Derfor skal du bruke naturen som ladestasjon

Når jeg har hatt det vanskelig, har hagen gang på gang løftet meg ut av utfordringene, sier Psykolog Grethe Nordhelle har skrevet ny bok om å bruke naturen som ladestasjon. Det å være engasjert i naturen og andre levende vesener, gjør at vi lettere glemmer oss selv. Vi kommer ut av egoets klamme grep, tar i bruk kreativiteten, og er mer til stede. Å finne ro og få kontakt med oss selv, er nødvendig for å komme i balanse igjen. Jeg oppdaget at blomster og planter omslynget meg og sendte meg smil og sterke stråler. Jeg ble oppladet, sterk og frisk igjen. 

Grethe Nordhelle bruker ikke bare naturen for å hjelpe klientene sine og seg selv. Hun bruker den for å forstå menneskenaturen. Ved å studere naturens lover, som at eplet modner når det skal, eller at du ikke kan dra i en blomst for å få den til å vokse, så lærer naturen oss noe om det å være menneske. Ganske enkelt fordi vi er underlagt naturens lover. Det er dette hun og medforfatter Sakhi setter på dagsorden i «Å leve i pakt med Moder jord». 

Fordi hun har kontor i en hage, merker hun at klienter som kommer til behandling, ofte gir uttrykk for at de får det bedre av å rusle en tur i det grønne. Høre fuglesang eller vindsus i trærne. Noen uttrykker at de blir «løftet over» i en annen stemning.

– Naturen og omgivelsene påvirker oss mer enn vi tror. Når vi er oppmerksomme og tar oss tid til å lukte på en rose eller se en sky drive over himmelen, faller vi til ro. Kanskje kan vi gjenkjenne noe av oss selv i naturen. Og lære, smiler Grethe, før hun fortsetter: – Når vi er i krise, begynner vi ofte å reflektere. Tenke over «de store spørsmålene». Det kan være startskuddet for vekst og selvutvikling. Eller omsatt i naturens språk: Et nytt frø er sådd.

Hun skriver om det i boken «Hagepsykologi – naturens harmoniserende kraft», som kom for noen år siden. Om hvorfor vi søker til naturen:

– Plantene er harmoniske, noe vi mennesker streber etter å være. Men mens vi ofte streber etter å være noe annet enn det vi er, vil en tulipan aldri drømme om å være en lilje. Roser og løvetanner konkurrerer ikke om hvem som er penest, de blomstrer og lever ut sitt unike jeg. Når vi mennesker våger å være den vi er, uten å gjøre oss til, kommer vi i kontakt med det innerste i oss. Stedet der all endring kan begynne, sier Nordhelle.

Etter korona har interessen for hage, settepoteter, planter, kolonihager og drivhus eksplodert. Det skyldes mange ting, behovet for å skape noe der vi er når vi ikke kan reise, og også fordi noe i oss søker til naturen i krisetider. Mer enn ett år er gått siden korona-viruset endret livene våre. Hjemmelivet har ført til at noen fyller leiligheten med grønne planter, andre setter poteter, planter bærbusker eller går på tur. Grethe Nordhelle har fått enda en bekreftelse på noe hun har observert i mange år:

– Når vi er stresset eller har det dårlig med oss selv, er naturen som et stort og vennlig apotek som ligger der og venter på oss. Medisinen er helt gratis. Og uten bivirkninger. Det er derfor vi får det bedre når vi drar til fjells, rusler i skogen, eller søker til havet eller en hage. Det er mye terapi i å studere humlene om våren, spise rips en varm sommerdag, gå på epleslang om høsten eller lage engler i snøen om vinteren.

Det ligger mye kraft og helbredelse i naturen. Men naturen møter oss med en forutsetning: Vi må åpne oss for den. Naturens helbredende krefter slipper best til når vi tar den kjærkomment imot og verdsetter den. Ved å være fullt og helt til stede. Uten å bli distrahert av tankeforstyrrelser. En hage kan virke beroligende, oppkvikkende eller trøstende, alt etter hvilken sinnstilstand vi er i. Jo mer vi tar inn av naturens dufter, farger og lyder, jo mer renser vi bort psykiske forstyrrelser. Men selv når vi ikke klarer å konsentrere oss, virker naturen positivt på oss.

«Naturen er et døgnåpent apotek. Medisinen er gratis. Og uten bivirkninger»

Grethes kjærlighet til naturen begynte med urter. – Jeg var rundt 14 da jeg fant Annemarta Borgens bok «Urtehagen på Knatten». Noe ble vekket til live i meg mens jeg leste. Selv om jeg vokste opp med naturen fra jeg var barn, og faren min tok oss med ut i marka i helgene, så gjorde boken noe med meg. Den blåste liv i noe som må ha ligget latent. Jeg fikk en sterk trang til å dyrke, og spurte om å få en liten jordflekk hvor jeg kunne så noen frø. 

