Jakten på det norske stresset

Selv om Anne Gunn hevder å ha flatet ut egen stressfølelse på et levelig nivå, er hverdagen hektisk og må nøye planlegges. Livet er akkurat så krevende som det gjerne er når man er midt i 30-årene: full jobb, to barn som skal hentes og bringes til skole og barnehage, en kjæreste som bør oppleve felles kvalitetstid og venner som til de grader bør tas vare på. 

Et treff med Tara måtte hastes inn i en lunsjpause et par gatekryss fra Vikaterrassen. Etter å ha vært frilanser en periode, er Anne Gunn nå engasjert som researcher i «Skavlan»-redaksjonen. Hun lener seg ivrig over bordet, rører havremelken ut i espressokaffen og gjør seg klar til å snakke om sin relativt ferske bok «Stress. Og korleis leve med det». Den er resultatet av hennes eget ønske om å finne ut hva som gjør at så mange av oss kaver oss opp, blir stresset og slitne – og for manges del også utbrente.

– Jeg fryktet at noe grusomt kunne skje dersom jeg lot meg stresse altfor mye, innrømmer hun. 

– Det var så lite som skulle til for at kroppen kom i alarmberedskap. Jeg skjønte at jeg måtte lære mer om stress og hva det gjør med oss. 

Det hele startet på den andre siden av Atlanterhavet. Som skyggeforfatter for Vendela Kirsebom reiste Anne Gunn sammen med henne til Guatemala. Der besøkte de et slumområde hvor Røde Kors skulle starte et helseprosjekt for mødre og barn. De to befant seg blant de fattigste av de fattige da en sms tikket inn på Anne Gunns mobil: «om hun kunne tenke seg å skrive en artikkel om stress?» Oppdragsgiver var magasinet Stella.

Akkurat da var den smertefulle magefølelsen å kjenne på gapet mellom den rike og den fattige verden. For alenemoren i slummen var det daglige stresset å skaffe såpass mat til veie at ungene slapp å gå skrubbsultne til ro for kvelden, noe de ofte måtte gjøre. Hjemme i Norge kunne Anne Gunn tillate seg å våkne midt på natten og kjenne stresset over de julekortene som ennå ikke var skaffet til veie. Og det i midten av november. 

Hun er absolutt klar over at problemet er «i-landsaktig», men som hun skriver i et oppsummeringspunkt i bokens første kapittel: Der lyder oppfordringen «Ta deg sjølv på alvor»: «Kanskje er problemet ditt idiotisk og i-landsaktig, men ingen med ekte u-landsproblem får det betre av at du ignorerer di eiga liding. Tvert om kan ei bagatellisering av eigne problem føre til at du aldri ordnar opp i dei og blir ein misnøgd sutrekopp som sakte blir etsa opp av stress.» 

Da punktum var satt for artikkelen, følte Anne Gunn at hun bare hadde sveipet overflaten av et såpass sammensatt og allmenngyldig fenomen som stress. Journalisten bestemte seg for å gå grundigere til verks. Hun ville rett og slett jakte på det norske stresset. 

Med et arbeidsstipend fra Norsk faglitterær forfatterforening i ryggen la hun ut på en intervjurunde som både inkluderte en rekke fagfolk og mennesker som hadde dundret i veggen. Hvordan de hadde klart å reise seg etter velten, er historier og erkjennelser hun ønsket å formidle.

Som hun forklarer: 

– Stress er langt mer enn et problem for den enkelte. Vi har lov til å plassere ansvaret hos andre enn oss selv. Stress er et samfunnsproblem som få tar på alvor, men som involverer både arbeidsliv og familieliv. Det handler om politikk, om økonomi og hvordan arbeidslivet er organisert. 

Mange blir presset på tid, og yter over evne uten at de selv kanskje er klar over det. Med boken ønsker jeg å belyse noen av de mange sidene ved stress. Forhåpentlig kan jeg også bidra med tips om små grep vi kan ta for å gjøre hverdagen litt enklere. 

