Lise (48) fikk hjelp av prinsesse Märtha Louise

19 år gammel fødte Lise Dankertsen en sønn. En frisk gutt, fikk hun beskjed om. Snart skulle det vise seg at det ikke var slik.

Lise Dankertsen har brukt snart 30 år på å gi sin multifunksjonshemmede sønn et best mulig liv. – Jeg husker ikke hvordan det er å ikke være sliten, sier hun.

Til slutt bestemte hun seg for å søke hjelp hos Taras livsstilspatrulje.

– Jeg har alltid vært en sterk person på mange måter, har klart mye og har tro på meg selv. Likevel har jeg sider der jeg føler meg «svak», skriver Lise til Livsstilspatruljen.

Krevende og altoppslukende jobb

Å være mor til et barn – nå voksen mann – med autisme, utviklingshemning, CP og flere kroniske sykdommer, er så krevende at det er vanskelig å fatte.

Sorgen over at han aldri vil bli frisk, bekymringene over hvordan livet hans vil bli, kampen mot byråkratiet – men også gleden han gir henne. Det er en livslang og døgnkontinuerlig jobb å være mammaen til Lars. Men Lise er mer enn dette. Hun er også mamma til to friske sønner hun har fått med ny ektemann og hun jobber.

Hun får energi av å være sammen med venner, men trenger likevel mye alenetid. Dette er en vanskelig kombinasjon, synes hun. Nå er Lise og ektemannen i ferd med å bygge bolig og skaffe en dyktig personalgruppe rundt Lars. Fire–fem mennesker i 100 prosent stilling, krever det.

Dette vil gi Lise et pusterom – og vissheten om at Lars blir tatt vare på og er trygg. Da kan hun for første gang på snart 30 år tenke litt på seg selv. Første skritt er å lade opp batteriene – nei, å starte dem. Laderen er gåen, aggregatet er tomt. Lise håper at Märtha og Elisabeth kan hjelpe henne.

Drastisk endring

Prinsesse Märtha Louise er utdannet fysioterapeut og rosenterapeut og driver kursvirksomheten Soulspring sammen med Elisabeth Nordeng. De to er også coacher i Taras livsstilspatrulje hvor de veileder lesere.

Punktlig kommer Lise, flott og velkledd, til stede i håndtrykk og øyekontakt. Men det som fanger oppmerksomheten vår, er en aura av slitenhet rundt henne. Smilet når ikke helt til øynene, stemmen er dempet. Det er tydelig at hun bærer på noe.

Knapt 19 år gammel var Lise, da hennes førstefødte kom til verden. Den dagen endret livet hennes seg drastisk. Men det visste hun ikke da. Det var en komplisert fødsel, men Lars ble erklært frisk og de dro hjem.

Etter noen måneder merker Lise at ikke alt er som det skal. Blikket hans fester seg ikke, Lars er spastisk i kroppen og hun har vansker med å få i ham mat. Helsestasjonen ber henne vente og se. Men hele intuisjonen til Lise – den sterke mammaintuisjonen vi alle har – skriker at noe er galt. Etter mye om og men blir han utredet – og diagnostisert med cerebral parese, feilstillinger i føttene og epilepsi. Etter hvert blir det klart at han også har autisme og utviklingshemning. Med tiden kommer flere kroniske sykdommer til.

Lise bestemte seg for å kjempe for gutten sin. Han var hennes. Det ble tidlig slutt med barnets far. Det var bare Lise og Lars. Bodø er en liten by, og dette ble Lises nye identitet: «Mammaen til Lars».

Trådt over egne grenser

Hvor kommer styrken fra når du er 19 år, alene med et kronisk sykt barn? Hos Lise vokste noe frem, noe fra dypet av henne selv, en styrke hun ikke ante hun hadde. Livet hennes kom til å bli annerledes enn forventet. Alt ville bli annerledes enn forventet. Lise følte ingen skam over gutten sin, hun var stolt over å være mammaen til Lars. Samtidig var det en sorg over å se Lars sine jevnaldrende utvikle seg på normalt vis, en kronisk sorg å leve med.

Det er krevende hverdager, men Lise er ung og full av overskudd og energi. Hun er optimistisk og full av pågangsmot, stolt og sterk og vil klare seg selv. Etter hvert møter hun en ny mann og får to gutter til. Så utdanner hun seg til sykepleier. Livet er full fart. Hun jobber blant annet på barneavdelingen på sykehuset, og der ser hun at hennes egne erfaringer kommer til nytte i jobben med pårørende. Hun lytter, forstår og gir omsorg.

Nå fyller Lars snart 30 år. De andre guttene hennes er 20 og 16. Lars har prøvd ulike avlastnings- og botilbud. Ingen av boformene har fungert, så de tok ham hjem igjen for et drøyt år siden. Nå er de i gang med å lage et faglig forsvarlig botilbud for ham med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Lise er arbeidsleder, og de bygger selv opp et tverrfaglig team med miljøpersonell.

Lise hører stadig kommentarer: «Hva du får til!» «Alt du gjør for Lars!», og «For en ressurs du er!» Dette er en side hos Lise som mange lett ser. Det de ikke ser, er hva det koster å ha et barn med spesielle behov. Lise har trådt over egne grenser i altfor mange år. Hun er sliten. Hun etablerte tidlig en strategi for overlevelse, og den har fungert. Men nå må livet inn på et nytt spor for at Lise skal bygge seg opp igjen og ivareta egne behov.

