–Prisen gir meg fornyet styrke til å kjempe videre

Vinner av Astrid Gunnestads Minnepris 2019

Ramona Lind

Alder: 46 år. 

Bor: På Sortland i Nordland. 

Familie: Samboer, to sønner – den ene er død. 

Yrke: Skulle begynne i en ny lederstilling dagen etter ulykken. Den måtte hun si ifra seg. 

Aktuell: Vant Astrid Gunnestads minnepris 2019 under Tara-kåringen Årets modigste kvinne 2019 på Tara- weekend på Geilo. Har også vunnet og vært nominert til flere andre priser. 

 - Stolt av å være sjefsmegge!

Under festkvelden på Tara-weekend ble Ramona Lind tildelt Astrid Gunnestads minnepris 2019 – en pris som ble opprettet etter at Taras faste spaltist, journalist og jurymedlem Astrid Gunnestad gikk bort i 2016.

Ramona var fornøyd med å få prisen som mintes Astrid Gunnestad, kjent som «sjefsmegga» fra radioprogrammet hun var med i på P4.

– Jeg føler ikke at jeg er modig, derfor var det greit at jeg ikke fikk modigste-prisen, men jeg lover at jeg fremover skal bitche fra meg i god Astrid-ånd. Prisen er med på å gi meg fornyet styrke til å kjempe videre, sier 46-åringen fra Sortland.

Les også: Diagnosen som snudde livet på hodet

Jeg maste bestandig på Charlie, «kjør forsiktig». Og han svarte: «Det gjør jeg. Alltid». Så smalt det.

Ramona Lind opplevde marerittet da sønnen Charlie Dan Lind kolliderte med et vogntog på vei tilbake til Tromsø etter juleferie hjemme på Sortland. 

Hengeren på traileren traff Charlies bil med stor styrke, og 22-åringen havnet i koma før han ti uker senere døde på sykehuset. Ramonas liv ble endret for alltid idet traileren traff sønnen og satte en stopper for det unge livet.

Et drøyt år etter ulykken synes 46-åringen fortsatt det er vanskelig å snakke om sønnen ute å ty til tårene. Men når hun snakker om forholdene på norske vinterveier og det hun mener er norske myndigheters unnlatenhet, får hun en voldsom kraft og et sinne i stemmen. 

Hun mener det er de som indirekte er ansvarlig for sønnens død – og andre ulykker der utenlandske vogntog som ikke er skodd for norske forhold, er involvert. I sinne og fortvilelse har hun ropt høyt for å vekke politikerne og få innført strengere regler på norske vinterveier før flere liv går tapt. Og hun er blitt hørt – i alle fall av befolkningen og media.

I oktober nominerte Tara henne til prisen Årets modigste kvinne 2019 og ga henne Astrid Gunnestads minnepris 2019. I ettertid har hun blitt kåret til «Årets nordlending» av NRK og Avisa Nordland, «Årets tromsøværing» av avisen iTromsø – selv om hun er fra Sortland i nabofylket, «Årets Nordlending» av avisen Nordlys «Årets vesteråling» av Vol.no og hun var en av finalistene til «Årets navn» i VG.

– Det er rett og slett overveldende – alt sammen. Jeg ville ofret alle prisene og mer til for å få Charlie tilbake, sier Ramona Lind til Tara, men legger til:

– Nominasjonene betyr at det var rett av meg å dele det som hendte med Charlie og sette fokus på saken. Det er verdt å «stå i det» når så mange støtter budskapet. Taras nominasjon var den første jeg fikk, og jeg er veldig glad for at det ble slik. 

Jeg fikk bearbeidet den tosidige følelsen av å bli «premiert», og fikk landet på at det ikke skjer på grunn av at Charlie døde, men det skjer på grunn av måten jeg opptrådte på da han døde.

Da Tara ringte og fortalte at hun var en av våre modige finalister, måtte hun smake litt på ordet modig.

– Ikke én gang i løpet av dette året har jeg tenkt at jeg har vært modig. Heller ikke når jeg har skjelt ut samferdselsministeren eller statsministeren, for vi bor heldigvis i et herlig demokrati der vi har ytringsfrihet og lov til å si vår mening.

Hun innrømmer at prisene hun har vunnet har hatt en bismak med tanke på tapet hun har lidd. Men de har også vært viktige for henne.

