© Svein Finneide // Røde Kors

Jordmor Monica Nerland: - Jeg har sett både lidelser og mirakler!

Monica Nerland – finalist til Årets modigste kvinne 2019 – har jobbet i områder med ebola, kolera, jordskjelv, tyfoner, flyktninger og IS-kvinner. Jordmoren fra Moss ofrer sin egen trygghet for folk i nød og er en reisende i lidelser. Men miraklene hun opplever veier opp for alt!

8. april 2020 av Lisbeth Skøelv

MONICA NERLAND

Alder: 55. 

Bor: På Jeløya utenfor Moss. 

Familie: Singel, 3 voksne barn. 

Yrke: Jordmor ved Sykehuset Østfold Kalnes og feltarbeider for Røde Kors.

Aktuell: Var finalist i Tarakåringen Årets modigste kvinne 2019. 

© Svein Finneide

JORDMOR: Monica Nerland med en mor og hennes nyfødte barn som hun hjalp å forløse på Filippinene etter tyfonen i 2013. 

Monica Nerland – til vanlig jordmor ved Sykehuset Østfold Kalnes – er på oppdrag i regi av Røde Kors på et nytt sykehus rett utenfor den beryktede Al Hol-flyktningleiren i krigsrammede Syria. 

Sammen med kollegaene er hun på vei til sykehuset da det dukker opp en hvit pickup-truck med soldater på taket, utstyrt med maskingevær. Bilen stopper og Monica kikker til siden – rett inn i løpet på maskingeværet. Og hun tenker: «Shit, hvis han rører på fingeren nå, så skyter han meg rett i hodet». 

Det gikk bra. Monica kom frem til sykehuset og fikk ytt hjelp til de mange flyktningkvinnene og -barna som ventet i kø i den stekende varmen. Dette scenarioet utspilte seg i fjor sommer, da 55-åringen fra Jeløy utenfor Moss hadde permisjon fra jobben her hjemme for å reise inn i krigsherjede Syria. Noen måneder senere ble hun valgt ut som finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2019 for innsatsen og fryktløsheten sin. Tenker hun noen gang at «dette kan være det siste jeg gjør» når hun reiser ut?

 – Jeg tror heller jeg har litt svart humor på det, galgenhumoren er viktig. Det eneste jeg egentlig frykter, er å bli tatt som gissel. Utenlandske hjelpearbeidere er jo et yndet mål. Å bli tatt som gissel tror jeg er ganske ille. Det andre som kan skje er jo kort prosess, og da er det jo egentlig ikke så ille for meg, men mest for dem hjemme, sier hun halvt på spøk, halvt på alvor.

For det høres ikke direkte ufarlig ut å reise til Syria – og jobbe i et område med svært mange IS-sympatisører. Monica har vært på åtte utenlandsoppdrag for Røde Kors tidligere, men aldri i krigsrammede områder. 

Les også: Jeg hadde ofret alt for å få sønnen min tilbake

© Roar Dalmo Moltubak / Røde Kors

Monica Nerland fikk hilse på kronprinsparet da 60 delegater fra Røde Kors ble invitert til gjestebud på Skaugum i november i fjor. 

– Det kan godt hende at det er farligere enn jeg tror. Kanskje jeg bare ikke vil vite det, kanskje jeg ikke har behov for alle detaljene. Røde Kors har tatt en risikovurdering, det skal være trygt nok for oss å reise dit og jobbe. Men hva som skjer fra dag til dag kan vi selvsagt ikke forberede oss på. Det kan bli opprør, ting kan snu fort. 

Jeg var ikke ekstra nervøs for å reise til et land i krig, det er kanskje mer reaksjonene fra familie og venner som var annerledes – de ble nok ekstra bekymret da de hørte at jeg skulle til Syria, sier trebarnsmoren, og legger til: ´

– Jeg har foreldre som naturlig nok begynner å bli ganske gamle, og de er bekymret – nesten uansett hvor jeg drar. 

De var heller ikke veldig fornøyde da jeg reiste til Sierra Leone for å jobbe med ebola i 2014 og 2015. Jeg reiste ned på omtrent samme tid som det ble kjent at en norsk hjelpearbeider var smittet av ebola, forteller Monica, som tidligere også har jobbet på tyfonrammede Filippinene, med kolera i Somaliland, flyktninger i Bangladesh og i grenseområdet mellom Makedonia og Hellas, jordskjelv i Nepal og feltarbeid i Zimbabwe. De tre barna hennes er i dag voksne, noe som gjør det lettere for Monica å reise ut uten altfor dårlig samvittighet. 

– Jeg er nok i utgangspunktet ingen «hønemor». Barna er jo preget av oppveksten, så jeg tror ikke at de er verdens mest bekymrede og nervøse barn. De er nok heller litt stolt av at jeg har vært med på disse tingene. De skjønner at for å hjelpe andre, så må jeg ofre noe. Og jeg ofrer tid med dem og tryggheten min. For det aller tryggeste er jo å la være å gjøre noen ting, det er helt safe og det de aller fleste gjør. Men det er ikke helt meg, sier jordmoren bestemt. 

