© Svein Finneide

Else Kåss Furuseth: -Mot skal koste noe!

– Jeg tør å vise når jeg er svak og sårbar, og jeg håper at jeg har ufarliggjort å snakke om det som er vondt, sier Else Kåss Furuseth – vinner av Tara-prisen Astrid Gunnestads minnepris 2018 og finalist til Årets modigste kvinne 2018 fordi hun bruke sin egen familietragedie til å spre åpenhet. Men hun insisterer på at bestemoren på 94 år er mye modigere enn henne.

25. mars 2019 av Lisbeth Skøelv

Alder: 38. Bor: I Oslo. Sivilstatus: Mellom forhold. Yrke: Komiker, programleder og forfatter. Aktuell: Var finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2018, og vant Astrid Gunnestads minnepris 2018. 

«Else Kåss Furuseth, det er Tara som ringer. Du er finalist til Årets modigste kvinne 2018.»

– Først tenkte jeg «oi», og så tenkte jeg «er jeg modig?» Og så blir man veldig nysgjerrig på hvem de andre finalistene er. Og dette sier jeg ikke for å kokettere, men jeg tenkte umiddelbart at denne prisen må noen andre enn meg vinne.Etter å ha orientert seg hvem de fem andre finalistene var ble hun enda mer ydmyk.

– Det var mange andre som var mye mer verdige vinnere enn meg, det var flere Marit Bjørgen’er i det heatet der, for å bruke en idrettsmetafor. Jeg er som en av de skiløperne som er litt med i noen år, men slutter for å begynne på studier. Jeg når ikke helt opp i dette selskapet, for å si det sånn, sier komikeren og programlederen.

Hun nådde ikke helt opp i konkurransen Årets modigste kvinne, det fikk hun rett i, men hun stakk av med Astrid Gunnestads minnepris i samme kåring – prisen som gis ut til minne om den frittalende mangeårige medieprofilen, Tara-journalisten og spaltisten, og ikke minst faste jurymedlem for Årets modigste-prisen, som gikk bort for snart tre år siden.


PRISVINNER: Else med diplomet som viser at hun vant en av de viktige Taraprisene i 2018 – delt ut av Taras journalist og jurymedlem Lisbeth Skøelv.

© Svein Finneide

– Jeg har fått beskjed om å slutte å kle meg naken i offentligheten. Bestemor sa at hun ikke turte å gå ut på 17. mai av frykt for at jeg skulle gå naken foran i toget. Og er det noe folk som snart er 95 år bør få lov til, så er det å gå ut på 17. mai – dagen er jo til for dem. Så nå beholder jeg klærne på!

Mange tror kanskje at Elses åpenhet har gitt mening til tragedien som rammet familien Kåss Furuseth. Det er hun ikke enig i.

– Jeg føler ikke at det er noe mer mening med det som skjedde. Man får jo aldri noen flere svar, så det meningsløse er fortsatt meningsløst. Men det gir mening å være sammen, for eksempel på Verdensdagen for selvmordsforebygging da vi var altfor mange mennesker inne på et lite rom.

10. september hadde Else Kåss Furuseth nemlig invitert til åpent hus og minifestival hjemme i sin egen leilighet på Bislett. 850 mennesker var innom i løpet av dagen, inkludert statsminister Erna Solberg.

– Hvis vi oftere er mange samlet, så ville det også være mindre ensomhet. Sånne dager gir meg masse glede! Dette må bli tradisjon. Jeg prøver å få Erna til å gjøre det neste gang, men hun var litt unnvikende i svarene da jeg spurte henne. Men det hadde vært bra, hun har større leilighet enn meg, plass til masse flere folk, fleiper hun.


HYGGELIG PASSIAR: Det var god stemning da statsminister Erna Solberg også dukket opp under åpent hus-arrangementet hjemme hos Else på Verdensdagen for selvmordsforebygging.

© Scanpix

– Jeg håper at Astrid er fornøyd med Taras valg av vinner. Det er en ære å motta prisen. Jeg elsket (og elsker fortsatt) hennes rettfremhet. Tilsynelatende var hun ikke redd for noe, og «uforskamma» ble en kompliment og ikke det motsatte. Det må også være lov å si at om flere var som henne, ville verden et mer åpent – og ikke minst bråkete – sted. Det er også ment som en kompliment, sier Else, og mimrer om da hun selv møtte Astrid Gunnestad for første gang:

MINNES: Da Taras mangeårige spaltist og jurymedlem, den kjente medieprofilen Astrid Gunnestad, gikk bort i 2016, opprettet Tara en egen pris for å hedre henne. 

