© Trude Westby

Birgit Skarstein: – Ingen av oss har helt ukompliserte liv

Hun ble lam i begge beina som 20-åring, klatret opp Snøhetta i rullestol og ble rikskjendis som 22-åring. Nå er hun regjerende verdensmester og skal lede Idrettsgallaen på NRK. Men det viktigste for Birgit Skarstein er å pirke litt i refleksene dine.

20. desember 2019 av Lene Wikander

Birgit Lovise Røkkum Skarstein (30)


Er en av Norges fremste paralympiske idrettsutøvere og en anerkjent sosial entreprenør. Hun har ti VM-medaljer i roing og lang­renn og er regjerende verdensmester i roing. I 2012 ble hun landskjent da hun deltok i NRKs suksesserie «Ingen grenser» med Lars Monsen.

Da hun var 20 år ble hun lam av en mislykket epiduralbedøvelse satt i forbindelse med en leggoperasjon. Hun har selv uttalt at hun ikke fant noen rollemodeller å se til, og måtte finne sin egen måte å komme tilbake til samfunnet på.

Det har vært et uttalt mål for henne å bidra til å gjøre det enda lettere å være annerledes, både fysisk og sosialt, og skape et inkluderende samfunn der alle kan bidra på sine premisser. Skarstein er en markant samfunnsaktør, og benytter sin posisjon til å fronte verdien av et inkluderende fellesskap.

Aktuell med: Programleder for Idrettsgallaen på NRK 4. januar. 

USA-ELEV: Birgit under graduation i Portland i 2006 under utvekslingsåret i USA. Birgit sammen med søsknene Anne Christine og Kristoffer hjemme i Levanger, ca. 2012.

VITENDE OM SKJEBNEN: Birgit på besøk hos venninnen Cecilie Skjennald i 2009 – kvelden før hun ble lam. 

© Privat

Året er 2009, Frps Siv Jensen har akkurat lansert det omstridte begrepet «snikislamisering» for første gang, Obama blir innsatt som president i USA, sexting er blitt et ord, skulderputene fra 80-tallet kommer tilbake for fullt, Karl Ove Knausgård gir ut første, andre og tredje bok av «Min Kamp» og kultur-Norge snakker knapt om annet, og Beyoncés «Halo» herjer hitlistene. Men Birgit Skarstein er mest opptatt av å lese til eksamen i statsvitenskap.

Hun har alltid vært en pliktoppfyllende elev og student, skoleflink. Flere lærere har fortalt henne at hun har alle muligheter til å bli hva som helst hun skulle ønske. Hun er 20 år og sitter på lesesalen langt utover kvelden mens hun hører glade dunk fra musikken og festen til medstudentene i etasjen under seg. 

I morgen skal hun legges inn på sykehus for en rutinemessig operasjon etter en alvorlig skade i beinet, og hun vil være sikker på at hun har lest alt hun kan før sykehusoppholdet starter. På vei hjem svinger hun innom festen, og venninnen Cecilie Skjennald knipser et bilde av seg selv og Birgit sammen. Det skal bli det siste bildet av Birgit mens hun fortsatt kan gå. Neste dag blir hun lam i begge beina.

– Jeg hadde vært syk lenge etter en dramatisk skade i foten i Thailand, som ble infisert av en kjøttetende bakterie, men nå var jeg endelig blitt bra og skulle bare ha en siste operasjon, forteller Birgit når vi møter henne hjemme på Majorstua i Oslo 

BEHANDLES ANNERLEDES: – Jeg er ofte blitt snakket til som om jeg har reduserte kognitive evner fordi jeg sitter i rullestol, sier Birgit Skarstein. 

© Trude Westby

– Legene skulle inn og hente litt bein fra hofta som skulle flyttes til leggen der det fortsatt var et hull i beinet. På operasjonsbordet skulle de sette epidural som er en bedøvelse i ryggsøylen. De traff ikke riktig, men fortsatte å stikke til jeg besvimte og da satte de sprøyten feil. Det var den første i en rekke rutinesvikter som gjorde at jeg gradvis ble helt lam.

Birgit fikk en ti ganger høyere dose enn hun skulle hatt, rett i ryggmargen over altfor lang tid. I en rapport senere fikk hun vite at hvis de hadde tatt ut epiduralen da hun sa ifra om at hun begynte å miste følelsen i beina, ville hun mest sannsynlig kunnet gå i dag. Birgit ble ikke bitter av det, men hun ble veldig bestemt på at dette ikke skulle skje med andre.

