Årets modigste kvinne 2019: - Jeg krever rettferdighet!

Dette er en historie om barn som blir sviktet. Av familien. Av barnevernet. Av samfunnet. Om alle som visste, men som ikke grep inn. Om 17 søsken som endte opp under barnevernets omsorg. Om hunden som ble hentet ut av dyrevernsnemda fordi de mente han ikke hadde det bra i hjemmet. Mens barna måtte bli.

– Jeg tror det er barnet i meg som i dag føler et veldig sterkt behov for å bli hørt og sett – og oppleve litt rettferdighet, sier Mona Anita Espedal (30). 

Nylig vant hun Tara-prisen Årets modigste kvinne 2019. Prisen fikk hun tildelt under Tara-weekend på Geilo. Hun er en sterk kvinne med en vond fortid. Fortiden får hun ikke gjort noe med, men fremover skal hun heller fokusere på å hjelpe andre i samme situasjon. Som en oppreisning til den lille jenta hun en gang var. Hun som skulle vært trygg i sitt eget hjem, men som aldri opplevde å være det. 

– Mitt første barndomsminne er vold. Det er å bli sparket ned trappene. Å bli løftet opp etter veggen. Stemor tok tak rundt halsen min så jeg fikk blåmerker, sier hun og viser.

– Det var ren tortur.

Etter at hennes biologiske mor stakk av da Mona bare var to uker gammel, giftet faren seg på nytt. Hun og storebroren fikk tre nye stesøsken, senere fikk de fire søsken til.

Hun forteller at stemoren hadde et voldsomt temperament, som spesielt gikk ut over de barna som ikke var hennes egne. Mona mener volden hun opplevde er skyld i at hun i dag er sterkt hørselshemmet.

– Stemoren min pleide å stikke ting inn i ørene på meg. Fordi det gjorde vondt. 

Som om ikke det var nok, opplevde hun at andre barn også kan være ganske fæle.

– Jeg ble mobbet mye for høreapparatet og talefeilen min. 

Stadig forsøkte hun og storebroren å rømme til besteforeldrene, en tur som tok de små barna fire– fem timer til fots, men de ble alltid hentet hjem igjen. 7 år og 75 bekymringsmeldinger til barnevernet forteller Mona at det måtte til før hun ble hentet ut av barndomshjemmet. Og det var mest på grunn av storebroren. Han hadde greid å rømme til besteforeldrene noen måneder tidligere og slet med dårlig samvittighet for at han lot Mona bli igjen. 

10 år gammel flyttet hun til besteforeldrene, som ble fosterforeldrene hennes. De hadde selv prøvd å varsle barnevernet flere ganger.

– Hva det betydde å komme dit? Det betydde alt, sier Mona og får tårer i øynene. 

– Jeg begynner alltid å grine når jeg snakker om det. De reddet livet mitt, det er jeg helt sikker på. Uten dem hadde jeg ikke vært her i dag. I en alder av 9 år begynte jeg tenke på selvmord, for livet var uutholdelig hjemme. Endelig fikk jeg bo hos farmor og farfar – og endelig kunne jeg føle meg trygg.

Men minnene ble hun ikke kvitt, og hørselsskaden var permanent. Likevel fortrengte hun lenge de første vonde årene av livet.

– Jeg ville bare føle meg normal og være likestilt med andre i samfunnet, jeg gjorde alt for å legge fortiden bak meg. Jeg presset meg selv veldig hardt, ble omsorgsarbeider og ung mor til to gutter. Jeg klarte meg tilsynelatende bra. 

Så bra at hun fikk avslag på erstatning. For i 2015 gikk Mona og broren til sak mot kommunen de vokste opp i. De mente barnevernet burde ha grepet inn tidligere og flyttet dem hjemmefra. En sakkyndig måtte vurdere skadene de var påført. 

– Det ble påstått at jeg hadde klart meg for bra, jeg hadde for få varige mén, selv om det er fastslått at min hørselsskade er påført, sier Mona, som kun har 15 prosent hørsel igjen. Broren ble tildelt 1,3 millioner kroner i oppreisning. Mona fikk ingenting. Hun greide seg slett ikke så bra som den sakkyndige hadde ment. For 5 år siden smalt det.

– Jeg var for sliten. Jeg måtte slutte å jobbe og begynne å bearbeide traumene mine, forteller hun.

Samtidig kjempet hun videre for erstatning for sin tapte barndom. Hun sto på for det hun mente hun hadde krav på. For det hun syntes var rettferdig. Hun saksøkte kommunen. Til slutt ble hun det hun kaller «avspist» med en moralsk oppreisning fra kommunen på 725 000 kr. En avtale Mona godtok etter det hun mener var et dårlig råd fra advokaten. Det angret hun senere på. 