– Det er veldig hyggelig at Tara synes jeg er modig, og det har vært hyggelig å motta priser og applaus og meldinger fra folk som støtter meg. Uten all støtten jeg har fått hadde jeg kanskje ikke hatt overskuddet til å ta opp kampen. Jeg skjønte at dette var viktig for mange, derfor har jeg orket å fortsette, sier hun om all oppmerksomheten hun har fått i det siste. 

La oss spole litt tilbake. Ramona Lind hadde vært bekymret for det hun mener er uforsvarlig kjøring av utenlandske vogntog på vinterføre i nord lenge før sønnens ulykke.

– Folk burde være livredde på veiene hvis de ante hva som foregikk. For det er kun flaks som gjør at det ikke går flere liv med så mange ulykker hvor vogntog er involvert, sier Ramona, og fortsetter:

– Oppdragsgiverne og transportørene vil ikke bruke penger, for det er dyrt i Norge. Jeg synes synd på de utenlandske sjåførene. Mange ting som foregår innenfor den bransjen minner om menneskehandel, mener hun.

I tidligere jobber har hun selv kjørt mye på de nordnorske vinterveiene.

– Jeg lærte meg hvor svingene var farligst, hvor det var rømningsveier hvis trailerne kom i for stor fart. Det er sykt å tenke på, men min hverdag da jeg var ute og kjørte, var å se etter utveier. Så problemstillingen var ikke ny for meg, den kom bare mye nærmere med ulykken. Veiene våre har vært stengt hver dag om vinteren på grunn av trailere som ligger i grøfta. 

Både folk lokalt og forbund har forsøkt å gjøre noe, men de har ikke kommet noen vei. Så flyttet Charlie til Tromsø. Jeg hadde to gutter, og gutter og bil og fart og sånt, du vet, man bekymrer seg jo, sier hun. 

Charlie, som var juss-student og jobbet i Widerøe ved siden av, var på vei tilbake til Tromsø etter juleferie 7. januar, en tur som vanligvis tar 5–6-timer.

– Jeg så at han hadde glemt skiene sine, og prøvde å ringe ham. Han svarte ikke. Jeg gikk ut for å hente ved og la telefonen igjen inne. Dette er veldig vanskelig å forklare. Jeg fikk plutselig en følelse av noe vondt, noe mørkt. Da jeg kom inn, hadde han ringt. Jeg ringer ham opp igjen, og mens jeg ringer, får jeg melding fra Charlies stefar: «Jeg tror CD har krasjet». Det viste seg at han hadde snakket med Charlie på telefonen, så hadde Charlie ropt og deretter ble det stille. Da han ringte på nytt fikk han ingen svar, forteller moren.

Hun sendte sønnen en melding. «Du må svare meg, du må ta telefonen.» Ingen svar. Deretter ringte hun politiet, der hun fikk bekreftet at en ung mann i en Ford Focus hadde krasjet med en trailer.

– Da ropte jeg høyt og slo så hardt i et treningsapparat at jeg forstuet hånden min!

Hun dro så fort hun kunne til Tromsø. På sykehuset kunne legen slå fast at Charlie var alvorlig og livstruende skadet. Milten var sprukket, lungene punktert, hovedpulsåren nesten avrevet og han hadde alvorlige hodeskader. 

– Jeg leste på nettet at det var en trailer med blankslitte dekk, høy fart og utenlandsk sjåfør som var involvert i ulykken. Jeg har ikke så mange sterke minner fra de første ukene, men den reaksjonen jeg fikk da, den kvalmen og det sinnet: En trailer IGJEN? Da skrev jeg Facebook-innlegget som utløste alt. 

Innlegget ble delt over 10 000 ganger. Umiddelbart etter at jeg hadde lagt ut innlegget begynte både journalister og andre folk å ringe og melde. Jeg hadde ropt og var blitt hørt. Dette skal jeg stå i, tenkte jeg. Det var den eneste klare tanken jeg hadde. Dette skal jeg stå i. Men jeg visste ikke da at det bare var starten på et mareritt. 

Hun sto midt oppi sitt livs største krise. Og mer skulle det bli.

– Jeg måtte stå i så mye samtidig. Midt oppi ulykken til Charlie dukket faren hans opp, en mann jeg ikke hadde sett eller snakket med på 20 år. Samtidig skulle jeg også håndtere et samlivsbrudd og min yngste sønn David som hadde mistet broren sin og familien sin slik han kjente den. 