– Jeg følte veldig på at jeg ikke kunne endre situasjonen for min egen del, og ville ikke klandre de som gjorde det, men jeg var fast bestemt på at de måtte endre rutinene sine. Det var mitt ansvar å endre ting for de som kom etter meg, slår hun fast.

– Det er svært viktig at helsepersonell og sykehus har respekt nok for livet til å endre praksis når noe går galt. Jeg opplevde at jeg ble hørt til slutt, men jeg satt mye utenfor kontordøra der oppe på sykehuset og maste for å forsikre meg om at de faktisk tok tak i prosedyrene sine, ha-ha.

Birgit ler. Mye og hele tiden. Det er en rungende og herlig ufeminin latter som står i kontrast til det vakre ansiktet og det lange, honningblonde håret. Hun suser frem og tilbake på kjøkkenet i rullestolen, serverer kaffe, vann og knekkebrød.

PROGRAMLEDERE: Birgit skal sammen med Nicolay Ramm lede Idrettsgallaen på NRK 4. januar. Selv har hun hentet hjem flere trofeer på gallaen. 

© Scanpix, Julia Marie Naglestad/NRK

– Det å plutselig ikke kunne gå er jo en stor livsendring. Jeg måtte lære veldig mye på nytt. Alt fra å kle på meg til å lage mat. Men noe av det første de sa til meg etter at jeg ble lam, var litt sånn entusiastisk: Men du kan fortsatt få barn, altså, ha-ha.

Latteren til Birgit runger gjennom kjøkkenet igjen.

– Å få barn var kanskje det siste jeg tenkte på der og da, ler hun med trøndersk trykk på «siste».

– Jeg var 20 år og hadde mistet begge beina mine, det var helt andre ting enn å få barn som sto i hodet mitt da, kan du si.

Men etter hvert har jeg jo skjønt at dette med barn er en stor greie, og at det ikke var selvsagt at jeg fortsatt skulle ha den muligheten. Jeg vil ha barn i livet, men ikke ennå, det er veldig mye annet jeg vil gjøre først.

Og en av de tingene Birgit skal gjøre først, er å være programleder for Idrettsgallaen på NRK. Den regjerende verdensmesteren i roing med ti VM-gull i beltet, ble invitert til oppdraget allerede i sommer og gleder seg veldig, selv om hun aldri har gjort noe lignende før. Men det er sånn Birgit er og alltid har vært: Uredd. Skjønt som barn i Levanger, var hun veldig sjenert.

– Jeg var veldig sjenert som liten, men søsteren min var heldigvis utadvent så jeg fikk meg venner gjennom henne.

GIKK VIRALT: Da Birgit la ut et Facebook-innlegg om sommerkropp og
kroppspress i juni, gikk innlegget viralt. Det ble delt 14 000 ganger og fikk 72 000 likes. 

© Skjermdump fra Facebook

Jeg var aktiv i idrett og friluftsliv og veldig flinkis på skolen, men åpnet sjelden munnen i klasserommet med mindre jeg ble bedt om det. Heldigvis forsvant den sjenansen etter hvert, og som 17-åring kastet jeg meg ut i verden som utvekslingsstudent i USA, smiler hun og peker på et bilde av seg selv med amerikansk graduation-kappe på den digre tavla hun har malt rett på kjøkkenveggen.

Der henger også bilder av henne fra det året hun jobbet på barnehjem i Thailand og fikk den skaden i foten som til slutt skulle gjøre henne lam, bilder av familie og venner, sammen med krittegninger fra tantebarn og venninners barn. Birgit mener bestemt at venninnegjengen hun har hatt siden oppveksten i Levanger, har vært en av hennes største ressurser.

– Jeg har veldig nære venninner fra studietiden, men venninnegjengen min i Trøndelag har jeg kjent siden jeg var 12 år. De har betydd veldig mye. Det er en trygghet i livet at vi har vært gjennom så mange faser og holdt sammen i tykt og tynt.

Det var utrolig verdifullt også da jeg ble lam. Å ha et sånt nettverk i bunnen som jeg visste fanget meg hvis jeg falt. Som turte å stå i det.

Du skal være en veldig stødig og god venninne for å tåle motgang, men jeg tror du må være enda sterkere for å tåle medgang, sier Birgit ettertenktsomt.

– For en ting er at jeg ble lam og har hatt mye utfordringer med det, men jeg har jo hatt mange store suksesser også. Jeg tror det kan være vel så tøft å være venninne og sitte på sidelinja og unne, være der og støtte i suksess, uten å bli tatt av misunnelse og mindreverdighetskomplekser, sier hun.

