"Det er viktig å huske at den samme medfølelsen du kjenner overfor andre, kan du gi deg selv"

Vi slipper ikke unna livet. Vonde ting kan ramme oss selv eller mennesker vi kjenner. Sykdom, dødsfall, ulykker, barnløshet, skilsmisse, samlivsbrudd. Mange erfarer hvor krevende det er å være pårørende, hvor tøff ensomheten kan være, og ikke minst smerten vi som foreldre opplever når barna våre sliter. Noen opplever det vonde i å miste jobben, og nå er det vanskelige økonomiske tider for mange. Kanskje er det konflikter i ens nærmeste krets, på jobb eller i nabolaget som utfordrer, og det er også mange av oss som vil gå gjennom perioder i livet der vi ikke har det så bra mentalt.

Det kan kjennes som samfunnet vårt er bygget opp rundt en streben etter lykke og det å lykkes, men livet er i både i opp- og nedturene. Det å kjenne på de vonde følelsene og sorgen over at livet ikke ble helt som vi hadde tenkt, er lov, og vi trenger det for å komme oss gjennom det vanskelige.

Livssorg. Tøffe tider kommer i mange ulike varianter og kan kalles livssorg. Den mørke årstiden vi er i, kan være en fin anledning til å stoppe opp og ta oss tid til også å kjenne litt på det som kan være utfordrende. Vi kan ikke gå gjennom livet uten å møte vanskeligheter eller sorg. Vi mister noen vi er glade i, og vil også oppleve at mennesker rundt oss mister noen av sine kjære. De fleste av oss blir usikre i møte med sorg. Også jeg som lege kjenner det kan være vanskelig å finne de rette ordene, for vi alle er ulike og trenger å bli møtt på ulikt vis.

Sorgen som kommer med et dødsfall, er vanskelig, og som lege kan det være utfordrende å formidle en diagnose eller mangelen på håp. Det er også vondt å oppleve pasienter som kommer i sorg, og som synes det er krevende å fortsette livet uten en av sine kjære.

Aksept. Vi trenger tid til å sørge og tid før vi klarer å godta det som har skjedd, og vi trenger aksept for å komme videre i sorgprosessen uansett hvor meningsløst eller urettferdig det er. Det betyr ikke at vi ikke skal kjenne på sorg, sinne og savn, men aksept av situasjonen som den er. Når vi slipper alle følelsene til, kan de også lettere gi slipp. Det er lov å være sint!

Hvordan møter vi mennesker i sorg? I en av podkast-episodene mine fikk jeg møte Nils Ingar Aadne, som mistet samboeren sin, Ida, så brått. Det ble en fin samtale hvor jeg også fikk spurt ham om noe av det jeg selv har lurt på. For eksempel om ordet «kondolerer» kan være for formelt eller kjennes vanskelig å ta imot. Men i likhet med andre jeg har spurt, opplevde også Nils Ingar det som noe positivt, og at omsorgen som ligger bak, gjør godt. De fleste av oss ønsker å vise at vi bryr oss, og Nils Ingars oppfordring er at selv om det første møtet skjer en hektisk ettermiddag i en butikk, så vis at du vet hva som har skjedd. Kanskje er det ikke tid og sted for en ordentlig samtale, men en klem eller et varmt håndtrykk sammen med noen vennlige ord, gjør godt. Om det er noen rundt deg som du vet har det tøft, ikke vær redd for å bry deg. Selv om det er vanskelig å finne de rette ordene, kan du vise omsorg gjennom en klem eller en utstrakt hånd. Kanskje kan du bidra med noe praktisk, eller bare være et medmenneske når de trenger det.

De vanskelige ordene. Det kan være vanskelig å finne de rette ordene, men min erfaring er at omsorgen er viktigere enn selve ordene. Kanskje kan du si at du tenker på dem, eller at du er her om det skulle være noe. Så lenge du viser at du bryr deg, betyr det ikke så mye akkurat hva du sier. De fleste av oss vil føle oss litt klønete og være redde for å si noe feil. Som lege har jeg erfart at mange mobiliserer mye energi og henter frem krefter de kanskje ikke har i tiden frem mot begravelsen, og at det er etter begravelsen det virkelig blir tid til sorgen og kanskje følelsen av å være alene. Vis at du er der, men la den som står midt i sorgen, få ta initiativ når han eller hun er klar for å være sosial. Vi kan heller ikke eie andres sorg eller smerte, hver og en må finne sin vei gjennom den.

Sorg tar tid. Om du selv er i sorg, så husk at det tar tid. Det stemmer ikke at det er på tide å gå videre etter det første året. Det sies at det blir lettere når vi har vært gjennom alle høytidene og bursdager uten den vi savner, men sorgen følger ikke noen lineær linje, den kommer i rykk og napp. Spesielt barn vil kunne gå ut og inn av den. Jeg synes Maud Angelica sa det så godt i begravelsen til Ari Behn, at sorgen kommer hulter til bulter. Det er et godt bilde på sorgen som uforutsigbar. De fleste opplever det som godt å snakke om det vanskelige og om den de har mistet. Om du selv står i noe utfordrende, men kjenner at du ikke er klar for å gå inn i det i terapi eller samtaler, viser studier at det er til hjelp å skrive ned litt av tankene som kommer. Gi deg selv den tiden du trenger til å sørge, og gi deg selv lov til å gjøre det. Tidligere har jeg selv følt at dette har vært vanskelig. Jeg har prøvd å skyve alle vonde følelser i skuffen, og heller prøvd å tenke positivt. Men heldigvis har jeg blitt bedre til å kjenne på de sterke følelsene, og merker at når jeg lar dem slippe til, har de heller ikke så hardt grep om meg som jeg kunne føle tidligere.

Medfølelse. Det er viktig å huske at den samme medfølelsen du kjenner overfor andre, kan du gi til deg selv. I vanskelige tider er det små steg og egenomsorg som er det viktigste. Hvis du går igjennom en tøff tid, er ikke dette tiden for å gå i gang med store prosesser som krever mer ressurser enn det du faktisk har tilgjengelig akkurat nå. Den mørke årstiden vi er inne i, kan forsterke følelsene, samtidig som noen kan oppleve å ha litt mindre krefter tilgjengelig. Så om du står i noe krevende, gi deg selv støtte. Sørg for nok søvn og hvile, og vær ekstra tålmodig med deg selv. Husk at tankestress og emosjonelt stress utløser den samme responsen i kroppen din som fysisk stress. Prøv å få noen pauser fra det vonde og vanskelige, og vær snill mot deg selv. Det er ingen mening i det å ha det vondt, men vi trenger å trene oss på å tørre stå i det som er vanskelig og ubehagelig, slik at vi tåler alt livet bringer med seg.