© Ellen Jarli og privat

Janettes livsprosjekt er å fortelle om livssorg: – Ingen unnslipper livet

Janette Røseths ønsker å fortelle alle at livssorg finnes, at det er helt normalt å kjenne på, og at vi kan leve godt med det som har skjedd. – Gjerne et annet liv enn det vi hadde sett for oss, men fortsatt godt, sier den bokaktuelle psykologspesialisten.

30. oktober 2020 av Sindre Nordengen

Alle mennesker vil kunne rammes av livssorg, for ingen mennesker unnslipper livet, sier psykologspesialist og foredragsholder Janette Røseth (41), som sammen med psykologspesialist Emmeline Krogh Werner nylig ga ut boken «Livssorg – når livet ikke ble slik du hadde tenkt». 

Livssorg er den sorgen som kan oppstå i løpet av livet når vonde ting skjer. Når livet tar u-svinger, gjør krumspring, blir noe annet enn en hadde tenkt. 

– Det kan være utrolig mange ting som utløser livssorg, samlivsbrudd, ufrivillig barnløshet, ensomhet, sykdom, pårørenderollen, tap av arbeidsliv og arbeidsevne. Det som gir meg livssorg, trenger ikke å være det som gir deg livssorg, fordi vi er ulike, med ulik personlighet, sårbarhet og historie. Livssorg skilles fra den sorgen som oppstår etter dødsfall, men det betyr ikke at dødsfall ikke kan gi livssorg. 

– Jeg har jobbet med mennesker som har opplevd mange dødsfall, der livssorgen handler om at det kan føles som en blir forlatt, at livet er tap etter tap, at det skjer så mange tunge ting i mitt liv på min vei. Livssorg er sorgen over livet, det livet som går tapt når vi mister deler av vår nåtid og fremtid, og når vi mister biter av oss selv, sier Janette. 

Alle lager seg planer, har tanker, håp og drømmer for nåtid og fremtid. Vi ser for oss hvordan ting skal være, og jobber gjerne mot ulike mål. 

– Når livssorg rammer, kan det føles som om livet setter en strek over alt du hadde tenkt. Og at du da på en måte krasjlander i et helt annet liv enn ditt eget, og må begynne å leve etter andre regler eller premisser, nettopp fordi ting utenfor din kontroll har sendt deg på feil sted, sier hun.

«Livssorg er sorgen over livet, det livet som går tapt når vi mister deler av vår nåtid og fremtid, og når vi mister biter av oss selv»

© Ellen Jarli

Du har ikke valgt endringene som kommer, men du blir fanget i dem som en konsekvens av krasjlandingen. 

– Du velger ikke å bli syk, du krasjlander inn i sykdommen, og må lære deg å leve med konsekvensene hver dag. Forbudt livssorg handler om at vi har en tendens til å raskt lete etter hvor mye verre ting kunne ha gått, og fort snur fokus til at vi må huske å være takknemlig. 

– Ja vel har jeg krasjlandet, men jeg lever. Mange andre overlevde ikke krasjet. For ikke å snakke om naboen, han har det tøft, han. Og jeg kjenner noen som kjenner noen ... For mange kan det føles som sorgen over det som er tapt, er forbudt, fordi en da ikke er takknemlig nok, mangler perspektiv, er for selvsentrert eller selvmedlidende, for det er da ikke mer synd på deg enn andre? Livssorg handler ikke om selvmedlidenhet, men det handler om å anerkjenne at det har skjedd noe som gjorde vondt og som gjorde at jeg mistet litt av meg selv og mitt liv for alltid. 

– Betyr det at en ikke skal være takknemlig? Nei, for det går fint an å være begge deler. Selv er jeg takknemlig for at mannen min overlevde hjerneslaget han ble rammet av som 39-åring og at det gikk så bra som det gikk, men jeg finnes ikke takknemlig for at han ble syk. Og jeg har lov til å kjenne på begge deler, begge følelsene er helt normale og «friske».

HÅND I HÅND: Janette mener at livssorgen og livsgleden går hånd i hånd. – For meg handler det om at de ikke utelukker hverandre, du kan anerkjenne livssorgen og fortsatt ha livsglede, sier Janette. Ektemannen Runes hjerneslag fikk henne til å kjenne på begge deler. 

