Julie Kolbeinsvik: - Jeg trodde jeg skulle dø

Den 28. desember 2018: 

«Mayday, mayday, mayday. Northguider. Vi er i posisjon 79 grader, 53 minutter nord, 18 grader, fire minutter øst. 14 personer om bord. Vi har gått på grunn og trenger redning og helikopter. Vi har mistet en flåte.» 

Det var nødmeldingen Julie Kolbeinsvik sendte ut. Så var det å vente. På å bli hørt. På hjelp. Og stenge ute tankene på hva som kunne skje hvis ingen hjelp rakk frem i tide. 

Noen timer tidligere: 

Julie, som er Norges – og kanskje verdens – eneste kvinnelige styrmann på en reketråler, går av vakt. Hun og kapteinen deler døgnet mellom seg på å navigere båten og styre det 20 tonn tunge trålutstyret som dras langs havbunnen. Etter åtte timer på nattevakt er det nå Julies tur til å få seg litt søvn

Julie er fra øykommunen Austevoll i Vestland fylke, og har vokst opp i et maritimt miljø. Både morfaren og farfaren var skippere på fiskebåter, mens faren lager maritime skipstavler. 

– Båtliv og sjøen har vært veldig sentralt i familien min. Jeg fikk min første småbåt i 12-årsgave. Da lærte jeg meg å kjøre båt alene, forteller hun. 

Hun hevder at ingen på hjemstedet løftet et øyebryn da hun valgte sjøen som arbeidsplass. 

– Jeg har fem søstre og en mor som alle jobber i skolesystemet. Og alle mine svogere jobber med noe maritimt. Så jeg hadde i realiteten bare to valg, he-he.

«Da jeg kom meg opp på broen, hadde mange allerede tatt på overlevelsesdraktene. Kapteinen ba meg få ut nødmeldinger. ’Vi synker’, sa han» 

Hun var inne på tanken om å bli ingeniør og jobbe i Nordsjøen. Men akkurat da hun skulle velge utdanning, var det nedgangstider i oljebransjen. I stedet valgte hun å bli navigatør. Først var det 3 år på høyskole, deretter ett års praksis på båt før hun ble styrmann, og nye 12 måneder til sjøs før hun ble overstyrmann. 

Målet var å bli kaptein. Men på reketråleren «Northguider» er hun overstyrmann. Hun har seilt med skipet i isområdene i Barentshavet i halvannet år. Denne gangen har de vært ute i en drøy uke. Det lengste hun har vært ute på fiske i strekk, er 7 uker uten å se en holme eller et annet menneske. Kun kollegene. 

– Etter 7 uker begynner det å bikke litt over. Da må man hjem og sjekke de sosiale antennene for hva som er sosialt akseptert, ler hun. 

Navigatøren har aldri følt det problematisk å være kvinne i et mannsdominert miljø. 

– Jeg har så å si bare opplevd greie folk. Jeg har fått den respekten jeg føler jeg må ha i stillingen min, på tross av at jeg er ung. Og jente. 

Selv om det er flere kvinner som har styrmann-sertifikat, var det ingen andre enn Julie som jobbet som styrmann på en reketråler. 

– Det er ganske tøft å drive rekefiske oppe i isen, det blir kanskje litt ekstremt for mange. Jeg kan forstå at andre synes jeg har valgt et tøft og krevende yrke, sier hun. 

Hvor krevende det skulle bli, visste hun lite om da hun etter nattskiftet sover på lugaren. Plutselig våkner hun av at «Northguider» rister. Overstyrmannen skjønner med en gang at noe er galt. 

– Da jeg kom meg opp på broen, hadde mange allerede tatt på overlevelsesdraktene. Kapteinen ba meg få ut nødmeldinger. «Vi synker», sa han.

Reketråleren hadde gått på grunn ved Hinlopenstredet helt nord på Svalbard, under full storm, effektive 44 minus ute, dårlig sikt, sultne isbjørner i nærheten, dårlig dekning på satellitt-telefonen og nærmeste båt 24 timer unna. Situasjonen var dramatisk. 

– Det var aldri tvil om at dette var en nødsituasjon. For en som jobber på sjøen er dette noe av det verste som kan skje. Jeg tenkte bare «ikke her!». Vi var på et av de verste områdene på kloden som dette kunne ha skjedd. Du er på storhavet, ikke et menneske i mils omkrets, bare isbjørn, og ingen båter i nærheten. Det var maks uflaks når det skulle skje noe, at det skulle skje akkurat her. Hun mener været var årsaken til ulykken.