© Svein Finneide

– Jeg husker at jeg var veldig engstelig før jeg skulle være gjest hos henne og Lise Askvik i «Oss megger imellom» på P4, jeg tisset nesten på meg av nervøsitet. Man blir jo gira av å høre at hun har klint med Christer Falck og ligget i skje med André Bjerke. Men det er det at hun virket så totalt fryktløs og overhode ikke var redd for å ta plass som imponerte meg mest. Å få minneprisen etter Astrid gjør at jeg får lyst til å skjerpe meg, jeg tenker at nå kan jeg ikke tillate meg å være feig!

38-åringen har sin egen definisjon av hva mot er.

– Det som kjennetegner mot for meg, er at det koster noe. Det er en god målestokk for meg for å se om det jeg gjør betyr noe eller ikke. 

HYLLET: I serien «Else om: Selvmord», som ble sendt på TVNorge i høst, møtte Else blant annet overlevende etter selvmord. Som vanlig bydde hun på seg selv i programmene, og ble unisont hyllet for innsatsen. 

© TVNorge

Hun synes ikke selv at hun er spesielt modig.

– Nei, det vil jeg ikke si. Det er litt prinsipielt også – er ikke det å pisse litt på andre som virkelig er modige? Jeg føler meg utrolig privilegert, og det tror jeg ikke at jeg sier bare for å være ålreit i intervju-sammenheng, sier Else Kåss Furuseth.

Det er ingen hemmelighet at hun mistet moren i selvmord da hun var 11 år og broren på samme måte da hun var 28 år.

– Mental helse og selvmordstematikk er jo noe jeg har blitt naturlig opptatt av. I serien «Else om: Selvmord» har jeg møtt utrolig mange mennesker, ikke minst overlevende, som har fortalt hva de har gjort for å få det bedre. DE er modige, de. Man snakker ofte om at kjente folk er så modige som er åpne om sine egne problemer. Jeg tenker at det skulle bare mangle, sier Else, og fortsetter:

– Fasiten for alle er ikke å øse ut og dele alt, men å for eksempel tørre å si – ikke nødvendigvis på tv, men på jobben eller til den du er gift med – at du ikke har det så bra, det er det som koster noe. Det er så viktig, vi må fortsette å senke terskelen for å snakke om det som er vondt. Ikke at man må snakke ut offentlig om alt, men kanskje få frem at man ikke trenger å holde tanker om ensomhet eller tanker om å gjøre det slutt hemmelig. Selv tror jeg at flere i min familie levde et slags dobbeltliv fordi det er vanskelig å uttrykke at man er trist, både for seg selv og andre. Det er ikke nødvendigvis lett å snakke om det som er vondt, men det er modig, mener Else.

38-åringen har bevisst brukt sin egen kjendisstatus på å sette søkelys på psykisk helse. Det har ikke bare vært enkelt.

– Man stiller seg selvsagt i en sårbar posisjon, selv om det er et bevisst valg at man deler de vanskelige tingene, men jeg gjør det fordi det er viktig. Det er jo heller ikke dager som i dag som er vanskelige; å snakke med Tara, å motta en pris … Men selv om jeg «skrur på lommelykta», så er ikke jobben for bedre psykisk helse automatisk gjort.

Både faren Kristian, søsteren Cecilie Ramona og Else selv har vært veldig åpne om da de mistet to kjære familiemedlemmer på verst tenkelige måte.

– Jeg tror åpenheten har en praktisk hensikt også, for når noen for eksempel tar livet sitt, er det eneste man har til felles at man står igjen med tusen spørsmål, ikke bare nærmeste familie, men venner, kollegaer, naboer: «Hva kunne jeg gjort annerledes?»

Etter hvert begynte familien også å snakket om familietragedien i offentligheten. Else har nærmest gjort et levebrød av det med teaterforestillingene «Kondolerer» og «Gratulerer», tv-serien «Else om: Selvmord» og boken «Else går til psykolog».

IKKE FERDIGSNAKKET: – Jeg får ofte spørsmål om det er terapi for meg å snakke om det vonde, men jeg har jo gått i ordentlig terapi og virkelig delt alt. Motivasjonen min for å snakke om det er heller at det kan ha betydning for andre, sier Else, som før jul ga ut boken «Else går til psykolog».

Men blir Else aldri lei av å snakke om selvmord?

– Det går i perioder. Jeg tenker ikke på akkurat den tematikken hver dag, men jeg tenker selvsagt på dem som er borte, de er med meg hver dag. Jeg kommer aldri over sorgen, men jeg har lært meg å leve med den. Langtidseffekten for meg er at jeg snakker mer om følelser med folk, og det mener jeg bare er en bonus.

Hun mener vi aldri kan snakke nok om det vanskelige i livet.

– Noen sier jo at «nå er det litt mye om psykisk helse for tiden», men nei, det er det ikke. Selv om jeg elsker «Skal vi danse» – det er jo masse tabuer der også, menn i boleroer for eksempel – så mener jeg at litt mindre spalteplass til det, og litt mer til psykisk helse hadde vært bra. Å være suicidal er det fortsatt veldig lite snakk om, så nei, vi er ikke ferdigsnakket.