Fire årsaker til stress

Hva som skaper stress hos den enkelte er individuelt. Noen mennesker er også skrudd sammen slik at de tåler stress bedre enn andre. Dette er noen årsaker Anne Gunn tror at mange vil kjenne seg igjen i: 

1. Valgfrihet

Dagens samfunn byr på så mange muligheter og svært mye tilgjengelig informasjon. I teorien kunne for eksempel jeg både blitt statsminister og popstjerne. Min oppfatning er at det i dag er vanskeligere å ta valg enn det var tidligere. Vi vet at dette utelukker muligheten av å oppleve det andre og alternative valg kan føre med seg. Hele tiden streber vi etter å gjøre det perfekte valget. 

På veien dit kan vi google oss halvt i hjel – uten å få vite hva valget egentlig innebærer. Mange opplever at det er forventet av dem å være sin egen lykkes smed. Å skape sitt eget liv slik vi tror at vi vil ha det, er et betydelig ansvar. I denne prosessen blir det lagt stor vekt på å lytte til fornuften, og ikke la lysten styre. 

Unge mennesker som skal utdanne seg, bruker tid på å finne ut hvilke yrker det er bruk for, i stedet for også å kjenne etter hva de har mest lyst til. Selv tror jeg at vi blir mer motstandsdyktige mot stress dersom vi gir lysten større plass. Jobben er så altoppslukende, særlig for de som har familie. 

Med barn som skal følges opp hele tiden, er det lite overskudd til å drive med lyst- betonte sysler på fritiden. Selv har jeg kanskje en time for meg selv etter at ungene er lagt. Der for er jeg sjeleglad over å ha en jobb som jeg opplever som morsom og givende. 

2. Behovet for kontroll

At vi har en fremtid full av muligheter, kan føre til den feilslutningen at vi også kan kontrollere alt som kan skje. Ønsket om kontroll, og tap av kontroll, kan gi store stressreaksjoner. Hvor stresset vi blir, kommer mye an på hvor stort kontrollbehovet er. Men vi kan ikke ha kontroll over fremtiden. Mye av det som skjer i livene våre, skyldes tilfeldigheter og flaks/uflaks. 

For eksempel viser statistikk at 46 prosent av alle dødsfall i tidlig alder, skyldes uflaks, ikke dårlige valg eller usunn livsførsel. Der som vi kan akseptere at tilfeldighetene rår, vil vi også bli mindre stresset. Vi kan ikke forbygge alt. Mitt eget mål er at livet mitt skal by på 70 prosent av det som kunne være optimalt å ønske seg. Det er en nøktern vurdering, og da er livet helt ok. 

3. Prestasjonsangst

Dagens tenåringer og unge voksne omtales gjerne som«generasjon prestasjon». Mange går rundt med følelsen av at du må prestere for å klare deg, for å finne en plass ved bordet. Mange er redde for å ende på NAV, og virker til å tro at det også medfører at de kanskje ikke blir gift. Uten jobb og en å dele utgifter med, vil de ikke få et sted å bo. 

I det hele tatt er de fleste av oss ekstremt opptatt av jobben – og hvor avgjørende den er. Moderne arbeidsliv er da også blitt mer krevende. Det er mange midlertidige ansettelser, målstyring og press på resultater. Dette skaper en generell følelse av utrygghet. 

Likevel tror jeg at mye av dette er uuttalte krav, at det er skapt en kultur av indre forventninger. Her har ledere og mellomledere som oppgave å bygge tillit og skape trygghet. De må kunne si til sine medarbeidere at «hvis jeg sender en e-post på kvelden, er det ikke meningen at du umiddelbart skal svare på den. Det holder fint å få svar på jobben i morgen». De aller fleste arbeidstagere ønsker å være flinke og gjøre så godt de kan.

4. Mangel på hvile

Å ta seg tid til å hvile er livsviktig. I arbeidet med boken møtte jeg hjerneforskeren Sven Davanger ved Institutt for medisinske basalfag på Universitet i Oslo. Han forklarer at det å hvile har fått ny status i hjerneforskningen. 

Forskningen har vist at hjernene våre stort sett arbeider like hardt enten du løser avanserte regnestykker eller bare stirrer opp i himmelen. Vi har rett og slett nytte av perioder med fri tankevandring. Vi klarer ikke å være like produktive hele tiden. Å la hjernen få anledning til å jobbe helt på egenhånd, til å dagdrømme eller bare stirre tomt ut i lufta, er viktig for vår men- tale helse. Ikke minst er det god medisin mot stress.