For hun skjønte etter hvert at dette ikke bare gjaldt henne selv, det gjaldt alle søsknene hennes og andre som har opplevd omsorgssvikt, overgrep og vold. Hun mobiliserte egne krefter, støttespillere og politikere. NRK Brennpunkt laget dokumentaren «En søsters kamp» om henne. Hun sto på.

– Jeg var en pest og en plage for kommunen. Det var en periode jeg lurte på om jeg kom til å få besøksforbud, sier hun med en litt sarkastisk latter.

Men fortsatt tok det to år og en tredje sakkyndig-rapport før hun i sommer ble tilbudt ytterligere erstatning. 

– Nå ønsker jeg å endre loven, sier hun og fortsetter engasjert:

– Det finnes hundrevis av kommuner i Norge som ikke har erstatningsordning i det hele tatt, det er nemlig opp til hver enkelt kommune om de ønsker en slik ordning eller ikke. Det betyr at det vil avhenge av hvor du bor om du kan få erstatning, og det synes jeg er ekstremt urettferdig. Bor du i feil kommune kan du ende opp med ingenting. Jeg kjemper for at alle kommuner skal ha erstatningsordninger og at det skal utarbeides et felles nasjonalt regelverk slik at alle voldsutsatte får det de har krav på. 

Mona ønsker også å få fjernet foreldelsesfristen i slike saker.

– Reglene er slik at da jeg fikk hørselsskaden som 4-åring, måtte jeg ha søkt om erstatning før det var gått tre år – altså som 7-åring. Det henger jo ikke på greip.

Det ble fremmet forslag i Stortinget om statlig gjennomgang av erstatningsreglene for barn utsatt for overgrep og vold, men forslaget ble nedstemt. Likevel kjemper Mona videre.

– Det er ikke rettferdig at traumatiserte ofre skal måtte kjempe så hardt for noe de har krav på. Jeg brøt selv sammen da jeg forsto at jeg måtte gjennom den tredje sakkyndigvurderingen, for det er så fælt. Du må gå så langt tilbake i tid du kan huske og snakke om hver enkelte vonde ting, helst på detaljnivå, du må rive opp alle sår på nytt. Det mener jeg burde vært helt unødvendig, det er så psykisk vondt. 

I tillegg planlegger hun å skrive en fagbok om temaet. Hun holder også foredrag for blant annet ansatte i kommuner og på skoler.

– Jeg blir hørt. Barndommen min får jeg ikke gjort noe med, men det føles meningsfullt å kunne prøve å hjelpe andre, å bruke mine erfaringer positivt. Men det koster meg mye, jeg har tre barn og er sliten, men det er verdt det, slår hun fast. 

Hun har skaffet seg mange viktige støttespillere, Facebook-gruppen «Støtt Mona Anita Espedal i kampen om rettferdighet» har over 3000 medlemmer, det har vært arrangert fakkeltog og støttekonsert, men hun har også møtt på noen skuffelser underveis.

– Jeg har vært i møter med mange fremtredende politikere som tilsynelatende har engasjert seg i saken, men det må være lov å si at mange liker å sole seg litt i glansen av en slik sak. Jeg har følt meg litt brukt til tider, for de følger ikke alltid opp alt det fine de lover meg, sier 30-åringen, og fortsetter:

– Det sitter mange der ute som ikke tør å starte sin sak, de har ikke psyke til det. Jeg prøver å hjelpe, veilede og rådgi dem så godt jeg kan.

Hun ble både overrasket, glad og rørt da Tara nylig kåret henne til Årets modigste kvinne 2019.

– Det er godt å kjenne seg sett. Jeg føler at jeg har stått opp for den lille jenta i meg!

På spørsmål om hun selv synes at hun er modig, nøler hun lenge før hun svarer:

– Mange sier at jeg er forbildet deres, at jeg er så modig og tøff, men jeg føler jo ikke det selv. Det har vært en lang og vanskelig kamp, men kanskje kan man si at jeg er en person som ikke gir opp, selv om jeg møter motstand. Jeg blir ofte spurt hvor jeg henter styrken min fra, men jeg har rett og slett ingen anelse.

En av hennes viktigste støttespillere, mangeårig lokalpolitiker Wenche Meinich-Bache, mener Mona er ekstremt modig. Men hun ser også hva kampen koster henne.

