Else Kåss Furuseth: – Jeg sier fortsatt oftere unnskyld enn nei

Tittelen «Jeg burde kanskje ha sagt nei» inkluderer også den nye boken hun nå holder mellom litt dirrende hender over en kaffe i forlagets kantine. Hun kommer rett fra planleggingsmøte for sitt nye talkshow i TV-Norge, og har ikke tall på hvilket nummer i rekken denne koppen er i dagens inntak av svart kaffe. Hun starter med å fortelle at hun utallige ganger skrev e-poster til redaktøren om at bokprosjektet nok var en dårlig idé. Men på spørsmålet om dette var en forfatter-jobb som forlaget tok initiativet til, rister hun unnskyldende på hodet:

– Det var faktisk mitt eget forslag. Jeg ønsket å finne ut hvorfor ordet nei knapt kommer ut av min munn. Kanskje ville jeg finne ut noe om årsakene som er verdt å dele?

Den hendelsen som danner bakteppet for en vittig, klok og ganske sår reise gjennom mange situasjoner hvor Else kanskje burde ha sagt nei, var en konsert med Susanne Sundfør i Hamar kulturhus. Til manges forbauselse – og Elses følelse av ubekvemhet – startet konserten med noen kollektive yogaøvelser mot angst. Resten av konserten var en euforisk opplevelse, og Else var høy på livet da venninne og medforfatter Kine Jeanette Solberg satte seg bak rattet for å kjøre tilbake til Oslo. Da bensintanken pekte mot null, fikk Else en skrekkslagen følelse av at både bilen og resten av verden kom til å brenne, og hun selv skulle dø. Vel hjemme i Oslo måtte hun krype langs veggene i angst for ikke å ramle ut av et vindu. På den tiden var hele leiligheten, med unntak av toalettet, overvåket av tv-kameraer i forbindelse med opptakene til «Helsekost Furuseth». De strategisk plasserte kameraene hadde fulgt henne i et halvt år. Som en aha-opplevelse skjønte hun at det å være overvåket hele døgnet ikke var til å leve med. Kameraene ble fjernet dagen etter. Da hun fortalte dette til folk rundt seg, spurte de «hvorfor sa du ikke bare nei i utgangspunktet?» Flere av kollegene hadde påpekt at det neppe var sunt å bli fotfulgt av kameraer døgnet rundt.

- Det var da jeg bestemte meg for å bore litt dypere i stort og smått for å finne ut hva det er som gjør det så vanskelig å si nei, fortsetter Else. – Om du søker etter selvhjelpsbøker om å si nei på Google, finnes det sikkert 4600 titler, men jeg måtte utforske dette i mitt eget liv. Jeg har ennå ikke funnet boken som forklarer hvorfor jeg er som jeg er, og gjør som jeg gjør. Samtidig stiller jeg spørsmålet om det å være ja-menneske egentlig er så farlig som selvhjelpsbøkene vil ha det til.

Noe av roten til ja-holdningen til det meste i livet finner hun hos faren Kristian. Han holdt armene omsorgsfullt rundt sine tre barn etter at han var blitt alene med dem. Stadig gjentok han mantraet «alt jeg vil, er at alle skal ha det bra». En venninne av Else pleier i et utslag av svart humor å si at man i familien Furuseth heller tar reper’n enn en krangel.

– Jeg skjønner at det må være noe jeg har fra ham, men etter å ha lest manuset til boken, slo han fast at det var rystende lesing. Han får for øvrig aldri lese før rett før noe skal utgis, og da vet han at det er for sent å gjøre noe. Da jeg spurte ham hva han mente med «rystende», sa han at hele prosjektet ville ryke dersom han svarte ærlig. Og jeg har absolutt gjort mange ting som har vært sårende for folk. Han vet at jeg vet at jeg ofte drar strikken for langt, og han er opptatt av at jeg skal bruke hjernen. Pappa er en sindig fyr. Men om jeg bare skulle fulgt hans råd, så hadde jeg ikke gjort det jeg gjør i dag.

For meg er nok det å si ja mest en slags overlevelsesmekanisme. «Det-ordner-seg-følelsen» er viktig. Den positive stemmen sier at «dette går bra, vi fikser det». Og det vel den jeg lytter mest til.

Kan du utdype dette med overlevelsesmekanisme?

– Å si ja til det meste, kan være uttrykk for ulike følelser. Noen ganger et rop om hjelp, andre ganger et rop om oppmerksomhet og mange ganger et ønske om å bli elsket, eller enda verre: en redsel for å bli forlatt. Jeg tenker ofte på hva sorgen over mamma og storebror har gjort med meg. Det å bli bedre til å sette grenser, er et håp om å bli fri for denne angsten for ikke å være en del av flokken, for å skape dårlig stemning. Som jeg forteller i et kapittel i boken, klarer jeg kke engang å si hvilken bydel i New York jeg liker best, og jeg tør ikke si at EU er en god idé i redsel for at noen skal bli sinte. Jeg trenger vel å lære at følelser ikke er farlige. For å sitere fatter’n på nytt, så gjentar han ofte at jeg må være tydeligere, at jeg må si hva jeg føler. Han minner meg om at jeg på jazzballett som liten ikke turte å si ifra at jeg var jente. De trodde at jeg var gutt, og jeg tenkte «Ok, da kan jeg bare være gutt. Det er ikke så nøye.»

– I arbeidet med boken har hun også i bakhodet hatt pappas råd om at evnen til å sette grenser kan trenes opp, men at det medfører et visst ubehag.

Er det nettopp ubehaget du frykter?

– For meg er det et spørsmål om vi klarer å endre de mest tydelige sidene ved personligheten vår. Tanken på dette med grensesetting et evig pågående prosjekt. Jeg trener hele tiden, men sier fortsatt oftere unnskyld enn nei, som «unnskyld at jeg er litt sen, unnskyld at jeg glemte avtalen», eller «jeg angrer på det jeg gjorde i går». Samtidig mener jeg at mange er litt for opptatt av å si nei, noe de for eksempel kan ha lært på kvinneseminar eller i en eller flere selvhjelpsbøker. Et av mine ubetenksomme ja ga meg det overskridende øyeblikket da jeg opplevde noe helt utenfor meg. Jeg hoppet i fallskjerm. Rett før jeg var sikker på at jeg ville dø, kjente jeg meg vektløs for første gang i mitt liv. Jeg glemte alt, kjente eufori, et blaff av lykke, en rus. Det ville jeg ikke ha gjort dersom jeg hadde sagt nei. Denne dobbeltheten synes jeg er interessant.

«Jeg burde kanskje ha sagt nei» starter med en konsert med Susanne Sundfør, og avsluttes med en samtale med artisten du er så begeistret for. Det virker som om ringen er sluttet?

– Jeg opplever at Susanne Sundfør er veldig god på grensesetting. Hun tør å si ifra – både til pressen og til andre henvendelser. Hun har avvist meg noen ganger når jeg har forsøkt å få henne til å være gjest et av mine programmer. Da skriver hun i en hyggelig tone at det ikke passer. Å bli avvist på en slik måte er helt greit, men jeg lurer på hva det er hun vet, som ikke jeg vet?

Jeg prøver å lære av henne. Det handler mye om å stå i det. Etter det ubehaget hun skapte med yogaen på konserten, opplevde jeg at alt gikk bra. Og det er nok det store ønsket om at alt skal gå bra til slutt, som er drivkraften i det meste jeg driver med.