På tomt batteri i mange år

I readingen viser Lise oss samspillet mellom den feminine siden og den maskuline siden i henne. Den feminine siden er den intuitive, sensitive, følsomme, den introverte, den drømmende delen av oss selv. Den maskuline siden er der vi går til handling, har handlekraft. Begge sidene har vi alle. Utfordringen er at det kan være vanskelig å finne en balanse.

Lise har en meget velutviklet maskulin side: Sterk og handlekraftig. Men hun er også følsom og emosjonell, hun tar lett innover seg andres energier. Hun er høysensitiv og opplever alle sanseinntrykk som sterke. Folkemengder og støy tapper henne for energi. Lise trenger mye alenetid for å hente seg inn, hun kan være i ukevis på landstedet uten å føle seg ensom.

Lise har trengt handlekraften og gjennomføringsevnen for å klare å ta vare på barnas behov. For å skape en fremtid for Lars. For å være til stede for alle som har trengt henne – på jobb og hjemme. Den feminine siden har ligget litt brakk. Lise og hennes behov har kommet sist i køen.

Lise viser oss bilder av et stort batteri i readingen. Se for deg et stort bilbatteri og rundt det er det mange mindre batterier, som er nød- eller reservebatterier. Hovedbatteriet til Lise sluknet for mange år siden, i alle de årene hun var i full fart med tre barn og full jobb. I tillegg kom alt det ekstra som fulgte med Lars og alt Lise sa ja til, uten å tenke seg om eller kjenne etter om hun hadde overskudd. I mange år har hun brukt reservebatteriene. De har vært tomme lenge.

Det er derfor Lise, som er opptatt av å beskytte seg selv og sine nærmeste, får impulsen til å skrive til oss. Hun kjente at nå måtte noe gjøres. Hovedkilden for overskudd og energi har vært tom i flere år, og hun har brukt opp reservene. Hun har lenge klart seg på viljen. Men nå er det stopp. Det er ikke mer å hente.

En tung bør er borte

Hun har tatt grep i livet sitt, sagt opp jobben og innsett at hun trenger lange pauser, hvor hun er helt alene. Hun viser oss landstedet sitt, der hun kan være alene i ukevis. Det er et godt sted for henne å være. Men selv med lang tid der, hvor hun roer alt ned, kommer utmattelsen tilbake med en gang hun er tilbake i hverdagen.

Når hovedbatteriet er flatt, kommer vi ikke langt. Det er det hun trenger å lade opp. Som vàr og intuitiv, samt et ja-menneske og omsorgsperson, har hun tatt alle andres energier. Tyngden av alt sammen – sluttsummen – har gitt Lise sløret av slitenhet vi så når hun kom inn. Alt hun bærer på – det er blitt for mye.

Lise har mange drømmer og ting hun ønsker å gjøre når bosituasjonen til Lars er på plass og systemet rundt ham fungerer som det skal. Hun vil formidle, undervise og inspirere andre med sin egen historie. Hun kan mye om dette med å være mor og pårørende i et komplisert samspill med kommunale etater. Hun har i 30 år høstet erfaring. Snart er tiden moden for foredling av erfaringene.

Men først og fremst trenger Lise overskuddet sitt tilbake, så hun kan være mer til stede for de to yngste.

Når tiden er moden, vil Lise klare dette. Alt handler om at hun må begynne å lytte. Ikke til alt som skal gjøres, men hva hun har overskudd til og lyst til. Hun må lære seg å prioritere energien sin. Hun må begynne å stole på intuisjonen sin om andre mennesker, noen mennesker gir energi og andre tar. Prioritere dem som gir god energi.

Vi ser at mulighetene til Lise ligger åpne – de endringene hun vil skal skje, vil komme. Men hun må begynne innenfra denne gangen. Hun må vende blikket innover, bli kjent med seg selv på nytt. Hun må gi slipp på sin identitet som «mammaen til Lars» og bli nysgjerrig på hvem kvinnen der inne er. Da kommer hovedbatteriet i gang igjen og en ny epoke i livet kan starte.

Etter readingen og healingen, har Lise fått igjen gløden i øyene og smilet varmer hele ansiktet. Som om en tung bør er tatt av skuldrene hennes.

Lise om coachingen:

Jeg følte meg utrolig rolig i kroppen etter coachingen – jeg nærmest svevde videre til behandlingene. Det var så deilig å bare få være Lise.

Elisabeth og Märtha har masse humor, de lo lett og skapte en uhøytidelig stemning. Ingenting var truende, selv om det var personlig. Hele opplegget i Oslo var fantastisk. Jeg hadde ikke lyst til å dra hjem. Og jeg som pleier å bli sliten av å reise, å være i store byer og å møte nye mennesker – jeg følte meg nærmest euforisk etter alt jeg fikk oppleve. Og at jeg ble så godt tatt vare på.

Behandlingene var himmelske, særlig massasjen. Den gjorde meg så godt! Det var så spesielt og fint. Jeg har ikke klart – eller det har ikke vært naturlig – å dele dette med noen ennå. Jeg bærer det inni meg som en liten gyllen boble av lykke og inspirasjon. Jeg har hatt det fint etter at jeg kom hjem også. Jeg føler meg roligere i hele meg.