– Vi gikk ikke bare plutselig på grunn, det har vært en situasjon der båten ikke jobber som den skal, og det er tungt når du har ting på slep. Naturkreftene presser båten, og du kommer deg ikke av flekken. Kapteinen prøvde å ta opp bruket i full fart, for å unngå å gå på grunn. Men det var ikke nok tid.

Hvor glad er du for at du ikke sto på broen da ulykken inntraff?

– Veldig glad, for da hadde det nok raskt blitt reist spørsmål ved erfaringen min, at det kunne blitt brukt mot meg at jeg var ung. Kapteinen var veldig erfaren og har mye større skuldre å bære det på enn jeg hadde hatt. 

Båten er ute av kontroll og går først på en grunne, men kommer seg fri og til neste. Der setter den seg fast. 

– Det er det som gjør at vi greier oss. Hadde båten gått av grunna der, hadde det vært 450 meter rett ned. Da hadde båten sunket. Heldigvis satte vi oss fast. Vi måtte ut på dekk i tilfelle båten skulle tippe rundt. For meg var det en sannhet at neste gang båten hever seg, da går vi rundt. 

Julie blir slengt veggimellom på det ustø skipet mens hun andpusten roper ut nødmeldinger. Men hun får ikke svar. Dekningen er for dårlig. 

– Jeg har ikke tid til å være redd og jeg kan ikke vise de andre at jeg er redd. Jeg må bare gjøre det jeg skal. Jeg kjente på et tidspunkt at knærne mine begynte å skjelve, men jeg var ikke ferdig med jobben min. Jeg tenkte bare arbeidsoppgaver. Jeg gikk igjennom sjekklisten i hodet. Det var så kaldt at vannet som slo opp på dekk, fort ble til slush. 

De prøvde å sette ut den ene av de to flåtene, men den ble tatt av vinden, slet seg og ble borte, den andre la seg under slagsiden på skipet. 

« Jeg tenkte at jeg har hatt et fint liv, og går jeg i vannet nå, så er det fort over, og det kommer ikke til å gjøre vondt. Det føltes som en trøst» 

– Hadde vi hatt mulighet å gå i flåten, så hadde vi nok gjort det. Men da hadde vi ligget 14 mann i en gummiflåte i mørket i ishavet i full storm. Det ville også være vanskelig for eventuelle redningsmannskaper å få øye på oss i flåten, så dårlig som sikten var. Og hadde vi vært nødt til å hoppe over bord, ville vi ikke hatt sjans til å overleve. Jeg har hørt at under de forholdene vi hadde, ville vi kun overlevd i fire minutter i havet – med overlevelsesdrakt på. 

To uavhengige brannalarmer uten røykutvikling går av. Da skjønner mannskapet at vannet står høyt inne i skipet. I samme øyeblikk mister de også strømmen. Fra første nødrop til Julie får en respons, tar det cirka 40 lange minutter. 

– Vi fikk beskjed om at Kystvakten var 24 timer unna. «Da kan du ta med 14 kranser», tenkte jeg da jeg hørte det, «for vi har ikke sjans». 

Men heldigvis fikk de sendt helikopter fra Longyearbyen. Men det er langt fra Longyearbyen til der båten befinner seg. Kommer redningsmannskapet til å rekke frem i tide? 

– Jeg tenkte at de var for langt unna. Vi følte at vi kunne gå rundt i løpet av det neste minuttet. Vi skjøt opp nødraketter – det var jo helt mørkt – for å se terrenget. Vi så et isflak lenger inn, det var umulig å spå hvor langt unna det er. Men vi fikk en felles forståelse for at om vi blir nødt til å hoppe, så svømmer vi alle til isflaket. Hvis vi mot formodning er så heldige at vi greier å komme oss bort til isflaket, så kommer vi oss neppe opp på det fordi det er for tykt og vi mangler ispigger. Og i tillegg er vi midt i isbjørnland. Det føltes likevel bra å ha en plan, et neste steg, selv om vi visste at det trolig kom til å bli det siste vi gjorde. 

Mannskapet satt i samlet flokk fremme i baugen. Båten hadde heftig slagside. Det var en merkelig stemning om bord, forteller Julie. 