Tara lurer på om de som er borte ville likt at hun snakket så mye om psykisk helse og selvmord.

– Ja, men de ville nok sikkert ikke likt ALT jeg gjorde, he-he. Jeg får stole på dem som er i livet og som sier at det er bra. Pappa er bare glad for at jeg og søsteren min har jobb. Helt ærlig så er han bare opptatt av at vi har det bra, det er et sånt perspektiv man kanskje får etter å ha opplevd det han har opplevd.


© Svein Finneide

Hva er det modigste hun selv har gjort?

– Det er ikke serien eller forestillingene, men det er vel å tørre å stille direkte spørsmål, og det meste er knyttet til familien, å være der for broren min, for eksempel. Jeg vet ikke om det er det modigste, men det er i alle fall det tyngste, og for meg er det koblet opp mot mot.

Hun trekker frem flere kvinner som modige forbilder.

– Jeg møtte bare Astrid Gunnestad ordentlig en gang, og hun var modig på den måten at hun virket null redd. Hun snudde megge-begrepet om fra å bety drittkjerring til å bli en hedersbetegnelse. Astrid turte å mene noe om alt – selv det hun ikke hadde greie på. Det er tøft.

Og så syntes jeg Sigrid Bonde Tusvik, som er en av mine beste venninner, er veldig modig. Hun bruker hjernen, er ikke redd for å bryte tabuer og bare «gønner» på når det er noe hun synes er viktig. Har hun ennå ikke vært nominert til Årets modigste-pris? Seriøst?

Og så må jeg si bestemor – det er mest basert på livsglede. Det er jo lett å bli litt bitter som 94-åring når man sitter mye alene, men ikke bestemor – hun kjører fortsatt bil og får nye venner hver eneste dag. Hun kjøpte ny leilighet som 90-åring som skulle stå klar tre år senere, det kaller jeg fremtidsperspektiv. Og hun tør alltid å si hva hun mener. Hun skriver for eksempel til meg «PROTEST!» med caps lock om hun er misfornøyd med meg. Om jeg har hennes DNA i meg? Vel, hun er MYE modigere enn meg!

PRISBELØNT: Forestillingen «Kondolerer» gikk for fulle hus på Nationaltheatret og vant flere priser. Nå er hun aktuell med oppfølgeren «Gratulerer».

© Annie Andersson

Mantraet til Else Kåss Furuseth er at vi må spørre hverandre om hvordan vi har det, vi må bry oss mer om folk rundt oss.

– Hvis jeg spør noen om de har det bra, og de faktisk har det bra, hva er det verste som kan skje? Du blir oppfattet som en litt intens type. Det er det mange som sier om meg, men det kan jeg fint leve med. For jeg er jo bekymret for folk, det er nok en senskade etter det jeg har opplevd. Hvis folk ikke tar telefonen, tror jeg at de er døde. Ingen i min familie har lov til å sette mobilen i flymodus, for å si det sånn.

Hvis du blir husket som hun komikeren som snakket mye om selvmord, er det et greit ettermæle å ha?

– Jeg skulle jo ønske at jeg ikke hadde opplevd selvmord, men hvis det at jeg snakker om det fører til at andre snakker om det på en forebyggende måte, da har jeg i alle fall oppnådd noe, sier Else Kåss Furuset – vinner av Astrid Gunnestads minnepris 2018.

Linda Berg-Heggelund, generalsekretær for Mental Helse: – Else er et forbilde!

– Else Kåss Furuseth er en meget verdig finalist til Årets modigste kvinne og vinner av Astrid Gunnestads minnepris. Hun har vist seg modig ved å ta et skambelagt tema og trukket det ut i lyset. Måten hun har valgt å dele sin historie som pårørende, og hennes mot til å snakke om det som er vanskelig, er bemerkelsesverdig. Else er et flott forbilde og en viktig stemme i samfunnsdebatten.

Mental Helse er overbevist om at Else Kåss Furuseth sin innsats på dette tabubelagte feltet gjør at flere tør og vil snakke om sine psykiske helseutfordringer. Åpenhet er nøkkelen til et rausere samfunn og større forståelse for hva det innebærer å ha psykiske helseutfordringer. Selvmord er fremdeles tabu og vondt å snakke om, derfor trenger vi denne formen for åpenhet for å forebygge og lære. Else har over flere år vært åpen om sin som pårørenderolle, og hun har i tillegg vist at det kan skjule seg sorg og smerte bak et godt smil.

Vi vil også rette en stor og varm takk for at hun har valgt å donere premiepengene til Mental Helses hjelpetelefonen og sidetmedord.no, sier Linda Berg-Heggelund.

* Søk hjelp:

Mental helses hjelpetelefon, tlf. 116 123 og sidetmedord.no er åpen døgnet rundt 365 dager i året.

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...