"Jeg fikk blant annet en gammel bestefarsklokke, som faren min tok med hjem fra England for lenge siden. I følge han selv, bar han denne klokken nærmest på ryggen hjem fra England."
© Lotte Andkilde"Minner er litt som årstidene"
Hvilke minner betyr noe for hvem du er som person? Kanskje er det gode minner om lek og moro fra barndommen? Det triste minnet om en fraværende far? Eller det stolte minnet om seier og mestring innenfor idrett? Dine minner er helt unike, men samtidig deler vi alle felles minner ut i fra erfaringer. Kanskje har du tulleringt fra fasttelefonen når du var yngre eller spist for mange is på 17. mai.
Facebook minnet meg nylig om en tivolitur med familien for åtte år siden, da barna mine var små og ubeskrivelig søte. Faktisk er min facebookside en eneste stor minnevegg, hvor jeg kan se tilbake på små og store opplevelser siden 2008, da jeg opprettet profilen min. Jeg har også lagt ut eldre bilder av meg selv, fra reisen min til Sør-Amerika på 90-tallet, eller Madonna-looken min på 80-tallet og bilder av meg som nybakt mor i 2000. Venner og bekjente har også vært så snille og tagge meg i bilder. For eksempel et bilde av meg på siste skoledag i 1988 med en boksøl i hånden.
EKSPERTENE: Dorthe Berntsen er professor I psykologi og leder for Danmarks Grundforskningsfonds Center for Selvbiografisk Hukommelsesforskning ved Psykolgisk institutt på Aarhus Universitet. Emilia Van Hauen er kultursosiolog, foredragsholder og forfatter med spesialområder innenfor moderne livsformer og sosiale trender. Emiliavanhauen.dk
© Lotte AndkildeDette er ikke veldig ulikt som å bla gjennom et gammelt familiealbum, men igjen et album åpner ikke seg selv og minner meg om en begivenhet fra fortiden min. Facebook gjør noe nytt med minner. Jeg spør psykologiprofessor Dorthe Berntsen som forsker innenfor selvbiografisk hukommelse, hvilke faktorer som inntrer når vi blir glad eller rørt over nostalgiske små minner på Facebook.
– Jeg tror at funksjonene på Facebook gjør noe av det hukommelsen vår også gjør av seg selv. Den gir oss spontane påminnelser, minner som plutselig dukker opp og gir oss assosiasjoner. Vi blir overrasket og tenker: Er det virkelig så lenge siden? Det gir oss en en positiv følelse av anerkjennelse og kontinuitet. Facebook etterligner en naturlig kognitiv prosess som skjer med oss alle hver dag, svarer Dorthe Berntsen som gjennom mange forskningsprosjekter har kartlagt hvordan våre spontane minner fungerer.
For eksempel ved å be forsøkspersoner om å føre en strukturert dagbok over hvor mange minner de opplever om dagen, og hva som utløser dem.
– Det har lært meg en hel del om hva som aktiverer og utløser spontane minner, sier hun.
– For eksempel at de er hyppige. Vi får i gjennomsnitt 20 av dem om dagen. Det er som regel små finurlige ting vi husker. Gjerne noe som er litt overraskende og som skiller seg ut, men som ikke har stor betydning. Minnet vårt blir utløst når vi er på et sted vi kjenner godt til, eller ser et sted som minner deg om det sted du kjenner godt til.
Som et eksempel på en erindringsassosiasjon forteller Dorthe Berntsen om et av de mest berømte eksemplene fra litteraturens verden. I Marcel Prousts hovedverk ”På sporet av den tapte tid”, spiser fortelleren som voksen en Madeleinekake dyppet i lindete, og smaken sender han tilbake til en erindring om et barndomsbesøk hos en tante, hvor han spiste nettopp Madelinekake dyppet i te.
– I dette tilfellet er det en smak som utløser erindringen, men det kan også være visuelt, som for eksempel et ansikt du ser på gaten. Eller gjennom hørsel, som når vi hører en bestemt sang på radioen, forklarer Dorthe Berntsen.
