"De tunge livserfaringene har vært en styrke"

På Radiumhospitalet fikk Kristine beskjed om at de ikke visste hvordan det ville gå med henne fordi hun hadde spredning til alle indre organer, og at kreften hadde kommet langt. Sjansen for å overleve, var minimal. 

– De opererte ut en kreftsvulst på to kilo, men det var likevel mye igjen, sier Kristine Hjulstad (38) fra Kongsberg. 

Den eneste behandlingen som kunne fungere, uten at legene kunne si noe sikkert om effekten av den heller, var cellegift. 

Legene var ærlige med Kristine om senskadene som kunne følge med behandlingen. Hun kunne få både nedsatt hørsel og svekket kognitiv funksjon. Det siste var det den skoleflinke jenta fryktet mest. 

Tre timer etter første runde med cellegift, ble Kristine dårlig.

– Jeg hadde brekninger 18 ganger i døgnet, klarte nesten ikke å stå på beina og veide til slutt bare 44 kilo. Etter andre cellegiftkur, viste det seg at svulstene hadde krympet. Men de neste månedene var Kristine inn og ut av sykehuset for prøver og undersøkelser for å se om kreften blusset opp igjen.

– Det var en slitsom og intens periode, slår hun fast. Etter at Kristine ble syk, fikk hun ikke begynt på videregående med de jevnaldrende og de vennene hun hadde hatt før hun ble syk, ble borte. Det eneste Kristine hadde å komme tilbake til, og som hun fortsatt følte hun mestret, var tryllingen.

– Selv om jeg var veldig redusert, så følte jeg meg frisk når jeg tryllet, forteller 38-åringen. For Kristine åpnet tryllehobbyen dører der sykdom og skolegang lukket dører.

– Takket være tryllekunstnermiljøet og mesterskapene jeg deltok i utenlands fikk jeg venner og opplevde den friske verdenen parallelt med smertene og ensomheten uten skolekamerater hjemme. Først i juli, åtte måneder etter den siste cellegiftkuren, fikk Kristine vite at behandlingen hadde vært vellykket.

– Det var en stor lettelse, forteller hun. 

Da høsten kom, begynte Kristine på videregående og var klar til å ta fatt på livet igjen, men ingenting var som før.

– Det var et stort sjokk å innse at jeg ikke fungerte som før. Jeg slet med ekstrem utmattelse og ble kognitivt overbelastet av å være på skolen, sier Kristine, og forklarer at hun kunne gjøre den samme leksen igjen og igjen uten å huske hva hun hadde gjort. Sommeren året etter ble Kristine ufør i en alder av 17 år. Legen og NAV mente at det ikke var realistisk, ut fra symptomene til Kristine, at hun skulle klare studier eller jobb.

– Jeg følte selv at det ikke stemte, og tenkte at selv om jeg var ufør nå, så kunne ting se annerledes ut om 15 år.

Kristine er opptatt av å formidle at det går an å være både syk og frisk på samme tid. 

– Det kan være vanskelig å delta i de friskes samfunn med en syk kropp, men for meg har det vært viktig å pleie mine interesser for tryllekunst, utdannelse og det som hører til det gode liv, til tross for mine plager. Etter at Kristine ble ufør, bestemte hun seg for ikke å gi opp skolen, og tok et par fag i året. 

– I starten var det mer enn nok. Etter hvert kunne jeg klare flere fag. Hun brukte åtte år på å fullføre videregående, men gikk ut med 22 seksere. Som en av landets beste i 2008. 

– Det var en seier, sier Kristine og forteller at tryllingen ble hennes magiske medisin for å holde ut. I løpet av disse åtte årene hadde Kristine nesten ingen skolekamerater. Hun gjorde alt på egenhånd. 

– Jeg gikk både på kafé og restaurant alene, og første gangen noen tok meg med ut på en pub, var jeg 28 år, sier hun.

Fra sidelinjen observerte hun hvordan jevnaldrende etablerte seg i livet. Hvordan de fikk seg nye venner, kjæreste, flyttet hjemmefra og begynte å studere. Selv flyttet ikke Kristine hjemmefra før hun var 26. 