– Det er veldig stille. Vi er i ventemodus. Vi holder oss fast i rekkverket for ikke å skli ned i vannet, og man kan se i øynene på kollegene at de er redde. Så må man selv prøve å finne roen. Selv var jeg veldig redd. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø. Jeg er ikke en veldig religiøs person, men jeg ba en stille bønn inni meg. Jeg sa de kleineste ting, som «sorry for alt det gale jeg har gjort. Hvis dette går bra, skal jeg bare være snill». 

Det er rart å tenke tilbake på, sier hun med et lite smil. Selv om hun trodde at hennes siste time var kommet, var hun veldig rolig. 

– Jeg tenkte at jeg har hatt et fint liv, og går jeg i vannet nå, så er det fort over, og det kommer ikke til å gjøre vondt. Det føltes som en trøst. Jeg visste dessuten at det uansett ville bli en avklaring i dag, ble vi reddet kom det til å bli i dag, og skulle vi dø kom det til å skje i dag. Jeg kom ikke til å sitte i denne situasjonen i en uke og være livredd. Det er over i dag. Jeg hadde ikke problemer med å akseptere den biten. 

Men plutselig dukker redningen opp. Helikopteret har lokalisert dem – halvannen time etter at de forlot Longyearbyen. 

– Kapteinen ga meg beskjed om at lærlinger skulle reddes av båten først, deretter kvinner. Men jeg videreformidlet bare det med lærlingene. Hallo, vi var da i 2018 og likestilte. Men det var en ordentlig gentleman’s gest, sier hun i dag. Ingen vil heises først opp fra det havarerte skipet, til tross for redselen for at skipet skal synke. 

– Det er kollegene dine. Du har jo ikke lyst til å bli heist i sikkerhet mens de må være igjen. Alle vil vekk fra båten, men ikke på bekostning av kolleger, sier Julie. Selv var hun nummer ni som ble heist i trygghet. Etter nummer ti, satte helikopteret kurs mot Longyearbyen. Fire mann satt igjen på båten. Den følelsen unner Julie ingen. 

– Jeg trodde ikke at jeg skulle se dem igjen, jeg trodde ikke båten ville holde seg oppe til neste slag eller at de skulle rekke å bli plukket opp. Det var en fryktelig følelse. 

Lettelsen da redningsmannskapet bekreftet at det andre helikopteret hadde plukket opp de fire siste, var ubeskrivelig. Alle ble reddet etter det dramatiske forliset – forfrosne og redde, men i live. Kun noen småskader ble registrert på sykehuset etterpå. Julie og de andre fikk ringt hjem og beroliget familien, og hun, kapteinen, maskinsjefen og trålbasen måtte senere rutinemessig i avhør med politiet. 

Vi lurer på om hun ble imponert over sin egen innsats da ulykken var et faktum?

– Jeg fikk en bekreftelse på at hodet mitt fungerer i en nødsituasjon. Man vet jo ikke om man blir handlingslammet eller handlekraftig før man faktisk står midt i det. Det er godt å vite at jeg fungerer når noe skjer og at jeg har kontroll på situasjonen selv om jeg er redd. Det er jeg fornøyd med. Det var også godt å se hvordan kollegene tok vare på hverandre, vi ble enda mer et lag. Ellers gjorde jeg jo bare jobben min. Men det var en tøff dag på jobb, det skal jeg innrømme, sier hun med en liten latter. 

For selv om den dramatiske situasjonen endte bra, har Julie slitt litt i ettertid. 

– Jeg har et helt annet angstnivå nå enn jeg hadde før, både på båt og ellers. Det var vanskelig å venne seg til lydene fra båt igjen. Noen gang når det for eksempel smalt i en dør, kunne jeg gå fra 0 til 100 i indre reaksjon med en gang, men jeg roer meg heldigvis fort etterpå når jeg har fått oversikt over situasjonen. Dette har blitt gradvis bedre med tiden som går, og jeg satser på at det til slutt vil være helt ute av kroppen. 

Jeg hadde bare to timer hos krisepsykologen etter ulykken, men det er en tråd jeg kanskje bør ta opp igjen når jeg føler meg klar til det og dersom jeg kjenner behov for det. Jeg fungerer greit i hverdagen, men jeg tror også at jeg er en person som pusher meg selv veldig hardt. Hun har i stedet brukt samboeren Malin (23) og andre familiemedlemmer som samtalepartnere. 