Jeg ble helt nummen, jeg følte at jeg ikke lenger hadde noe å tape. Det betydde ikke noe om jeg kritiserte samferdselsministeren eller statsministeren, det fortjente de. De er valgt av folket til å lede landet, og så bryr de seg ikke mer? Nå fikk saken et ansikt og et navn å henges på – og en mor som turte å snakke høyt.

Ramona forteller om hvordan hun måtte balansere sin personlige sorg med sin kamp i media.

– Jeg kunne sitte inne på rommet til Charlie og skrike, og så vasket jeg ansiktet og samlet meg og gikk ut i gangen og møtte media. Du vil ikke tro hvor mange meldinger jeg mottok, det var tusenvis – alt fra den vanlige mann i gata til prominente politikere og næringslivstopper – som takket meg for at jeg sa ifra. Jeg ble en stemme, først og fremst for Nord-Norge, men jeg skjønte etter hvert at jeg ble en stemme for hele landet.

Hun vet at hun aldri får Charlie igjen. Hva driver henne da?

– For at ikke det som skjedde med Charlie skal være helt meningsløst. For at andre foreldre skal slippe å gjennomgå det marerittet jeg har gjort. Jeg kan jo også være så egoistisk å si at jeg har en sønn til, jeg har tantebarn og øvrig familie og venner som skal ferdes på de samme veiene, ingen av oss har noen å miste. Ulykker kommer vi ikke unna. Det vil alltid være noen som blir drept i trafikken, men noen typer ulykker kan vi redusere, mener hun.

46-åringen bestemte seg for at hun ikke skulle legge seg på sofaen og trekke teppet over hodet etter ulykken.

– Jeg har aldri vært den typen som tenker at de andre ordner opp. Jeg lærte tidlig at ønsker jeg forandring, må jeg skape forandringen selv. Jeg vet at jeg kan påvirke, jeg kan skape forandring, så da må jeg tørre å gjøre det når jeg får anledning, sier Ramona Lind. 

Dommen mot sjåføren kom dagen før Charlie døde. Han fikk 3 måneder ubetinget fengsel for brudd på veitrafikkloven – han hadde kjørt for fort. Ramona møtte sjåføren under rettssaken. Hun gikk bort til ham og tok ham i hånda. Hun hevder at hun ikke er sint på den litauiske sjåføren.

– Det var sjåføren som kjørte, det var hans dumme vurderinger som gjorde at jeg mistet Charlie. Men han skulle aldri ha fått lov til å kjøre på norske veier. Sinnet mitt er plassert hos samferdselsministeren, statsministeren og norske myndigheter. Det er de som kan gjøre noe, det er de som kan hindre dette. Det er for puslete, det er for lite handlekraft, tordner hun.

Hun mener at vi som forbrukere også må tenke over vår rolle.

– Vi kjøper kjoler til 500 kroner på nett med fri frakt. Det er ikke noe som heter «fri frakt», det er noen som betaler for den frakten. Og jo billigere vi skal ha varene, jo billigere må de kjøre. Og da må de ut av landet for å finne sjåfører, som ikke har noen kunnskaper om snø, is og fjelloverganger, de kan ikke engang legge på kjetting, likevel får de komme hit og kjøre på de krevende veiene våre i nord.

Ramona hadde i tillegg en ubevisst grunn til å fronte saken.

– Det var også viktig for meg at ikke Charlie bare skulle forsvinne i stillhet. Jeg skal ikke si at jeg gjorde det for at ikke Charlie skulle bli glemt, men jeg kan nå se tilbake og vite at han ikke blir glemt så fort. Han ble ikke bare en i statistikken. I lang tid kommer folk til å huske Charlie, og det er veldig godt for et mammahjerte i sorg, sier hun med tårer i øynene. 

3. april 2019 – den dagen Charlie skulle begraves – stoppet flere hundre busser og trailere i ett minutt rundt om i hele landet. Det var noe av det fineste Ramona opplevde i den vonde perioden. Det varmet et knust hjerte. At hele landet stoppet opp for å vise respekt for sønnen og saken.

– Herregud, så stolt jeg var!

Noe har hun oppnådd med kampen sin. Det blir strengere regler for dekk på vogntog fra november og økt bevilgning til kontroller, men Ramona er langt fra fornøyd.

