Gestaltterapi var det Marit Slagsvold hadde lengtet etter

«Hjemkomsten» Marit snakker om, handler om hennes første runde med gestaltterapeutisk gruppesamling.

Frem til da hadde den skoleflinke sosiologen og utad så velfungerende trebarnsmammaen slitt mye med angst, depresjon og mange kvernende, eksistensielle spørsmål.

Utforske åpent

I flere år hadde hun gått jevnlig til psykolog, meditert mye, satt seg grundig inn i buddhistisk filosofi og testet ut både antidepressiva og strenge dietter.

Den helgen hun i samspill med en gruppe ble introdusert for gestaltterapi, beskriver hun som «rar, fantastisk og ubegripelig».

Aha-opplevelsen, som også er noe av kjernen i gestaltterapien, var å erfare seg selv i et ærlig møte med andre mennesker.

– Jeg kjente at dette vil jeg og dette må jeg, forteller hun. Å åpent utforske det som skjedde mellom oss, det vi vekket i hverandre og erfarte i øyeblikket, var en tilnærmingsmåte som tiltalte meg, og som jeg skjønte at jeg hadde lengtet etter å lære mer om.

Gestaltterapi er en retning innen humanistisk psykologi, en eksistensiell og eksperimentell form for psykoterapi. Grunnlagt i USA på slutten av 1940-tallet av den amerikanske filosofen Paul Goodman og det tyske ekteparet Frederick og Laura Perls, som begge var psykoanalytikere.

I gestaltterapien bevisstgjøres mennesker om egne tanker, følelser og kroppslige fornemmelser slik at de tydeligere kan erkjenne, se seg selv og sine egne valg. Denne bevisstgjøringen skapes gjennom samtaler, kreative uttrykksformer og rollespill.

Grunnleggende ideer: Hvert menneske er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de muligheter og begrensninger omgivelsene gir. Behandlingsformen har en helhetlig tilnærming og et her-og-nå-fokus på den enkeltes erfaring i øyeblikket. Vektlegger et aktivt og likeverdig forhold mellom klient og terapeut.

Ordet gestalt kan oversettes med et meningsfylt hele, og viser til menneskets behov for å oppfatte og organisere sanseinntrykk i meningsfulle helheter.

Kilde: Wikipedia og boken «Jeg blir til i møte med deg».

«Jeg blir til i møte med deg»

Marit Slagsvold var ikke i tvil om at hun var på rett vei da hun reduserte sin forskerstilling på Høgskolen i Oslo og Akershus, og tok fatt på utdanningen til å bli gestaltterapeut.

Nå har hun allerede arbeidet som terapeut med egen praksis i åtte år, samtidig som hun har undervist på Norsk Gestaltinstitutt.

Omtrent like lenge har hun jobbet med boken «Jeg blir til i møte med deg» – en åpenhjertig og personlig beskrivelse av en reise som til tider har gått gjennom kronglete terreng.

Det vil være løgn å underslå at noe av medieoppmerksomheten skyldes at hun er gift med mannen som kan være landets statsminister etter valget til høsten.

De ble kjærester da Marit var 19 år gammel, og kan se tilbake på mer enn 30 års samliv.

Inspirere og berøre

Hun tenker seg om før hun svarer på spørsmålet om omkostningene ved å fortelle så åpent og dele så mye fra sitt eget liv.

– Jeg har skrevet ut fra perspektivet å dele «så lite som mulig, og så mye som nødvendig» for å inspirere og berøre leserne.

– Det har flere ganger kjentes vanskelig, og da har jeg vært glad for å leve sammen med et menneske som er uredd i det han holder på med. Han har ikke engstet seg for boken i det hele tatt.

– Jeg blir inspirert av hans frie måte å se verden på – og ha tillit til den.

– At jeg forteller så mye fra eget liv, skyldes mitt ønske om at det skal være mer åpenhet rundt det å være menneske med mange sider, være i utvikling og være påvirkelig. Det ville være feil for meg å skrive om dette uten å dele fra eget liv.

– At jeg selv er et menneske som har levd og praktisert det jeg skriver om, gir stoffet mer troverdighet.

Leve et liv hun selv ønsker

Marit Slagsvold bedyrer at hun heller ikke engster seg for det at offentlighetens søkelys vil komme enda tettere på enn hva det tross alt har vært de siste årene.

Hun evnet å leve et anonymt og vanlig liv gjennom de årene Jonas Gahr Støre var utenriksministeren som fartet verden rundt.

– Heldigvis er det å være gift med statsministeren ingen definert rolle i Norge, smiler hun. Jeg tror ikke valgresultatet til høsten vil medføre altfor store endringer i det som er kjernen i mitt – og vårt – private liv.

Imidlertid legger hun ikke skjul på at gestaltutdanning og relasjonskompetanse har gjort det mulig for henne å leve et liv som hun selv ønsker, så tett på politikkens verden.

Vil ikke kalle det et vendepunkt

Likevel kvier hun seg for å bruke beskrivelsen «vendepunkt» på det hun erfarte. Hun hadde vært på en lang reise både i ytre og indre landskap helt siden hun etter at en av sønnene kom til verden ble tilbudt diagnosen fødselsdepresjon.

Å få denne typen medisinsk merkelapp opplevde hun som en innsnevring av det som der og da skjedde i livet hennes. Ansvaret for små barn var overveldende, og det var en stor omveltning.

– Jeg ville ikke være begrenset til en diagnose, sier hun bestemt. Nå vet jeg at jeg i noen situasjoner tar inn mye og derfor blir overveldet.