Hun mener at utferdstrangen er arvelig belastet. Faren jobbet blant annet i bistandsorganisasjonen Norad, så familien hennes tilbrakte mange år i Afrika.

– Jeg ble selv unnfanget i Eritrea og bodde deler av ungdomstiden min i Zambia. Måten å se verden på og drømmen om å reise ut, ligger nok i personligheten min, jeg har det i blodet! 

© Røde Kors

NYTT LIV: Monica anslår at hun har tatt imot mellom 500 og 700 barn på sine ti år som jordmor. Her er hun på Filippinene etter tyfonen i 2013.

Drømmen ble virkelighet da sykepleieren endelig var blitt ferdig utdannet jordmor. Hennes første ordentlige oppdrag for Røde Kors gikk til Filippinene og året var 2013. Landet var rammet av den ødeleggende tyfonen Yolanda, som da var den kraftigste syklonen som noensinne var blitt målt over land. 6000 mennesker omkom og rundt 2000 er fortsatt savnet. Det ble Monicas første katastrofeoppdrag. 

– Vi ble godt forberedt før vi reiste, men det er jo noe helt annet å komme dit. Det var voldsomme ødeleggelser, det lå svære tankskip mange hundre meter opp på land, biler hang i trærne og alt var ødelagt. Jeg hadde aldri sett noe slikt, så det var ganske surrealistisk. Men å jobbe der var veldig givende. Det var fine folk å jobbe med, for de var skikkelig fightere. De kan miste alt de har, levebrødet sitt, huset, deler av familien, og så bretter de opp ermene dagen etter og begynner gjenoppbyggingen. Det imponerte meg! 

Hun mener måten man takler å jobbe i felt på, har med hvilken type menneske du er. Selv hevder hun å være over gjennomsnittet pragmatisk, hun evner å ikke la alt hun opplever gå inn på seg. 

Les også: Birgit Skarstein: Ingen av oss har helt ukompliserte liv

© Privat

Monicas tre voksne barn, Tina (t.v.), Kaja og Even, er vant til at moren ikke er spesielt skyggeredd av seg, og de er stolte av at hun velger å dra inn i utrygge områder for å yte hjelp. 

– Selv i de verste områder og i de verste katastrofene greier jeg å holde en viss distanse. Du skal jo være engasjert, men hvis du tar alt følelsesmessig inn over deg, tror jeg du kan slite – både med å være der og med å dra hjem etterpå. For vi kan ikke hjelpe alle, og vi må tåle å innse det. Vi må kunne gå fra en situasjon og si at «sorry, dette kan vi ikke gjøre noe med». 

Det er tøft, sier hun og forklarer:

– Man skal gjøre sitt beste for alle, men av og til må man fokusere på dem man kan hjelpe – det er noe av det vanskeligste med jobben. Vi vet at et veldig prematurt barn eller et barn med misdannelser ikke vil få den oppfølgingen som kreves i det landet vi er i, og da skal ikke vi starte noe som ikke kan følges opp siden. 

Hvis disse barna bodde i Norge, ville de fått helsehjelp og kunnet fungere helt greit, her må vi kanskje bare sende dem hjem for å dø. Man må ikke telle nederlagene i denne jobben, bare seirene, slår hun fast.

Men hvordan unngår hun at slikt går inn på henne?

– Hvis vi har gjort så godt vi kan, da har vi gjort nok. Det kan være ulike årsaker til at det ikke går bra. Det er sånn jeg må tenke for ikke å ta med meg hver eneste enkeltskjebne videre, for da hadde jeg ikke kunnet jobbe med dette. 

At jeg er en så pragmatisk person, har nok reddet meg litt når jeg har vært i felten, innrømmer hun. Sykehuset hun jobbet på, lå altså rett utenfor den syriske Al Hol-leiren, som huser nesten 70 000 flyktninger. Den er ofte omtalt i mediene, både fordi IS-kvinner bor i den overfylte leiren, og fordi det har vært flere kraftige opprør der det siste året.

Den norske IS-kvinnen og barna hennes, som skapte regjeringskrise da de nylig ble hentet hjem til Norge, satt i nettopp denne leiren. Og det var på feltsykehusene utenfor leiren kvinnens antatt syke sønn ble undersøkt. Om Monica har vært med på å behandle gutten, kan hun ikke si noe om på grunn av taushetsplikten. Det er dessuten ikke sikkert at hun vet det selv heller.

Alle kvinnene er nemlig kledd i niqab, et svart heldekkende plagg der bare øynene er synlig. 

© Røde Kors

I både 2014 og 2015 jobbet Monica i ebola-rammede Sierra Leone i Afrika. Da var det ekstremt viktig å beskytte seg best mulig mot den dødlige og smittsomme sykdommen. 

Monica forholder seg ikke til den politiske siden av krigen. 

– Vår oppgave er å hjelpe mennesker. Ikke noe annet. Folk er folk, uansett forhistorie. Mitt mandat er å hjelpe mennesker med det de har behov for, om det er med fødsler eller andre kvinnehelseting, barna deres eller å behandle rene krigsskader forårsaket av bomber eller splinter. Vi så mange ødelagte armer og bein, det var mye lidelser og smerter – og veldig mange gravide. Jeg ser ikke på kvinnene som IS-kvinner, jeg ser på dem som pasienter. 

