Gittemie ble sykemeldt med depresjon

"Jeg skulle kjempe hele tiden"

En lørdag formiddag i 2007 sto Gittemie Eriksen (46) foran den åpne bestikkskuffen på kjøkkenet. Hun hadde akkurat laget mat til foreldrene sine, og plutselig mistet hun dømmekraften til å bestemme seg om hun skulle ta kniven eller gaffelen først, og hun klarte overhodet ikke å legge bestikket der det skulle være på bordet. Alt gikk i svart og det neste som skjedde var at hun satt på badet og gråt ustoppelig, helt til mannen hennes hadde fått lagt henne til sengs. Der ble hun liggende i to uker.

– Jeg hadde verken energi til å tenke eller føle noe. Mannen min måtte sykemelde seg fra jobb. Det var som om kroppen min var 100 prosent låst. Da jeg begynte å komme tilbake til meg selv, virket alt håpløst. Jeg følte at jeg måtte kjempe meg gjennom hver eneste dag. Hvis jeg i denne perioden for eksempel gikk ut for å handle, ble jeg overveldet av alle lydene og inntrykkene. Det føltes som om hyllene i butikken veltet over meg, forteller Gittemie.

Kamp og omveltninger har det vært nok av i livet til Gittemie, og derfor skjønte hun raskt at den depressive tilstanden var et resultat av en rekke livskriser. De hadde hun klart å takle som ett problem av gangen, men til slutt endte de opp med å ta livsgleden fra henne.

Mange av bekymringene til Gittemie begynte da hun fødte sin yngste sønn i 2002. Han ble født med et hull i diafragma, noe som forårsaket at lungene hans ikke ble ordentlig foldet ut. Ett døgn gammel ble han operert, og de neste årene ble det mange sykehusopphold.

På toppen av det hele ble moren hennes syk. Familien hadde lenge hatt mistanke om at noe var galt, og i 2006 viste det seg at hun hadde to hjernesvulster.

I tillegg til disse problemene hadde også Gittemie en krevende jobb som kostholdskonsulent. Så da det hele ble for mye en lørdag formiddag rundt lunsj, var det jo ikke så merkelig. Da Gittemie ble sykmeldt på grunn av depresjon og stress i 2007, oppsøkte hun en psykolog. Da det gikk opp for henne at hun ikke kunne svare på enkle spørsmål som psykologen stilte, som: «Hva har du lyst til?», gikk hun nesten på en ny smell.

– Jeg hadde ingen anelse om hva jeg ville. Det var skremmende. Jeg fant senere ut, da jeg hadde reflektert en stund, at jeg alltid har gjort ting vanskelig for meg selv. Da jeg gikk på videregående valgte jeg vanskelige fag som matematikk og kjemi, og senere begynte jeg på medisinstudiet, selv om dette ikke var ment for meg. Jeg skulle alltid utfordre meg selv.

På toppen av det hele hadde jeg et krevende arbeidsliv, sønnen min med spesielle behov, en syk mor, et stort hus og en svær hage, oppsummerer Gittemie. Hun kontaktet en coach som fikk henne til å begynne i det små med å gå turer i skogen, og så smått begynne å tenke over hva hun skulle satse på videre.

– Jeg måtte tenke tilbake på barndommen min, og husker godt at jeg likte å skrive historier og tegne tegninger. Det tok litt tid før jeg bestemte meg for at jeg ville begynne å skrive. Jeg gjorde dette hovedsakelig for å bearbeide tunge eller triste følelser. Jeg begynte å skrive hvert ledige minutt jeg hadde, til og med når jeg ventet i bilen for å plukke opp barna på skolen, sier Gittemie.

Hun lærte også å jobbe med å visualisere fremtiden. En gang om dagen prøvde hun å slappe av og visualisere at ting skulle bli bedre. Hun satte seg som mål at hun skulle håndtere livet annerledes, og i stedet for å fokusere på pliktoppfyllelse skulle hun nå fokusere på glede. I 2012 ga Gittemie ut sin første bok. Noen år senere, i 2015, bestemte hun seg for å bli forfatter på heltid. I dag livnærer hun seg ved siden av sin egen skriving på å holde foredrag og konsulentoppdrag.

– Jeg har ikke angst for å bli deprimert igjen. Jeg er blitt veldig flink til å kjenne igjen symptomene, og vet nå hvordan jeg skal unngå å komme dit. Jeg har lært hvordan jeg skal skru ned tempoet når jeg jobber for mye, og i stedet gå lange turer eller se på Netflix en hel ettermiddag. Jeg vet det er tegn jeg må være på vakt for, som hvis jeg glemmer helt dagligdagse ting. Familien min er også blitt flinke til å se når jeg trenger å roe meg ned, sier en fornøyd Gittemie.