"Det er ikke alltid lett å ta imot når andre ser oss"

Moren vår feiret rundt år, og vi hadde invitert til stor overraskelsesfest.

Hele familien sto på i bygdas forsamlingslokale, for å gjøre alt klart til selskap for jubilanten. Bord skulle bæres, dekkes og pyntes, lydanlegg monteres, blomster arrangeres, mat tilberedes og flasker kjøles. En times tid før festenskulle starte, kom døtrene våre oppspilte og andpustne inn til meg på kjøkkenet: «Mamma, det begynner å komme gjester!» Dum av stress utbrøt jeg: «I alle dager, går det an, vi er jo ikke ferdige!» Da smalt det fra tenåringene: «Mamma, skjerp deg! Dette er jo helt fantastisk! Når vi har fest, kommer folk flere timer etter at det har begynt.» Og de forklarte: «Ingen vil komme før alt er i gang, fordi alle vil ha godbitene og ingen vil ha jobben.» Jeg er så glad for at de hjalp meg å senke skuldrene og få hodet på rett plass. For da jeg åpnet døra, sto mammas venner på trappa og sa:

«Vi kom litt før, vi, i tilfelle det var noe vi kunne hjelpe til med!»

Den setningen vil jeg aldri glemme. Og alltid vil jeg huske ansiktene deres, hvordan de strålte av iver etter å ta fatt.

De kom ikke på festen for å vise seg frem, for å bli sett. Hjemmefra hadde de sett oss for sitt indre øye, og tenkt på oss og festen. De visste hvor mye styr det er å lage en stor fest. De tenkte på oss, og de så for seg hvordan man har det og hva man trenger i en slik stund. De kom for å hjelpe, og de gjorde det med et smil fordi de gledet seg til å feire venninnen sin. De ville gjøre festen fin for henne. Det var en av deres måter å se henne på. Gleden og pågangsmotet de viste, smittet over på oss i familien som begynte å bli litt slitne etter sjauingen. Med mange flere hender i sving kom ting raskt og lett på plass. Og da resten av gjestene sto i døra, hadde vi faktisk også rukket å trekke pusten, gre håret, og ta på leppestift.

Senere på kvelden, da vi satt rundt bordet og mamma ble hyllet med taler og sang, kom jeg på noen ord en taxisjåfør sa til meg en gang: «Jeg kjører folk ut på byen om kvelden, og så kjører jeg de samme hjem igjen ut på natta. Når jeg kjører dem ut, har de gjort seg så fine de kan, og det lyser i øynene deres av forventning. Men når jeg kjører dem hjem, har lyset i øynene sluknet hos mange. Alle går ut for å bli sett, men det er ingen igjen til å se.» Det er akkurat det motsatte jeg opplever her i kveld, tenkte jeg, der jeg så på alle som var opptatt av å gjøre festen hyggelig for de andre. Det manglet ikke på folk som ville si noen gode ord om mamma. Når maten skulle ryddes bort og kakebordet dekkes, strømmet den ene etter den andre til for å gi en hjelpende hånd, og mange satte hjemmebakst på bordet. Hvor enn jeg beveget meg hørte jeg gjestene gi hverandre varme og rause ord: «For fin fest!» «Skikkelig koselig å treffe dere igjen.» «Kule sko!» «Så fin du er på håret!» «Det var en rørende tale du holdt». «Kan du ikke synge en gang til! Det var vakkert!», «Denne kaken var god, kan jeg få oppskriften?»

Det er ikke alltid lett å ta imot når andre ser oss. Da det banket på døra en time tidligere enn ventet, tenkte jeg først bare på alt at vi hadde å gjøre. At verken lokalet eller jeg var klare for å bli sett. Kanskje var jeg flau for alt som gjensto å gjøres, at det var så langt fra perfekt. Men jentene våre så meg og hvordan jeg tenkte. Så heldig jeg var, at de korrigerte meg, og hjalp meg å skifte fokus. For alle kan vi av og til trenge noen dytt i riktig retning, litt hjelp til å se oss selv, til å ta imot det vi får på en god måte. Er vi overlatt til oss selv og vår indre kritiske røst, reagerer vi dessverre ofte som i disse eksemplene:

«Denne paien var nydelig!» «Den ble ikke helt vellykket, skulle stått litt lenger.»

«Så fin du er i den kjolen» «Nei, uff, den er så gammel. Og altfor trang er den blitt også.»

«Har du snekra denne uteplassen sjøl, jeg er helt imponert!» «Det er litt skjevt, da, og skruene er ikke helt på linje. Skulle vært litt nøyere.»

Ikke bare sliter vi med å ta imot komplimentene. Vi peker til og med på alt vi synes er feil og galt med oss selv og det vi har gjort. Akkurat som vi er helt sikre på at det er det de andre ser på, og derfor må vi vise at vi er klar over våre egne feil og mangler. Vi blir flaue og selvkritiske. Kanskje tør vi heller ikke tro på at det er oppriktig ment. En ting er å ta imot komplimenter, enda vanskeligere kan det være å ta imot når folk gir oss noe som koster. Penger, tid eller krefter. Men hva skjer med verden når vi ikke klarer å se det andre gir oss, eller våge å ta det imot. Hvis vi ikke hadde åpnet døren da mammas venner kom tidlig, hadde de gjort det samme for en annen venn en annen gang? Hvis vi slutter å ta imot, så slutter vi sakte også å gi. Slutter å gi gode ord. Slutter å tenke på hva andre trenger. Slutter å komme før for å høre om det er noe vi kan hjelpe til med. Og slutter vi å se, så slutter de andre også å se oss. Det er trist, for da mister vi noe helt essensielt i det å være menneske; opplevelsen av å høre sammen: Det gode blikket på hverandre. Den hjelpende hånden.

For det er langt fra bare når vi lager fest at vi trenger å bli sett. Det er slett ikke bare da vi trenger en utstrakt hånd. Vi trenger det når livet er travelt, fylt opp med små barn eller gamle foreldre. Når hele skokken ligger nede med influensa. Når det koker på jobben, bilen vår har gått i stykker, eller bankkontoen er tom. Og ikke minst ved sykdom, samlivsbrudd og dødsfall. Sjelden hører jeg en slik varme i stemmen, som når folk forteller meg om at andre har sett eller spurt hva de trenger og strukket ut en hånd for å hjelpe. Så godt det gjør når vi kjenner at noen ser oss, viser oss godhet og omsorg. Om vi bare makter å ta det imot.

Jeg skammer meg litt når jeg tenker på at jeg kunne kommet til å si nei til de gode menneskene på trappa den gangen. Men jeg er takknemlig for det de og døtrene våre lærte meg den dagen. Tenk om vi oftere kunne glemme oss selv, og heller prøve å se hva andre trenger. Tenk om vi kunne ta imot det andre gir oss.

Jeg tenker på mammas venner. Hvor verdifull deres holdning er i verden. Jeg håper de kjenner seg sett når jeg bringer ordene deres videre. Og jeg håper deres ord vil leve videre i deg som leser. At flere mennesker spør: Er noe jeg kan hjelpe til med? Det er å se i praksis.