– Den ungdomstiden andre hadde, ble jeg nødt til å ta igjen senere

Da Kristine hadde fullført videregående, mente NAV at det beste for henne ville være å ta en kortvarig yrkesutdannelse, men Kristine ville ikke gi opp drømmen om å bli lege. 

– Jeg begynte å ta noen fag på Blindern for å se hvordan det fungerte, og oppdaget raskt at studentlivet tiltalte meg. Høsten 2009 kom Kristine rett inn på medisinstudiet. 

– Da var jeg stolt og glad, innrømmer hun. De neste årene gikk ting bra, men i 2013 fikk Kristine senskader hun ikke var forberedt på. 

– Jeg fikk nervesmerter i hendene og føttene, og i deler av ansiktet, men det verste av alt var den nedsatte hørselen. Det var umulig å få med meg forelesningene. Etter hvert ble ting så vanskelig at hun måtte ta seg permisjon fra studiene. 

– Lenge var jeg redd jeg måtte gi opp, men ett år senere var jeg tilbake, sier Kristine, som gjennom kognitiv terapi lærte seg å leve med smertene. En annen ting som hjalp henne, var å begynne med høreapparat. 

– Da forsvant de verste smertene i ansiktet. Når du hører dårlig, så spenner du mange muskler unødvendig, og det forsterket de smertene jeg hadde. Fra Kristine var tilbake på studiet i 2014 og frem til hun var ferdig i 2017, gikk ting på skinner. 

– Jeg var rørt og glad den dagen jeg mottok vitnemålet mitt i universitetets aula. Jeg hadde nådd målet mitt. 

Etter at Kristine var ferdig å studere, gikk hun ut i full jobb som lege, samtidig som hun har turnert både i inn- og utland med sitt magiske teater. 

– Jeg har følt meg veldig fri, smiler Kristine. Allerede under medisinstudiene begynte Kristine å forske. Den gangen på senskader til unge kreftoverlevere. Nå holder tar hun en doktorgrad i oppfølging av pasienter med kronisk hjertesvikt, og forsker ved Avdeling for helsetjenesteforskning på Ahus. 

– Jeg er opptatt av at oppfølgingen må tilpasses den enkeltes behov og hvor personen er i livet.

I sommer flyttet hun til Notodden, hvor hun har bygget seg hus og begynt å jobbe som fastlege en dag i uken. 

– Jeg har fått det livet jeg har ønsket meg. Helt siden Kristine var barn, har hun alltid gledet seg til noe, stort eller lite. 

– Selv i perioder av livet med dype kriser og sykdom har jeg vært takknemlig og klart å finne noe å glede meg til. Selv om jeg oftest lager mat til meg selv alene, gleder jeg meg til det og tenner levende lys og dekker et pent bord. Jeg ser på meg selv som en livskunstner med talent for å finne lys i mørket. «Elsk din egen skjebne», heter det. Det har jeg lært at jeg må for å ha det godt med meg selv. 

Det Kristine har vært igjennom, ser hun på som en nyttig erfaring i legeyrket. 

– Medisinstudiet forbereder ingen på livet. Det krever menneskelig kunnskap. Derfor har det vært en styrke å ha hatt tunge livserfaringer. Jeg har kjent hvor komplekst livet kan være, og har en unik erfaring som pasient, som ikke alle leger har. 

Å bli alvorlig syk i ung alder, har formet Kristine for livet. 

– Den erfaringen har satt smak og farge på hele min tilværelse. Det gjør noe med identiteten din å bli syk, og det er ikke noe du kan fjerne fra historien din. Det jeg har opplevd, er med meg hver dag, og særlig i møte med pasientene mine. 

For Kristine har døden gått fra å være en generell sannhet til å bli en personlig sannhet. 

– Jeg har kjent døden på kroppen, og med min erfaring så skjønner man at livet er skjørt og at tiden er knapp. Det handler om å rekke å leve, så jeg er opptatt av å få maks ut av hver dag. 

Les også: Stoffskifte - en kvinnesykdom