Den funksjonen i kroppen vår som gjør det mulig for oss å gå gjennom vårt sanseapparat og forbinde forskjellige opplevelser med hverandre, er helt eksistensiell.
– Den er viktig for vår evne til å overleve. Kunnskapen vi har om oss selv blir kontinuerlig oppdatert, og vi blir påminnet om hva som har skjedd tidligere. Det er viktig for å kunne fungere sosiale sammenhenger, og er absolutt en bidragsyter i forhold til å forankre hvem vi er sosialt og generelt i tid og rom. Hvis vi skulle anstrengt oss hele tiden for å huske alt, ville dette vært alt for slitsomt kognitivt,” forklarer Dorte Berntsen videre.
Den sosiale funksjonen minnene våre har på oss, er noe jeg har tenkt over. Vi nyter å se tilbake takket være felles minner. For oss som er over 40 har vi minner om en tid uten internett og mobiltelefoner. Kultursosiolog Emilia Van Hauen har en forklaring på hvorfor vi innimellom tørster etter felleskap rundt minnene våre fra barne- og ungdomsårene.
«Den første bilen jeg kjørte da jeg fikk førerkort var en gammel landrover. Faren min ville helst at jeg skulle kjøre denne bilen, fordi den var stor og solid."
– Det finnes tradisjonsbundne kulturer, som dyrker minner mer enn det vi gjør. Det handler om å lage historier om hvem vi er og hvorfor vi er her, og dette skjer gjennom felles tradisjoner og seremonier. I moderne kulturer som våres, er tradisjonene veldig individuelle, og ting forandrer seg hele tiden. Mens minner skaper en sirkulær tid som er forutsigbar og som skaper kontinuitet. Litt som årstidene. Dette tror jeg vi har bruk for i dagens samfunn, som er veldig fokusert på lineær tid, hvor vi konstant rykker fra det ene til det andre. Det lineære samfunnet skaper både fremdrift og fornyelse, men det skaper også usikkerhet, sier Emilia Van Hauen.
– Så hvis jeg deler et minne på Facebook som er åtte år gammelt…?
– Så får du bundet en sløyfe på din livshistorie. Minner skaper en form for sikkerhet, eller jordnærhet i et liv som er flyktig. Vi får en lengre hukommelse om våre egne liv, og kan velge hvilke minner vi tar med oss videre, noe som skaper en rød tråd. Vi har bruk for en sammenhengende livshistorie, og våre utvalgte minner er et uttrykk for en sammenhengende identitet, sier Emilia Van Haugen. Og legger til, at vi på den måten blir tettere tilknyttet Facebook.
Facebook blir etterhvert som en intim fremmed, litt som personer i tv-serier, vi liker å følge med og se hva de finner på fra episode til episode, nesten som venner. Ved å minne oss på alle de gode stundene vi har hatt, får de direkte og indirekte adgang til våres aller innerste. De klarer å snike seg forbi alle filtre som vi ellers har, sier Emilia van Hauen.
Jeg biter meg merke i at hun legger vekt på at vi selv velger minnene i våre liv. Det gjelder både bilder vi setter i fotoalbum og de bildene vi legger ut på sosiale medier, når vi skal fortelle vår livshistorie videre. Vi velger bevisst eller ubevisst å fokusere på de minnene som passer best inn i forhold til historien vår.
Psykologisk sett har vi en tendens til å huske flere positive ting fra fortiden, enn negative. Det fastslår psykologiprofessor Dorthe Berntsen.
Om minnene vil bli husket som positive eller negativt avhenger av humøret ditt på den dagen. Erindringene våre er ikke objektive. De er konstruert etter hvordan vi har det i det øyeblikket du opplever noe. Hvis du er i dårlig humør vil denne tilstanden gjenspeiles i hukommelsen.