– Mange ser bare den sterke siden hennes, men Mona har også en veldig såret, skadet side som hun ikke viser til så mange. Så det koster henne veldig mye å stå i kampen. Mer enn folk kanskje skjønner. Derfor er det ekstra modig at hun orker, sier Wenche. 

Nå ønsker Mona at eks-stemoren skal bli straffet.

Etter at 10-åringen ble hentet ut av barndomshjemmet, ble stemoren siktet for vold og mishandling, men til tross for flere vitnemål mot henne, ble saken til slutt henlagt av statsadvokaten. Det provoserer Mona.

– Det er urettferdig at den kvinnen har fått leve livet sitt akkurat som hun vil. Hun har gått helt ustraffet. Jeg kan ikke tenke på det. Det gjør noe med meg.

Derfor bestemte hun seg for å saksøke eks-stemoren. 

Mona venter fortsatt på rettssaken. Faren har hun forsonet seg med.

– For noen måneder siden ba faren min meg om unnskyldning. Mye av volden foregikk da han var på jobb. Han burde imidlertid skjønt hva som fore gikk og fjernet oss fra det skadelige miljøet. Men hun var voldelig mot ham også. Vi hadde en diskusjon og så ble jeg sint og brukte barndommen min mot ham. Da satt vi nesten hele natten og snakket ut om det som skjedde. Han ba om unnskyldning og jeg brøt helt sammen. Han har tatt et ansvar i dag for det jeg var utsatt for. Jeg kan tilgi, men aldri glemme, dette vil alltid ligge mellom oss. Jeg har også forklart ham at det er farfar som har vært den egentlige faren min, forteller hun. 

Mona traff ikke den biologiske moren igjen før hun var elleve år gammel. Moren hadde bodd under to kilometer unna Mona og broren i alle år uten at de visste om det. Men det ble ingen lykkelig slutt. Mona fikk vite at hun hadde åtte søsken til – som også barnevernet var involvert i. Under Brennpunkt-dokumentaren møtte hun moren igjen. Det var et lite tilfredsstillende møte, og Mona har i dag ingen kontakt med henne. 

Jakten på oppreisning har gjort 30-åringen godt.

– Kampen for rettferdighet har styrket selvfølelsen og selvtilliten min veldig, på grunn av det føler jeg at jeg er verdt noe. At jeg betyr noe for andre og at noen trenger meg.

Hun er samfunnsengasjert, og ble i høst valgt inn i kommunestyret i sin nye hjemkommune Strand. Hun sto på 11. plass på Høyres liste, men fikk så mange personstemmer at hun til slutt havnet på 6. plass. I dag sitter hun i levekårsutvalget i kommunen.

Farfaren Torstein døde for noen år siden, men hun er fortsatt nær farmoren Solveig. 

– Farmor er stolt av at jeg står på, og jeg har fått god støtte fra familien. Det belastende har vel vært hvor mye tid alt har tatt, med både erstatningssaken og Brennpunkt-dokumentaren.

Mange fikk øynene opp for historien hennes etter Brennpunkt-dokumentaren i 2018.

– Etter at den ble sendt på NRK lå det over 3000 meldinger i innboksen min på Facebook. Det var overveldende. Jeg har faktisk fått veldig få negative tilbakemeldinger, sier Mona, som likevel innrømmer at det har vært tilfeller der noen har forsøkt å true henne til taushet i forbindelse med erstatningssaken. Men alt det har hun lagt bak seg. Hun velger å se mest fremover for tiden. 

Hun har kontakt med de fleste søsknene i varierende grad.

– Vi vil alltid være knyttet til hverandre, uansett hvor mye eller hvor lite kontakt vi har. Misforstå meg rett, men det føles litt godt at vi deler samme historie. Da er jeg ikke så alene.

Til tross for den vonde starten på livet, sier hun at hun i dag har det bra – med samboeren og sønnene på 11 og 9 og datteren på 3 år.

– Jeg har et godt liv nå, selv om jeg har en vond forhistorie. Men fortsatt krever det mye av meg, jeg er preget av min barndom, men jeg greier heldigvis å sette pris på det jeg har. Det har vært veldig viktig for meg å være en god mor for barna mine. Jeg har ønsket å videreføre alt det farmor og farfar har gitt meg. Hvis jeg kan gi barna mine den samme omsorgen som jeg fikk av dem, så vet jeg at de får en veldig god barndom. At barna mine føler seg trygge og elsket er det viktigste for meg, sier Mona Anita Espedal – Årets modigste kvinne 2019! 

Det har ikke lyktes Tara å komme i kontakt med den omtalte stemoren.