Lenes reise: - Den følelsen. Feriefølelsen. Den savner jeg

Man kan mene hva man vil om hipsterkulturen, men én ting har de dreisen på, og det er å skape fantastiske, autentiske gourmetferiedestinasjoner hvis de får muligheten. 

I den lille landsbyen Pipa, ikke langt fra storbyen Natal i provinsen Rio Grande do Norte, nord i enorme Brasil, har de fått muligheten til det. Naturen i og rundt Pipa er magisk. Landsbyen domineres av flere bukter med strender, såkalte «praias», omkranset av bratte klipper og endeløs regnskog. Regnskogen er vernet og har derfor begrenset utbyggingen av Pipa, noe som gjør at landsbyen i dag fremstår nesten like intim og idyllisk som den gjorde da de første brasilianske surferne «oppdaget» den på 1970-tallet. Da var Pipa en søvnig, liten fiskerlandsby, men etter de brasilianske surferne og backpackerne, kom utlendingene. Da ble Pipa raskt ikke bare en av de mest berømte og populære strendene i Brasil, men også en av de mest kosmopolitiske. 

I dag er svært mange av Pipas hoteller og restauranter drevet av utlendinger som en gang kom hit på ferie for aldri å reise hjem igjen. Det bærer byen sterkt preg av med sin uforholdsmessig store andel barer, restauranter, gastropuber, cocktailsteder, klubber og gourmetrestauranter. Til og med de store utendørsrestaurantene på hovedstranden Praia da Pipa, med sine hundrevis av reklameparasoller, serverer mat på et betydelig høyere nivå enn man vanligvis får på slike feriestrender der solstolene står tett i tett.

Pipa er også en utmerket partyby. Hit kommer folk fra Natal og andre omkringliggende byer for å feste all night long, side om side med turistene på noen av provinsens hippeste nattklubber. Festene dras ofte ut i gatene, der folk danser til dj-enes toner helt til solen igjen står opp for en ny dag på strendene. Pipa er en fin miks av ungt, trendy, veldig sexy og mer voksent og nedpå. Bikini under en lett, gjennomsiktig chiffonkjole er standard nattklubbantrekk for de unge og vakre, mens den eldre garde danser bort natten i bermuda-shorts og en fargerik maxidress. 

En litt mindre estetisk nytelse er kanskje den store andelen korpulente menn på femti pluss iført minimale tangatruser i leopardtrykk på stranden, men hei, dette er Brasil, tangatrusens høyborg, så her er det bare å få på seg solbrillene og ta høyde for den lokale kulturen. 

Selv om det er mange hippe kafeer, små gourmetrestauranter og internasjonale kjøkken å velge mellom her, er min absolutte favoritt når jeg besøker Brasil å snuse meg frem til første og beste churrascaria. Churrascaria er en restaurant der alle typer kjøtt tilberedes på churrasco-vis, et ord avledet av det portugisiske ordet for «grilling». Det er en typisk sør-amerikansk måte å tilberede kjøtt på, som oppsto nettopp her i Brasil, og har sitt opphav blant de brasilianske cowboyene, «gauchos», for flere hundre år siden. 

Ute på pampasen var grillet kjøtt det eneste som ble servert, og da gjaldt det å lære seg kunsten å grille til perfeksjon. Vanligvis serveres kjøttet som «rodizio», der kelnere går rundt i restauranten med enorme grillspyd og en diger kniv. Hver kelner sin type kjøtt. Og så stanser de ved bordet ditt og spør om det skal være mer entrecôte, roastbiff, kylling eller svin i et titalls varianter. 

Du peker på kjøttet du vil ha og takker, så skjærer kelneren av de lekreste stykker rett på tallerkenen din. Et slikt måltid bør planlegges nøye. Du betaler nemlig en fast pris, og kan da spise så mye du vil av absolutt alt. Det er fort gjort å bli stappmett på sin første porsjon, sånn at man ikke får smakt på så mye av det forskjellige kjøttet de tilbyr. Og det bør du gjøre, for er det noe brasilianerne kan, så er det kjøtt! 

Men i tillegg til alt kjøttet av ypperste klasse, får du nemlig også servert en aldeles enorm buffé med tilbehør i alle tenkelige former: poteter, kokebananer, stuinger, grønnsaker, salater, mac &cheese, you name it. Trikset er å styre unna alt dette og kun konsentrere seg om den like store buffeen av forskjellige sauser og dipper. 