© Privat

Skjult livssorg handler om at mange føler på andres forventninger om at de burde være ferdig med å sørge over dette nå. Det ligger en uuttalt forventning til tidsfristen en sorg har. Og fordi en føler at en ikke sørger raskt nok, godt nok, «andre er sikkert lei av å høre om dette nå ...», så skjuler en tankene og følelsene, bærer dem alene i stedet. 

– Og i den skjulte sorgen snakker en da heller ikke om de sidene ved sorgen som ikke synes, når venner ikke orker smerten din, når familie ikke stiller opp, når folk trekker seg unna fordi det gjør så vondt for dem at det er vondt å være deg. Og livssorg kan føles ensomt fordi en skjuler det og bærer det alene. I familier kan en føle seg som skjebnefellesskap, alene i flokken. Kontinuerlig livssorg handler om at noen tap aldri går over. 

– Dersom jeg aldri kan jobbe igjen så vil det alltid følge meg. Å bli ufør er ikke noe som bare går over og tar slutt. Jobben er for mange hovedarenaen for mestring, identiteten knyttes dit, og det er der en er sosial – mange tap som en tilværelse hjemme ikke kan kompensere for. Det er også slik at livssorgen er kontinuerlig, for noen ting rammer deg ikke i nåtiden, det rammer deg i fremtiden. 

– Kanskje visste du ikke at du synes skoledugnad på 17. mai er hyggelig, før du nektes muligheten til å delta. Og kanskje var det å gå over Grønland bare en tåpelig drøm, helt til du får beskjed om at du aldri får lov til det. Kroppen vår sier ifra når det blir for mye. Vi får vondter, smerter, uforklarlige symptomer, der kroppen på ulikt vis varsler om at dette er for tøft, dette er for smertefullt. 

– Vi blir lei oss, sinte, skuffet, redde og kjenner på mange følelser, men kroppen kan gi beskjed ved at vi får vondt i hodet, er kvalm, svimmel, utmattet eller ved å få leddsmerter. 

Selv opplevde Janette at hun fikk økende smerter i armene og hendene, og mistet til slutt all kraft da mannen hennes lå på intensiven. Dette er for henne et tegn på at akkurat da var livet for hardt å bære, og da var det naturlig at smertene satte seg i armene – som hun bærer med. Hun har også opplevd uforklarlige krafttap i hele kroppen i takt med smertefulle følelser. 

– Flere som kommer til meg har fysiske symptomer på sorg, livssorg i kroppen, som får mindre smerter når følelsene settes ord på, når sorgen får den anerkjennelsen den fortjener. Livet kan repareres, det kan bli fint igjen, og kanskje kan krasjlandingen føre til at en tar andre valg – som også blir gode. 

– Det er en klisjé å si at en lærer så mye av vonde ting, og får alt i mye bedre perspektiv. Samtidig så medfører enhver krise ny kunnskap om deg selv, hva du tåler, hva du kan få til, om dine verdier, og om verden rundt deg. 

Dersom noen hadde sagt til meg at vi kan ta vekk det vonde som hadde skjedd de siste årene, men da tar vi også vekk merkunnskapen din, hadde jeg knipset og tatt alt vekk uten å måtte tenke meg om, sier Janette og utdyper: 

– Men siden magi er forbeholdt Disney, må jeg forholde meg til det som er, ikke det som var eller det som kunne ha vært. Og så må jeg prøve å finne ut av dette på best mulig vis, så godt jeg kan, steg for steg, noen ganger museskritt, andre ganger elefantsteg. 

I Japan har de en egen kunstform som heter kintsugi, å reparere knust porselen med gull, der skårene og skadene fremheves som den fineste delen av porselenet. 

– Å jobbe med sin egen livssorg, å finne sin nye vei, er en måte å drive med kintsugi på, der du reparerer og finner nye gode og gjerne bedre måter å være deg på. Ingen er immune mot livet. 

– Det er ikke slik at man kan bruke opp kvoten sin for vonde ting, slik at resten bare blir plankekjøring. Livet kan by på mange ting, store og små, hyppig og sjelden. Og det er ikke rettferdig fordelt, for noen får mange ting, en endeløs rekke av ting, andre kan se ut som de aldri får noe. Å jobbe med livssorgen din gjør deg bedre rustet til neste gang livet blir vanskelig. Blir du god på verktøy nå, har du dem alltid med deg, uansett hva livet bringer med seg. 

Les også: Derfor har du kroniske muskelsmerter 

ENGASJERT: Janette driver egen praksis med fokus på livssorg. – Alle rammes av smerte og vonde opplevelser. Mitt livsprosjekt har blitt hva vi gjør for å håndtere dette, og for å leve godt med det som har skjedd. For å komme i kontakt med Janette, besøk Janetteroseth.com.

