Lisbeth Kristoffersen (56) var ikke mer enn 49 år gammel da hun fikk diagnosen PMR. Gjennom de sju årene hun har hatt sykdommen, har hun lært seg å leve bra med den.
Jeg vil aldri «bli» sykdommen og være identifisert med den, sier hun.
– Jeg er Lisbeth. Utover familie og de nærmeste vennene er det få som kjenner til Lisbeths plager med den revmatiske betennelsessykdommen. Som tilnærmet «treningsnarkoman» før hun ble syk, har det vært viktig for henne å holde seg i god form selv om sykdommen gir noen begrensninger. Under nedstengningen har hun trent online-timer flere ganger i uken, og er på plass på treningssenteret i Oslo når det åpner igjen. En variert meny inkluderer blant annet styrketrening med vekter og slynger. For bedre bevegelighet går hun på timer i BodyArt og yoga. Hun går også daglige turer. Som frilanser med eget firma – Språklosen – har hun stort sett mulighet til å legge opp en arbeidsdag som tar hensyn til behovet for å bevege seg.
Selv om det kan gjøre litt vondt, gir treningen overskudd og glede, forteller hun begeistret. – Dessuten er det med min sykdom bra å få fart på blodomløpet. Jeg vil ikke sitte i en stol og vente på å bli frisk.
Lisbeth Kristoffersen
Alder: 56.
Bor: I leilighet i Oslos beste nabolag, Vålerenga. Familie: Særboer.
Yrke: Frilans oversetter, språkkonsulent og redaktør i eget firma, Språklosen.
Sosiale medier: Facebook og Instagram
Ellers: Trenings- og turglad matvrak.
Ikke bare var Lisbeth uvanlig ung da hun fikk PMR, hun har også hatt et atypisk sykdomsforløp. Mens sykdommen for de fleste oppleves som «lyn fra klar himmel», kom den i Lisbeths tilfelle mer snikende. Da hun i julen 2014 hadde store problemer med å komme seg ut av sengen om morgenen, skjønte hun at noe måtte være skikkelig galt. Høytiden feiret hun hos kjæresten som har hus i New York. Hun reiste alene hjem med tung bagasje, og husker ikke helt hvordan hun kom seg gjennom turen. I de påfølgende ukene klarte hun knapt å røre seg, og trodde det måtte være «noe med ryggen».
Vinteren 2015 ble en lang runde med utredninger. Legen hadde flere potensielle diagnoser på blokka. Hun ble sendt til MR og flere røntgenundersøkelser for om mulig å finne kilden til smertene. Det var naprapaten som mente at hun kanskje led av PMR. I likhet med de fleste andre hadde Lisbeth aldri hørt om sykdommen, men ble henvist til revmatolog.
Hun forteller: – Det tok ham kort tid å fastslå diagnosen selv om blodprøven bare viste en litt høy senkning og forhøyet betennelsesnivå. Behandlingen startet med 15 mg prednisolon, men også her skilte jeg meg ut fra de mange som oppnår ganske umiddelbar effekt av kortisonpillene. Først etter et par uker, og en dose på 20 mg, var jeg tilnærmet smertefri.
Mens gjennomsnittlig behandlingstid før sykdommen brenner ut er to–fem år, har Lisbeth hatt den i sju. Ifølge hennes fastlege er det ikke uvanlig med ganske langvarige sykdomsforløp. Lisbeth har flere ganger håpet at betennelsen har roet seg, og har forsøkt å trappe ned på medisinen, men hver gang har hun opplevd at den har blusset opp igjen. Nå har hun landet på en dose (7,5 mg) som hverken gir månefjes eller ulvehunger, men tillater en tilnærmet normal hverdag. Hun har også god nytte av akupunkturbehandlingen hun jevnlig har gått til det siste året.
Selvsagt håper jeg at jeg snart kan bli kvitt denne sykdommen, men har ellers lite å klage over, sier hun.
– På grunn av medisinering og sprek livsstil kjenner jeg meg ellers ganske frisk. Det finnes mange verre sykdommer og skjebner enn polymyalgia revmatika.
Se også: Hva er endometriose og adenomyose?