Det er akkurat det der Birgit er så god på. Å snu litt på vante forestillinger og forutinntatthet sånn at hodet ditt åpnes litt og du ser ting du trodde du visste alt om fra en ny vinkel. Så er det også det som er hennes prosjekt i livet: Å pirke i virkelighetsforståelsen til folk. Å si: Hei! Hvorfor tror du at verden er sammensatt som den er? 

«Jeg har også opplevd at folk ikke ser meg i ansiktet, de ser bare på beina mine. Litt som damer som opplever at menn bare stirrer på puppene deres»

© Trude Westby

– Den verden jeg møtte da jeg ble lam, begrenset meg veldig. Den begrenset mine muligheter basert på andres oppfatninger om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre. Jeg fikk vanvittig mye grenser lagt opp av andre rundt meg. Dette her kan jo ikke du gjøre, dette er ikke noe for deg.

Jeg fikk ikke lov til å gå opp mitt eget liv. Fordi andre hadde forutinntatte forventninger og tanker rundt hva min kapasitet var. Så noe av det jeg opplevde som mest utfordrende med å bli lam, var andre mennesker, hvordan hodene deres tenkte om meg, forteller Birgit som har opplevd at folk på gaten og i butikken både snakker til henne med babystemme og klyper henne i kinnet.

– Jeg er ofte blitt snakket til som om jeg har reduserte kognitive evner fordi jeg sitter i rullestol. Det har vært mye babystemme. En gang var det en fyr som kløyp meg sånn godslig i kinna midt på Karl Johan. Birgit himler med øynene.

– Så fra å være 180 centimeter høy og superaktiv, ble jeg plutselig 146 centimeter i rullestol og det er faktisk i direkte klappehøyde for de fleste voksne. Som om alle mennesker er like hvis de kan gå, ha-ha. Men jeg er jo en av oss jeg også. Jeg er en del av fellesskapet og mangfoldet som er å være menneske. Men de hadde allerede definert meg ut av dette fellesskapet som noe annet enn dem selv, og ble derfor overrasket når de oppdaget at det ikke var riktig.

BLE KJENDIS: Da Birgit ble med på Lars Monsen-programmet «Ingen grenser» på NRK i 2012, ble hun raskt rikskjendis. 

© Håvard Jenssen/Mastiff

Men ingen av oss har helt ukompliserte liv, mener hun.

– Jeg tror det er ekstremt viktig at vi behandler hverandre som forskjellige individer og at man aldri trekker en persons egenskaper over på en hel gruppe mennesker. Jeg har virkelig fått kjenne hvordan det oppleves å bli begrenset av andre. Jeg vil være med å brøyte den veien litt mer.

– Enten det nå gjelder funksjonshemning som jeg har, men også for eksempel hvordan det at du er født med kvinnekropp kan begrense forventningene til deg eller hvordan du som minoritet av et eller annet slag blir sett og bedømt. På den måten kan de som kommer etter og har lyst til å gjøre ting andre tror de ikke kan, få lov til å teste det selv.

Mye av grunnen til at vi generaliserer og reagerer på refleks så mye som vi gjør, tror Birgit skyldes at det er lite rom for nyanser, særlig i media, men også i den offentlige samtalen.

– Det er store overskrifter som selger både i media og når vi snakker sammen. Det er lite rom for nyanser, mens livet og virkeligheten har jo kun nyanser.

FAMILIEKJÆR: Birgit sammen med søsknene Anne Christine og Kristoffer hjemme i Levanger, ca. 2012.

© Privat

–Som da jeg rodde inn og vant VM-gullet nå i august. Alle så det, men ingen så at jeg måtte stoppe i fem minutter over målstreken og gråte fordi jeg var så trist. Venninnen min døde i en fryktelig ulykke rett før VM og jeg var i sorg, forteller Birgit om det varme vennskapet med Malvik-ordfører Ingrid Aune (33) som ble drept i en båtulykke i Namsos sammen med Eivind Olav Evensen i sommer.

– Jeg var glad og stolt over å ha vunnet VM, men samtidig så uendelig trist over at venninnen min var død. Det er sånne ting, det som ikke er så synlig, sorgene og plagene vi alle bærer med oss. Det må bli større plass til nyansene i livet.

Noe av det viktigste jeg har lært av å bli lam, er gjennom å ligge så mye på sykehus på to- og firemannsrom som jeg har gjort. Jeg har møtt mange mennesker i en veldig sårbar situasjon og fått utrolig respekt for hvor mye tøffe folk som finnes der ute.

Og jeg har lært at det er mye tilfeldigheter og slump som gjør at man havner i den ene eller den andre situasjonen. Jeg har fått en dypere forståelse for hvor mange fasetter livet kan ha og en veldig respekt for andres livssituasjon og alt vi ikke ser. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...