© Privat

Dag 0 er et verktøy Janette og ektemannen Rune lagde da han var på intensiven. 

– At nå begynner vi på nytt, ny start, nytt sammenligningspunkt. Det som har vært før, teller ikke. Dette for å skape et rettferdig mål på fremgang. Dersom vi skulle fokusert på alt som var, ville alt etter bare føles som tap, sier Janette og forklarer at dette er en felle mange går i. 

– Vi velger oss urettferdige versjoner av oss selv å sammenligne oss med, og da blir livet aldri mestring, bare tap. Så dag 0 handler om å finne et rettferdig mål av deg selv og sammenligne deg med den versjonen. 

Janette råder også folk til å skrive mestringsdagbok. 

– Hjernen vår er fabelaktig slik, den samler ikke på alt av informasjon den tar imot i løpet av en dag, den sorterer. Det betyr også at den sorterer vekk opplevelser det kan være lurt å spare på. For noen dager føles alt tungt, som at det står stille, som at ting aldri blir bedre. Da husker mestringsdagboka for oss, for det som står skrevet der er det vanskelig å motsi, du har jo selv skrevet det. Og utviklingen den viser, er reelle fremskritt. 

Janette mener at livssorgen og livsgleden går hånd i hånd. 

– For meg handler det om at de ikke utelukker hverandre, du kan anerkjenne livssorgen og fortsatt ha livsglede. Kanskje får du mer livsglede av å anerkjenne livssorgen. Enkelte kan være redd for at om jeg lar sorgen ta plass, så tar den all plass og sluker gleden. Min erfaring er helt motsatt. Å stritte imot følelser, demper alle følelser, både de gode og de vonde. 

Anerkjennelse lar alle få plass, sier Janette og legger til: 

– Og det er lov å kjenne på livsglede selv om du har livssorg, det betyr ikke at sorgen ikke er reell eller at du ikke tar den på alvor, det betyr bare at du har normale følelser og at alle får ta plass. Så jeg vil gjerne at alle skal omfavne tanken på at både og er lov og helt normalt.

BOKAKTUELLE: Sammen med psykologspesialist Emmeline Krogh Werner ga Janette nylig ut boken «Livssorg – når livet ikke ble slik du hadde tenkt». Frisk Forlag, 399 kr. 

Livssorgen Janette opplevde da mannen hennes ble alvorlig syk, tror hun alltid vil følge henne. Ikke som en tidstyv, men som en liten murring som er der.

– Da mannen min ble syk, måtte vi legge om hverdagen, og lage nye drømmer og håp. 

To dager før ektemannen skulle på seks ukers rehabilitering, fikk Janette en akutt prolaps og ble lagt inn på sykehuset. Etter dette har hun en permanent nerveskade og lever med smerter 24 timer i døgnet. 

– Da jeg ble syk selv, da livssorgen rammet igjen, måtte jeg pusle på nytt for å finne ut hva som er livsglede på tross av ny runde med sorg. 

Betyr det at Janette kjenner på livssorg hver dag hele året? Nei, men innimellom, og noen ganger mer enn andre. 

– Jeg lar den være der så lenge den trenger, så går jeg videre. At jeg lar den ta plass, gjør at den tar mindre plass. Det er ikke til hinder for livskvalitet, men blir en påminnelse om alt som er godt på tross av u-svingene. 

Janette har også brukt fastlegen sin flittig, og spurte ham om råd da det var gått fire måneder etter Runes hjerneslag. Han sa: «Ja, Janette, det er lenge siden, men det er fortsatt i dag.» 

– Det har blitt et av mine mantra, en anerkjennelse av sorgen, for hverdagen vår er endret hver dag for alltid, hans kropp da, min etterpå. Våre liv blir aldri det samme igjen. Betyr det at vi lever dårligere? Nei, bare annerledes. Det var en nøkkel til hvordan jeg jobbet for å anerkjenne meg og oss i det vi har opplevd. 

Ellers har aksept og selvmedfølelse vært kjernen i Janettes liv. 

– Å anerkjenne hvordan det er å være meg akkurat nå, møte meg selv med vennlighet og en raus indre dialog. Å ta følelsene mine på alvor, ikke gjøre dem forbudt, eller skjule dem, men la dem få være der som en del av meg og mitt liv.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...