Og det var masse barn der, de var den største pasientgruppen vår. Det var ikke bare krigsskader blant dem, det var mye luftveisproblemer, magetrøbbel og underernæring. Hun mener at man må tåle å se menneskelige lidelser i en jobb som hennes. 

– Jeg har sett gravide jenter helt ned i 14–15-årsalderen som i tillegg har alvorlige krigsskader og kanskje aldri kommer til å gå igjen. Det er spesielt vondt å se små barn, som du vet at med ganske få midler ville kunne fått god helsehjelp og et godt liv hjemme, men som ikke har noen sjanse i Syria. Det gjør jo inntrykk, sier hun ettertenksomt. Den største utfordringen i Syria var imidlertid ikke de vanskelige valgene som måtte tas eller sikkerheten. Det var varmen – og språket. 

– Det var mye fysisk jobbing, vi skulle bygge opp sykehuset med våre egne hender i en stekende varme, og vi var i et muslimsk land, så vi kunne ikke stå i singlet og shorts og jobbe. Språket var utfordrende, jeg snakker jo ikke arabisk, og det var vanskelig å få tak i nok oversettere. Da gikk det en del i kroppsspråk og Google translate. Der er fødsler enklere, det er ganske universelt, de som føder, de føder uansett om de kan gjøre seg forstått eller ikke. 

Vi lurer på hvordan er det å se et liv komme til verden under de verste forhold? 

– Det er alltid magisk – både ute og hjemme. Jeg synes jeg er veldig privilegert som får lov til å være med familier i det øyeblikket et nytt liv kommer til verden, det er veldig stort, sier jordmoren, som anslår at hun har tatt imot et sted mellom 500 og 700 barn på sine nær ti år i jobben. 

© Svein Finneide

Monica Nerland har Røde Korskofferten pakket til enhver tid så hun skal kunne reise ut på kort varsel. – Det kommer an på om det skjer noe ute i verden som gjør at Norges Røde Kors blir involvert. Jeg er i alle fall klar! sier 55-åringen. 

Hun synes det mest utfordrende når hun kommer hjem til Norge, er å høre all klaging over småting.

 – Vi har jo ingenting å klage over i dette landet. Jeg kan ha problemer med å forholde meg til pasienters klagesang med en gang jeg er tilbake på sykehuset her hjemme, da kan jeg tenke «kan du ikke bare være fornøyd med det du faktisk har, og at du får hjelp. Slutt å syte over at sengetøyet er stygt eller at du ikke liker sykehusmiddagen». Jeg ser hvor privilegerte vi nordmenn er, og tenker at folk ikke aner hvor heldige de er. Jeg er selv blitt flinkere til å sette pris at vi får leve i et trygt land der vi har alt vi trenger og vel så det, sier Monica, som også takker arbeidsgiveren i Norge som stiller seg velvillig til å gi henne permisjon, noen ganger på veldig kort varsel. 

 Og nå er hun klar for nye oppdrag – for hun er ikke mettet på opplevelser og lyst til å hjelpe ennå. 

– Noen ganger når jeg er på tur, kan jeg kjenne litt på det, at nå holder det, men det går heldigvis fort over. Jeg har aldri vært der at jeg har vurdert å ikke reise ut igjen. Hun mener at kombinasjonen å få hjelpe mennesker i nød og å bruke kompetansen sin, er veldig tilfredsstillende.

 – Samtidig er det utrolig givende å treffe så mange ulike mennesker – og få lov til å komme til så mange steder som ingen «vanlige» folk reiser til. Så lenge jeg føler at jeg bistår folk som trenger hjelp, er alt strevet og det vi opplever verdt det, sier feltarbeideren, som ble veldig overrasket da Tara ringte henne og fortalte at hun var valgt ut som finalist til Årets modigste kvinne 2019. Selv mener hun nemlig at hun ikke er så modig.

– Jeg ville aldri noen sinne hoppet i fallskjerm, og berg-og-dalbaner på tivoli synes jeg er skummelt. Med visse unntak, så opplever jeg ikke jobben min for Røde Kors som spesielt risikabel. Men det er forskjell på oppdragene. Å reise til en naturkatastrofe er jeg ikke spesielt engstelig for, å jobbe med ebola er derimot ganske farlig, du må være bevisst hva du holder på med og følge hver minste lille instruks. Så jeg synes jeg kanskje er litt modig likevel, sier hun med et smil. 

 Som jordmor har hun opplevd den største heder man kanskje kan oppnå – å få barn hun har hjulpet til verden oppkalt etter seg. 

– Det skjedde spesielt ofte på Filippinene. I de områdene jeg jobbet, var det nok uvanlig mange Monica-er i det kullet, ha-ha. Det er en måte for dem å gi noe tilbake og vise takknemlighet på når det ikke er noen blomsterbuketter eller konfektesker å få tak i. Det er jo en ære – og mye bedre enn blomster og sjokolade! 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...