– Gestaltfaget lærte meg til å bedre å forstå disse reaksjonene og bruke dem til noe positivt. Jeg lærte også at min verden så annerledes ut når jeg flyttet perspektivet fra «der og da» til «her og nå». Dette kan høres enkelt ut, men det innebærer en vesenforskjell. I øyeblikket er det mye godt liv.

Så stor er forskjellen at Marit Slagsvold tror at «Jeg blir til i møte med deg» også kan leses som en protest mot de mange «bør, skal og må» de aller fleste mennesker er vokst opp med.

– Disse må vi avlære og bli mer åpne for spontane responser, råder hun. Vi mennesker er laget for å utvikle – og endre - oss gjennom hele livet.

– Det handler bare om å bli mer våken og lydhør både i forhold til egne behov, og hvordan de kan dekkes i et godt samspill med våre omgivelser.

Selv om det vesentlige budskapet i Marit Slagsvolds terapeutiske tilnærming er at vi blir til i fellesskap med andre, foreslår hun gjerne noen individuelle øvelser som en start på endringsprosessen:

Se spirene.
Første skritt er å bli mer bevisst på egne fornemmelser, følelser og reaksjoner. Hvilke spirer i form av begjær, ønsker og drømmer dukker opp når du retter oppmerksomheten inn i deg selv? Er det noen du vil vanne og verne – eller kanskje heller vrake?

Når du vet mer om hva som spirer og gror i deg, og ikke fordømmer det, får du et rikere og bedre utvalg å velge fra. Når vi tillater oss å erfare – bare for erfaringens skyld – blir vi tydeligere for oss selv, og noe nytt kan skje. For å oppnå endring, må vi starte med oss selv. Da vil også andre følge etter. Du kan begynne i det små og se hvordan det påvirker menneskene rundt deg.

Vær i øyeblikket, si «akkurat nå».
Når du setter ord på noe du opplever, og særlig på noe som er vanskelig, si «akkurat nå». Det kan være en betydelig avlastning, og ikke minst er det sant. «Akkurat nå er jeg forbanna». Heller enn: «Jeg er en sånn person som blir fort forbanna». Kjenn på forskjellen.

«Akkurat nå» er godt å starte med også når du opplever ubehag, misnøye, frustrasjon eller vanskelige sinnstilstander. Hvis du er langt inne i en grubling om hvorfor noe er vanskelig, still deg selv spørsmålet: «Og hva trenger jeg akkurat nå?»

Bruke jeg-språket.

Bli oppmerksom på hvor ofte du sier «du» eller «man» eller vi. Hva skjer hvis du bytter det ut med «jeg»? Som å si «jeg blir jo litt opprørt» i stedet for «man blir jo litt opprørt». Eller forskjellen mellom «vi har det med å finne unnskyldninger» og «jeg har det med å finne unnskyldninger».

Sier du «jeg», blir både du og jeg – og din samtalepartner – tydeligere. Begge utfordres til å ta ansvaret for det vi opplever, som ofte er forskjellig.

Være i kroppen.
Kroppens evne til å fange opp det vi ikke skjønner med tankene, er en skattkiste. Hva er det vi ser, lukter, hører og smaker – og hva gjør dette med oss? «For meg er det en vesensforskjell å ha en kropp og være en kropp», skriver Slagsvold og anbefaler følgende øvelse:

Sett av en stille stund, 5–10 minutter. Sitt godt og støtt på en stol. Kjenn at du har god kontakt med gulvet. Trekk tre dype pust og la utpusten være lenger enn du er vant til. Gå tilbake til din vanlige pust og fortsett noen minutter. Deretter kan du bli klar over hva du tar inn med sansene, deretter retter du oppmerksomheten mot de tanker og følelser som dukker opp.

Så skal du bli klar over hva du kjenner av kroppslige fornemmelser. Begynn gjerne i tærne, gå videre gjennom alle deler oppover – til hodebunnen. Til slutt kan du bruke noen minutter til å være til stede for helheten i kroppen din, bebo helheten som et hjem der du er godt kjent med mange kriker og kroker. Hvordan kjennes det å være fylt av og fylle ut hele kroppen som en helhet?

Øvelsen handler om å bli klar over det du sanser i det ytre og det indre, det som dukker opp i deg. Gjennom å øve på dette vil du i andre situasjoner lettere få kontakt med det som skjer i deg. Da vil du uunngåelig tillegge det større vekt og forstå hvilken verdi det har å lytte til kroppen i konkrete situasjoner.

Bekrefte andre i deres opplevelser.
Når andre forteller noe de har opplevd, noe de tenker eller føler eller viser deg noe, se om du kan hjelpe til med å gi kraft til det de deler med deg. Hensikten er å bli bedre til å «se» andre gjennom å synliggjøre.

Lytt godt, ta tak i det du blir interessert i, og still utdypende og nysgjerrige spørsmål. Hva skjedde? Hvordan var det? Hva er det der? Sett deg og ditt, tanker og holdninger, gode råd og egne erfaringer til side – bli med den andre inn i utforskningen.

Bytte ut «men» med «og».
Bruk «og» oftere når du beskriver det du opplever. Binder du sammen to setninger med et «men», innebærer det at siste del av setningen undergraver betydningen av den første. Ved å føye til flere setninger med «og» blir det større rom for deg. En øvelse kan være å skrive ned ti setninger med noe du opplever for tiden. For eksempel: «Jeg er alene og jeg har en bror», «jeg er alene og jeg har en hund». Og så videre.