Da Grethe fikk sin egen hage – et godt stykke ut i livet – hadde hun forlatt advokatyrket og utdannet seg til psykolog.

– Hagegleden vokste da jeg oppdaget at når jeg var i kontakt med det som lever og gror, så vekket det en omsorgsfølelse. Jeg fikk det bedre psykisk og fysisk. Å stelle med planter reduserer følelsen av ensomhet. 

Planter krever ikke mye. Samtidig gir de oss så mye tilbake. Når vi kommuniserer med dem, kommuniserer vi med vår egen natur. Hvor mange forteller ikke at de «snakker med blomstene»? Og når vi har et kjærlighets- og omsorgsspråk overfor plantene, får vi samme reaksjon tilbake fra plantene. All forskning viser at «det er noe der». Det oppstår en gjensidighet, den som gir, får. Rent kjemisk på denne måten: Vi puster ut karbondioksid som plantene trenger, mens de puster ut oksygen som vi trenger. En gjensidighetens fysikk. I tillegg stråler plantene ut en harmonisk kjemi, som vi lades av.

Derfor sier hun til klientene sine at de bare må bruke hagen som de vil, enten før eller etter timen. Ofte møter de henne med et smil om munnen. Forteller om tørste planter som de ga vann, hvor fint fuglene synger eller lyden av rislende vann i den vesle hagefonteten.

For en stakket stund har de oppholdt seg i et annet element enn i de dystre tankene.

– Å så, plante og se det spire og gro, er balsam for sjelen. Men enten vi har hage eller krukker på en balkong, kan vi gjøre det til et sted der vi kan undres, begeistres og fylles av takknemlighet. Vi kan følge «hagelivet» gjennom alle årstider. Dyrke urter i vinduskarmen, stelle med potteplanter og følge med forandringene som skjer. For i naturen skjer det noe. Hele tiden.

– Kjærligheten til naturen er den medisinen jeg trenger når dagene er tunge, forteller Anna, som sliter med angst. – Da går jeg ut og titter på fuglene, plukker blomster eller vanner. Jeg elsker å vanne, det kjennes som jeg renser meg selv. Hun sliter med helsa, men føler seg ofte bedre når hun har vært ute og kommer hjem med en fin bukett.

Drivhuset står med åpen dør, drueklaser henger i taket, rødmende tomater og kurvstoler. I hagen bor det også mange fugler, fordi Anna mater sine venner med vinger året rundt. Ikke rart de synger fornøyd i tretoppene.

– Jeg synes jeg kjenner igjen noen av dem. Rødstrupen snakker jeg litt med. Og den svarer. Forleden skjønte jeg den var irritert på meg fordi jeg sto i veien når den skulle mate ungene. Jeg hørte det på plystringen.

Den skapende prosessen i hagen gjør at vi glemmer tid og sted. Med fingrene i jorda kan vi få ro i sjela. I hagen kan vi se, lytte, lukte og undre oss gjennom årstidene.

Når vi er intenst til stede i det vi gjør, og løftes ut av egoet, kan vi engasjere oss i noe som er større enn oss. Det virker selvhelbredende og gir oss større perspektiv på tilværelsen. Og jo mer vi klarer å leve i pakt med oss selv, desto mer fysisk og psykisk velvære får vi. Når vi virkelig forstår hva det er å hente, kan det foregå revolusjoner inni oss. Når vi klarer å rydde unna de psykiske forstyrrelsene, som jo terapi handler om, kan vi koble oss på naturen og kjenne hvordan den tar imot oss.

Grethe er også opptatt av hvordan vi kan oppdage og utfolde nye sider av oss selv:

– I hagen kan vi skape skjønnhet, finne farger og fasonger vi liker. Hagen gir rom for kreativ utfoldelse av vårt individuelle utrykk, og hjelper oss til å bli mer av oss selv. Det er som med en maler, som ordløst maler ut det bildet hen har inni seg. Vi må vite noe om fargenes oppførsel for å få det til. Så også med plantene i hagen. Vi må finne ut hva de liker – jord, lys, skygge, klima, mye eller lite vann. Sånn sett blir hageaktivitet en øvelse i oppmerksomhet som setter negative tanker ut av sin bane. Slik går det an å se hagen som uttrykk for våre indre kvaliteter. Og naturen som en læremester for to viktige ting: Tålmodighet og aksept. Det nytter ikke å stå over en rose og si at knoppen må åpne seg. Tomatene modner når de skal. Og i naturen kan vi følge livets syklus fra første spire til dødt løv. At vi føler oss forbundet med naturen, kan hjelpe oss til å akseptere livets gang. En annen ting er at naturen aldri dømmer. Den tar oss imot. Kanskje det er derfor mange av oss har følt trang til å klemme et tre? Eller som Anna sier: «Jeg liker å være sammen med plantene mine. De dømmer ikke. Og i hagen kan jeg være den jeg er.»

Les også: Derfor har du kroniske muskelsmerter