En syrlig, grønn chimichurri til entrecôten, en fyrrig chilisaus til roastbeefen og en frisk ananas-salsa til skinken. Med tiden til hjelp klarte jeg på denne måten å sette til livs en hel kilo kjøtt sist jeg var på churrascaria i Brasil. 

Det hjelper også å skylle det hele ned med noen kruttsterke caipirinha; den klassiske, brasilianske cocktailen bestående av den lokale spriten cachaça, lime, sukker og is. Navnet caipirinha har cocktailen fått etter ordet for «folk som bor på landsbygda i Brasil»: caipira. Denne betegnelsen har både hannkjønns- og hunnkjønns-form, og i dette tilfellet er det hunkjønnsformen som er i bruk. «Caipirinha» betyr altså «liten landsbyjente». Det sagt, så blir du rimelig raskt høy og mørk etter noen kruttsterke caipirinha. De knusler virkelig ikke med spriten på lokale serveringssteder i Brasil. Jeg har jo bodd mange år på Jamaica i Karibia, og har lært meg å bli veldig glad i rom. Cachaça er brasilianernes versjon av rom. Begge deler blir laget av sukkerrør, men den største forskjellen er at rom vanligvis lages på sirup, et restprodukt etter at man har kokt sukkerrørene for å få så mye sukkerkrystaller ut av dem som mulig. Cachaça blir produsert av fersk sukkerrør-juice. Men cachaça er også kjent som «brasiliansk rom». 

På 1500-tallet flyttet portugiserne mesteparten av sukkerproduksjonen sin fra Madeira til Brasil. Med på lasset ble krukker og utstyr man brukte til å fremstille hetvinen madeira, og i 1532 ble cachaça født. Selv om det finnes forskjellige typer cachaça med forskjellige aldringsgrader, akkurat som rom, holder jeg nok fortsatt en knapp på rom som den beste av de to drikkene. En god rom kan jeg drikke bar, men jeg har ennå ikke møtt en cachaça som tåler det samme. Det er liksom litt for mye eim av hjemmebrent til det. Men blandet med rikelige mengder lime eller annen frisk juice, er den helt nydelig, særlig til kjøtt. 

I Pipa er den klassiske caipirinhaen med lime og sukker, for lengst byttet ut med de mest eksotiske varianter av mango, granateple, papaya og til og med saft fra açai-bær. Og sistnevnte kan kanskje være like greit, hvis man tror på bare halvparten av de helsebringende effektene dette bæret skal ha. For dagen derpå, etter en kjøttsulten kveld på churrascaria med rikelige mengder caipirinha, skal gudene vite at man også kan trenge litt helse og medisin som motvekt. Heldigvis må man ikke ty til açai-caipirinha dagen derpå for å nyte den mørkerøde saften fra disse myteomspunne bærene fra assaipalmen. I Pipa brukes de til smoothies, yoghurtblandinger, tørket i granola eller frosset til en nydelig sorbé.

På 2000-tallet ble açai ekstremt populært over hele den vestlige verden som kosttilskudd, detox-kurer og hudkremer. Grunnen til det er at bærene inneholder svært mye antioksidanter. AÇai-bær har vært brukt som medisinplante av urbefolkningen i Amazonas siden tidenes morgen. Noen av egenskapene som ofte tillegges bærene, er at de skal være slankende, motvirke aldring og rynker og rense kroppen for toksiner. Men det finnes ingen kliniske studier som kan underbygge noe av dette. 

Tro kan imidlertid som kjent flytte fjell, og det er mye god tro i å gumle modne açai-bær rett fra treet dagen derpå, på vei gjennom regnskogen til klippene og den bratte stien ned til Pipas endeløse strender. Det er en sånn følelse som man har da, av party, latter og overdreven nytelse, som sakte slipper taket. Med morgensolen glitrende gjennom regnskogen, vel vitende om at når den synker igjen, starter festen på nytt. Men mellom nå og da skal du bare bade og slumre på stranden med varm vind kilende langs kroppen. 

Den følelsen. Feriefølelsen. Den savner jeg her jeg sitter i mørketidspandemien i Norge nå. Heldigvis vet jeg at jeg skal få oppleve det igjen. I mellomtiden er minnene om ferske açai-bær i munnen noe jeg kan leve lenge på.