– Samferdselsministeren har fått endret kravene på dekkene, men det er på selve trekkvogna, ikke på hengeren. Og kravene til dekk er så puslete at det nesten ikke utgjør noen endring. Det var hengeren som drepte Charlie – dekkene på den var like glatte som bordflaten her, sier hun og drar hånden over det glatte trebordet.

Hun har forsøkt å få til møter med de ansvarlige politikerne – i skrivende stund uten hell.

– Dale & co vil ikke møte meg. De vet at de ikke kan vinne en diskusjon om trygge vinterveier med en mor i sorg over sønnen som døde på grunn av at veiene slett ikke var trygge. Jeg er ikke redd for å si ifra. 

Tre ganger har jeg sagt opp en jobb uten å ha en ny å gå til, for jeg nekter å gå på kompromiss med hvem jeg er. Det er nok av fasadebyggere, dem som bare jatter med eller overlater til andre å gjøre noe. Jeg greier ikke det. Jeg kommer til å kjempe så lenge noen orker å høre på meg!

Sønnen Charlie døde på sykehuset 21. mars 2019 – ti uker etter ulykken, uten å våkne fra koma.

– Det er en mors mareritt å miste barnet sitt. Jeg er så glad for at jeg forteller ungene mine hver dag at jeg er glad i dem. Så da Charlie døde, visste jeg at jeg ikke hadde noe usagt, jeg hadde sagt det viktigste. Det var det siste jeg sa før han kjørte. Jeg holdt ham litt ekstra hardt denne gangen og sa: «Jeg er glad i deg og veldig stolt av deg.» «Jeg vet det, mamma», svarte han. Hadde jeg kunnet, så hadde jeg dødd for Charlie. Jeg hadde hoppet foran panseret på bilen og kanskje utgjort den centimeteren som skulle til for å redde ham. Jeg hadde gjort hva som helst for ungene mine, slår hun fast.

Hun legger ikke skjul på at det siste året har vært tøft – på mange nivåer.

– Av og til er det å sette en fot foran den andre utford­rende nok. Jeg er mye sliten, har konsentrasjonsproblemer og føler utmattelse, oppsummerer hun.

På spørsmål om hun har tillatt seg selv å sørge oppi alt hun har stått i, svarer hun:

– Jeg sørger, jeg sørger hver dag. Jeg må være sterk for David, som jo også har mistet mye. Jeg sørger mest når jeg er alene, så må jeg ta meg sammen resten av dagen. Jeg har også vært bevisst på at jeg ikke skal dyrke sorgen, jeg skal heller bygge naust! 

Hun kunne ikke redde sønnen, men hun kunne gjøre noe for å hedre ham i ettertid – i tillegg til kampen for tryggere vinterveier. Moren har bygd et naust i fjæra hjemme på Sortland.

– Det er et minnesmerke etter Charlie. Han kalte seg Captain Lind, han har vokst opp med sjøen. Da jeg kom meg litt etter begravelsen, hadde jeg behov for å gjøre noe fysisk. Jeg har omtrent gravd ut tomten for hånd og selv støpt fundamentet. 

Jeg har jobbet knallhardt med god hjelp fra David og kjæresten min, det har vært en del av min sorgbearbeidelse. Jeg har grått, skreket, jeg har lagt ned ting etter Charlie i sementen.

Hun er ikke så ofte på graven til sønnen, innrømmer hun.

– Jeg føler ham sterkere hjemme og i naustet. Det blir til minne om og til ære for Charlie. Til å være så ung hadde han heldigvis levd masse. Naustet burde vært en skyskraper, han hadde forventet en skyskraper. 

Men det er det jeg kunne få til – en nordnorsk skyskraper. Når solen skinner eller stormen raser, så skal det være et sted å sitte og ta en skål for Charlie, sier mamma Ramona om minnesmerket.

Hun forteller at denne teksten sto på russekortet til sønnen: «Every mother on earth gave birth to a child, except my mother, she gave birth to a legend. Hi five, mom!»

Ramona fortsetter kampen for at ingen andre skal måtte miste et barn eller noen andre de har kjær. Og for at sønnen Charlies død ikke skal bli forgjeves. At legenden hennes fortsatt vil bli husket.

Red.anm. Siden intervjuet ble gjort har samferdselsminister John Georg Dale (FrP) gått av, og Knut Arild Hareide (Krf) har tatt over statsrådposten.