Det er helt vanlig at for eksempel to søsken kan være uenige om et minne. Var det meg eller deg som tok godteri uten å spørre? Begge er enige om at godteri er blitt tatt. Minnet er blitt til en familiehistorie, som begge to har overtatt som sin egen historie.
Det er vel også forskjellig hvor gode vi er til å huske?
– Det varierer veldig fra person til person hvor livaktig og presist vi husker. Det har ikke blitt gjort alt for mye forskning innenfor akkurat dette, men vi kan nesten ikke unngå å se forskjellen. Jo mere du interesserer deg for opplevelser og relasjoner til andre mennesker, jo bedre er du til å spille av filmen om fortiden igjen. Og når vi snakker om forskjellige grupper mennesker, finner vi ofte at kvinner har bedre hukommelse enn menn. Dette henger nok sammen med at kvinner stadig har de mest sentrale sosiale funksjonene.
Når Mara Louise Gjødsbøl Prüssse ser på sin fars gamle pepperkværn kan hun nesten høre han si : "Rie, kan du hente pepperkværnen?"
© Lotte AndkildeMange av minnene Maria Louise Gjødsbøl Prüsse har om sine avdøde foreldre sitter i nesen hennes. Og står på bordet hennes.
"Søsknene mine og jeg har fordelt ting fra barndomshjemmet vårt mellom oss, og jeg fikk blant annet en gammel bestefarsklokke, som faren min tok med hjem fra England for lenge siden. I følge han selv, bar han denne klokken nærmest på ryggen hjem fra England. Tross omstendighetene ser denne klokka veldig bra ut der den står i leiligheten, hvor den står høyt under taket med god plass rundt seg. Selv om klokken ikke fungerer, betydde den mye for faren min og nå betyr den mye for meg. Jeg har også hans gamle pepperkvern, som jeg bruker hver eneste dag, og jeg kan nesten høre faren min si: “ Rie, send meg pepperkvernen”
Foreldrene mine ble begge gravlagt i ”De ukendtes grav” (anonymt gravsted) etter eget ønske. Men jeg føler at jeg har dem med meg hver eneste dag. For eksempel i forhold til den måten jeg velger å oppdra barna mine på. Min egen oppdragelse var preget av mye selvstendighet. Jeg fikk lov til å ri alene ute på jordene, og søsteren min jeg fikk tidlig lov til å dra alene ned til kiosken. Foreldrene våre hadde tillit til oss, og den tilliten vil jeg gi videre til mine barn også. Sønnen min Billy Charles kan saktens gå til skolen, selv om vi bor i en by. De første gangene han gikk til skolen alene, fulgte jeg etter han, dette var han ikke klar over. Jeg tror det er viktig at barn føler at foreldrene deres stoler på dem.”
"Det er ikke så ofte du møter på noen som røyker pipe i dag, men for meg er dette en behagelig lukt, som minner meg om moren i barndommen."
© Lotte AndkildeDen lukten glemmer jeg aldri..
"Faren min døde plutselig i 2016, og det var meg som fant han en iskald desemberdag. En av kollegaene hans ringte meg og fortalte at han ikke hadde kommet på jobb, og at han ikke svarte på telefonen. Jeg kjørte ut til gården hans i tussmørket en ettermiddag, og på avstand kunne jeg se at det ikke røyk fra pipen Da følte jeg med en gang at noe var galt. Jeg fant en ekstranøkkel til huset og låste meg inn, og i det øyeblikket jeg åpnet døren, kjente jeg en lukt som bekreftet mine mistanker, han var død. Jeg glemmer aldri den lukten. Han hadde ligget noen dager og døde av et voldsomt blødende magesår, jeg fant han på soverommet sitt.
