppfatning av deg», er refleksjonen Lindbæk deler i boken sin.

Selv om det er mer enn 15 år siden hun sto på en scene foran mørklagte publikumsrader, er identiteten hennes fortsatt å være scenekunstner. Forskjellen er at lyset er skrudd på, og at Hanne og hennes kolleger i Ergo;ego er i åpen dialog med de som betaler for coaching. Erfaringen fra film og teater er også nyttig ballast når det kommer til å inspirere til endringsvilje.

– Bakgrunnen som skuespiller er uvurderlig i denne jobben. Det er et yrke som krever konstante endringer. Som frilanser må man også venne seg til å leve med usikkerheten. Fremtiden, og inntekten, er ikke sikret for mer enn måneder av gangen.

«Det kommer aldri til å gå så langsomt som nå» er tittelen på et av hennes foredrag. I det stiller hun spørsmål som: «Hvordan tåler vi nordmenn forandring? Hva skjer når vi må forandre måten vi tenker på, jobber sammen på og selger på? Og – vil det noen gang bli slutt på endring?»

Svaret på det siste spørsmålet er definitivt «nei».

Knakk kommunikasjonskoden

Boken «Kommunikasjons­koden. Slik får du til det du vil», er i tillegg til å være en oppsummering av Lindbæks egen reise fra teaterscenen til å bli etterspurt kommunikasjonstrener og foredragsholder, en praktisk håndbok for de mange som leter etter nøkler til å kommunisere bedre.

Gründerideen fikk hun da hennes far, en fremstående næringslivsleder, kom tilbake fra et engasjement i USA. Han fortalte at han der var blitt trent av skuespillere for å bli bedre til å presentere det han hadde på hjertet. Hans amerikanske overordnede opplevde den «norske talemåten» som lite fengende. I utgangspunktet var herr Lindbæk meget skeptisk til treningsprosjektet, men desto mer begeistret for resultatet.

På dette tidspunktet sto Hanne Lindbæk ved et veiskille som scenekunstner. Selv om hun var fristet av fast og trygt engasjement i «Hotel Cæsar», som hun var tilbudt, sa magefølelsen at det ikke var det hun skulle holde på med i årene fremover. Farens amerikanske erfaring var brikken som manglet i puslespillet og pekte ut veien videre: Hanne ville hjelpe mennesker i andre yrkesgrupper med kunnskapen sin. Lære dem å opptre trygt og troverdig på scenen. Lære dem alt det hun selv hadde forstått om roller, sjangere og atmosfærer. Det ble starten på konsulentselskapet Ergo;ego, som oversatt fra latin betyr «Altså, jeg». Grunntanken var å gi et undervisningstilbud som ble skreddersydd for den enkelte deltager. 

Det finnes ikke ett verktøy for alle

Som hun forklarer: – Ingen kan komme med ett sett verktøy og tro at det passer for alle. Vi ønsket å trene alle vi møtte til å ta til seg akkurat det de trengte, og til å jobbe med sin egen utvikling. Den oppdagelsen mange da gjør, er at det kan være spennende å sette seg mål og være i endring. Hele tiden å lære noe og være på jakt etter egen utvikling, er et morsommere liv enn det statiske og trygge. 

Hanne forteller at endringen i kompetansekrav allerede har satt spor i hodejegerbransjen. Der er de ganske klare på at de som ansettes i en lang rekke jobber, ikke nødvendigvis er de flinkeste med best utdannelse, men de som tenker selvstendig og evner å takle endringer. Som hun konsulentoptimistisk konkluderer:

– Selv om vi dyttes ut av komfortsonen, må vi ha tro på en fremtid og at det vil gå bra. Det er utfordrende, men vi får det til. Vi kommer til å klare det. Vi trengs alle sammen i fremtiden.