– Jeg kan snakke med dem uten å sette på filter. Det har hjulpet på bearbeidelsen. Malin har vært veldig lyttende og tålmodig med meg. Hun vet jo at nattesøvnen min ikke er på topp og at jeg fortsatt sliter litt med hendelsen, sier 26-åringen, og fortsetter: 

– Da vi ble reddet fra båten, lovet jeg meg selv at om jeg kom fra hendelsen i live, skulle jeg aldri på båt igjen, aldri sette meg selv i en slik situasjon, ikke strekke strikken lenger. Men jeg hadde veldig lyst på det siste sertifikatet, som var kaptein. Det var hele tiden målet mitt da jeg gikk på skolen. 

Julie hadde to valg. Å begynne å jobbe på land og aldri få det siste sertifikatet, eller å dra ut på båt igjen. Hun valgte det siste, men denne gangen på en supply-båt. 

– Jeg trosset frykten. Jeg sov i ullundertøy så jeg skulle være klar dersom noe skjedde. Fra jeg reiste ut og til jeg kom tilbake, skjedde det mye. Det var god eksponeringsterapi. Jeg tror jeg hadde hatt en større frykt om jeg hadde ventet lenger. Nå fikk jeg se at det jeg opplevde på Svalbard, var et unntakstilfelle, at det vanligvis er trygt å reise.

«Kanskje jeg kan snu en kjip erfaring til noe positivt. Nå har jeg fått en erfaring som ikke så mange har»

Etter at hun sikret seg kapteinsertifikatet, valgte hun å mønstre av og bruke kunnskapene og erfaringene sine på land. I dag jobber hun som maritim trafikkleder. 

– Jeg er kjempefornøyd med jobben min, jeg får brukt hodet og har store muligheter til å avansere. På båt vil jo muligheten til å stige i gradene begrense seg veldig. Et liv på sjøen er dessuten lite forenlig med for eksempel familieliv, så jeg hadde sett for meg at jeg etter hvert kom til å ta jobb på land, det skjedde bare litt tidligere enn jeg hadde tenkt. 

Julie jobber blant annet med beredskap i jobben, og sitter dermed litt «på den andre siden av bordet». 

– Jeg skulle selvfølgelig helst vært uten erfaringen fra Svalbard, men det er samtidig en unik erfaring å ha med seg. Og da kan jeg kanskje snu en kjip erfaring til noe positivt. Nå har jeg fått en erfaring som ikke så mange har. Hun har blitt mer kjent med seg selv etter ulykken, forteller hun. 

– Jeg har erfart at jeg takler et ekstremt høyt stressnivå. Kanskje jeg også er blitt litt mer bevisst min egen magefølelse, som er en styrke. Jeg lytter veldig til dem med lengre erfaring enn meg, men jeg har begynt å lytte til meg selv også, slår 26-åringen fast. 

Da hun ble intervjuet under Sjøsikkerhetskonferansen i fjor, fikk hun stående applaus fra salen. 

– Kanskje jeg av og til kan være litt brutalt ærlig, jeg skjønnmaler sjelden ting. Det tror jeg folk kan like. 

Hun har imidlertid vært ambivalent til både at Tara valgte henne til finalist til Taraprisen og all oppmerksomheten som fulgte etter ulykken. 

– Det har vært litt vanskelig at jeg har fått så mye fokus i ettertid fordi jeg er ung og jente. Det er jeg litt ubekvem med, for vi er jo et team på båten, og jeg har så mange tøffe kolleger. Derfor var jeg litt skeptisk da jeg fikk høre at jeg var valgt ut som finalist til Årets modigste kvinne 2020. Men kanskje det også kommer litt av Janteloven, at man ikke skal eksponere seg, innrømmer Julie. 

Hun ønsker å bruke oppmerksomheten hun har fått til å være en rollemodell og inspirere flere jenter til å velge maritime yrker eller andre mannsdominerte yrker. – Jeg håper at jeg kan inspirere andre jenter til å tørre, at jeg kan få dem til å tro at de kan få til akkurat det samme som gutta, om det er en jobb i isen oppe i Barentshavet, eller på en oljeplattform i Nordsjøen eller hva det skulle være. Jeg er jo et bevis på at det går an, sier hun. 

– Er du modig? 

– Jeg er ikke modigere enn de andre som gjør akkurat samme jobben. Jeg føler meg mer modig når jeg stiller opp til intervju på «Lindmo» i beste sendetid eller på Sjøsikkerhetskonferansen. Det er skumlere, derfor er det for meg modigere enn å gå på jobb på en båt, avslutter Julie Kolbeinsvik – finalist til Årets modigste kvinne 2020. 

Les også: Maud Angelica er årets modigste kvinne 2020