Det var mye blod og i panikk trodde jeg noen hadde myrdet han, så jeg ringte politiet. Det var en tøff opplevelse. Noen ganger kan jeg fremdeles kjenne igjen lukten av død i nesen min. Jeg opplever dette når jeg er stresset og under press, da blir jeg påminnet om denne lukten, og blir kvalm. Jeg er helt klar over at lukten er borte, men jeg har hørt om andre som har opplevd gjort lignende traumatiserende erfaringer. Det er ikke noe som gir meg angst, for meg er det en påminnelse om å puste ut, når jeg føler meg presset.”
Lukten av Date og pipe.
«Jeg ser ofte for meg de klassiske deodorantene fra Date. De minner meg om de eldre kusinene mine, som søsteren min og jeg besøkte i helger og sommerferier. Kusinene var mine største idoler. Og det er flere lukter som for meg er karakteristiske for den tiden på 80-tallet. Moren min røykte pipe den gangen. Gul Sweet Dublin. Det er ikke så ofte du møter på noen som røyker pipe i dag, og hun sluttet etter hvert, men for meg er dette en behagelig lukt, som minner meg om moren i barndommen.»
Lørdagskylling hver tirsdag.
"Det er særlig en smak som får meg til å tenke på barndommen min. Det er smaken av lørdagskylling i folie med rødvinssaus og ris. Det fikk vi hver tirsdagskveld i en årrekke, mye fordi dette var den eneste retten faren min kunne lage, når moren min som var operasjonssykepleier, jobbet nattevakt. Jeg og søsteren min hatet kyllingen, vi gjorde alt i vår makt for å avtale å dra til venninner, helst et sted der vi fikk mat. Jeg ser stadig for meg foliebrettet med et lite spennende papplokk på.
Til gjengjeld elsket jeg å besøke en av tantene mine. Hun kunne virkelig lage god biff. Jeg husker et år hvor jeg var hos henne en hel sommer sammen med hesten min. Det fantes ingen bedre følelse enn å komme i hus, sliten etter en lang dag i stallen, med god biff ventende til middag. Og jeg tror ikke jeg har spist det siden, og jeg lager det heller aldri selv.
Mor på flakong
Jeg mistet moren min allerede i 2010. Hun gikk bort bare et par uker etter jeg fødte Billy Charles. Jeg savner henne veldig, og særlig når jeg blir trist og lei meg. Hvis jeg hadde kranglet med mannen min, eller ikke følte meg hørt, pleide jeg alltid å ringe henne. Jeg har utrolig mange minner om henne som dukker opp spontant.. Jeg kjøpte nylig en liten prøve av yndlingsparfymen hennes. Jeg husker tydelig da hun fikk den. Det var en stjerneformet flakong, og den var veldig dyr. Den har en tung duft, som føles veldig voksen. Jeg bruker den ikke, men lukten gjør at jeg minnes henne.
Ringene har sluttet.
«Jeg går hver dag med ringen jeg har arvet fra mamma og mormor. Mormor ble en gammel dame, mens moren min døde alt for tidlig, da hun var 65 år gammel. Jeg tenker på dem begge to hver dag. Mormor ble student rundt 1920 årene. Det var ikke mange jenter som studerte den gang. Hun hørte egentlig hjemme som en karrierekvinne, men ble i stedet kvinnen bak morfars karriere. I dag tror jeg hun kunne blitt bankdirektør. Både hun og moren min var veldig flinke til å fortelle familiens historier. De var begge humoristiske og hadde god smak. Jeg er glad for at de alltid er med meg. Da mannen min skulle finne giftering til meg, sørget han for at det ble en ring som passet til de andre ringene. Det visste han at betydde mye.»
Første bil med eget førerkort
«Den første bilen jeg kjørte da jeg fikk førerkort var en gammel landrover. Faren min ville helst at jeg skulle kjøre denne bilen, fordi den var stor og solid , og det skulle mye til for at jeg skulle bli skadet i en eventuell ulykke. I dag synes barna mine at det er helt utrolig at jeg i det hele tatt kjørte en sånn bil, og jeg liker godt å se dette bilmerket som vekker minner om ungdomstiden.»
