Lene Wikander: - Jeg simpelthen elsker Grand Prix! Det er min idrett

Jeg simpelthen elsker Grand Prix! Det er min idrett. Når andre venner sitter i ukevis og glor på skimesterskap, OL og håndball-VM, Grand Prix-måneden mai høytid for meg hvert eneste år. 

Og jeg sammenligner ikke Grand Prix med idrett uten grunn. En ting er nemlig å se delfinaler og finale på tv der hjemme i stua. Vi som virkelig er bitt av basillen, har ikke sett Eurovision på tv på årevis. Vi drar nemlig til selve finalebyen for å oppleve alt live and direct minimum to uker til ende! Og to uker med pressekonferanser, parties, konserter og eventer krever sin kvinne! Det blir ikke mye søvn og tempoet er virkelig en olympiade verdig. 

Det var Thomas Neuwirth, bedre kjent som Conchita Wurst, den skjeggfagre dama i gullkjole som vant finalen for Østerrike i 2014 med mega-power-balladen «Rise like a  Phoenix», som virkelig fikk meg til å ta skrittet fullt ut i Grand Prix-galskapens rekker og sette meg på flyet til finale-byen Wien året etter. 

Conchita hadde alt som er fæbbuløss med et skikkelig Grand Prix-nummer: Fabelaktig gullkjole, vindmaskin i håret, en fantastisk sang om å tørre å være seg selv, å våge å reise seg fra asken etter at andre har forsøkt å knuse deg, og en helt fabelaktig, «rar» greie som skjegg på en dame for å understreke poenget i sangen, men også fordi Grand Prix på sitt beste alltid er litt sirkus. 

Nå heter det jo forresten ikke Grand Prix der ute i den store verden, men Eurovision, fordi alle land i Europa som klarer å harke opp noen strofer er med, pluss noen til. For et par år siden deltok for eksempel Australia som storfavoritt. Noen er kritiske til sånt, men jeg er av den oppfatning at Grand Prix burde bli et globalt fenomen. Hadde alle land i verden kommet sammen en gang i året for å synge, hadde verden vært et mye bedre sted. Garantert!

Nå heter det seg jo at Eurovision ikke skal være politisk, men det er det jo på mange måter likevel. Både på godt og vondt, men mest godt egentlig. Når blikket til et massivt, internasjonalt pressekorps plutselig vendes mot landet som arrangerer finalen, belyses mange mørke kriker og kroker av landets politikk, ikke minst når det gjelder menneskerettigheter som vilkårene for skeive LHBT-personer.

De siste årene har jeg vært akkreditert som reporter for det skeive, norske nettstedet Gaysir og LHBT- bladet Blikk sammen med Eurovision-ekspertene Robert Ilseth og Jørgen Lorentz Abrahamsen under finaleukene i blant annet Wien, Stockholm, Kiev og Lisboa.

Det er nemlig ikke til å stikke under stol at mange homofile og skeive er svært begeistret for Grand Prix og at finaleukene ofte blir kalt «verdens største Pride- event», sånn på folkemunne.

Mange har spurt seg hvorfor Grand Prix er så popu- lært nettopp i homomiljøet, jeg tror det handler litt om annerledeshet, det rare, det overdådige, det at Grand Prix-artister ofte er helt «vanlige» folk som ikke er så kjente fra før og i hvert fall aldri har stått på en så stor scene og sunget for millioner av tv-seere over hele verden.

For det er ikke bare Europa og Australia som har store Grand Prix-nettverk med egne YouTube-kanaler, podkaster og nettsider. Også i USA og flere andre land utenfor Europa er det masse fans som følger intenst med. Endelig får selv de mest aparte, lokale artister sitt øyeblikk i rampelyset. De glitrer om kapp i paljetter, merksnodige kostymer, sær folkemusikk blandet med pop, de villeste gimmicker og altså damer med skjegg. Det er et fargerikt fellesskap som påkaller både latter og beundring, noe jeg tror mange skeive kan identifi- sere seg med. Eurovision er verdens mest glamorøse fest for alle som ikke nødvendigvis er helt A4, og det er gøy!

Og så er det jo dessverre fortsatt slik at flere land i Europa aktivt forfølger LHBT-personer. Men det gjør noe med folks holdninger, det politiske trøkket og ikke minst med den internasjonale solidariteten når tusenvis av skeive plutselig inntar for eksempel Kiev i Ukraina med like mange journalister i ryggen. Det er rett og slett vakkert.

Eurovisions nye slagord reflekterer hvert eneste år arrangementets humanistiske og solidaritetsskapende prosjekt med for eksempel «Building Bridges», «All aboard!», «Dare to dream» og «Celebrate Diversity», som var slagordet i Kiev i 2017. 

Homofili er avkriminalisert i Ukraina, men homofobien er uttalt. Det er også vold mot og forfølgelse av homofile. På de store homofestene der måtte vi derfor alltid ha kodeord for å slippe inn, men for noen fester det var! Alle i LHBT-miljøet i Kiev var både stolte og glade for «invasjon» fra Europa, og en rekke viktige fremtidige bånd ble knyttet.

Sånne floskler som slagordene til Eurovision er nemlig viktigere enn man kanskje tror. Hvert eneste finaleår skapes det vennskap, bånd og samarbeid på tvers av landegrensene. Både kunstnerisk, personlig og ikke minst menneskerettighetspolitisk.

Fred og samarbeid i verden er ikke en teoretisk øvelse best utøvd på politikeres skrivebord, det er også en svært praktisk og helt konkret øvelse som å faktisk bli kjent med hverandre, se hverandre, lære og møtes.

All forskning viser at vi har mye vanskeligere for å hate folk vi kjenner og har møtt enn de som fortsatt er fremmede for oss. Det fremmede fremkaller lett hat, mens det du kjenner, vil du oftere verne om. Så sånn sett ser jeg på Eurovision som en grasrot-politisk bevegelse for forbrødring i Europa. Det hjelper nemlig ikke med store ord og internasjonale avtaler hvis ikke grasrota henger med. Fred og forbrødring skapes fra bunnen og opp, ikke fra toppen og ned.

Når man ser dette showet på tv, får man bare se en ørliten brøkdel av det som er det helt vanvittige maskineriet vi kaller Eurovision. Bak fasaden på pressesente- ret i finalebyen er det en helt hinsides aktivitet med flere tusen journalister fra alle verdens hjørner. Mange land arrangerer sine egne fester det er viktig å gå på for å få et eksklusivt intervju og bilder av artisten. Den norske ambassaden holder alltid mottagelse, og NRK arrangerer også Nordic Night i samarbeid med de andre skandinaviske landene. 

Praktisk talt en hel dag går med til rød løper under den offisielle åpningen da alle de forskjellige landene presenteres og hilser på publikum og presse. Euroclub, som er den offisielle giga-mega-nattklubben hvert år, holder en rekke konserter, og mange fanforeninger og skeive miljøer avholder sine events. For artistene hand- ler det om å få vist seg frem mest mulig siden bare en av dem kan vinne, men alle har muligheten til å bli kjent.

I år blir det tv-Grand Prix på meg også for første gang på lenge. Pandemien legger en kraftig demper på hvor mange som kan dra til Rotterdam i år. Men når jeg sitter der foran tv-en i mai, vil jeg takket være tidligere år som gjest i finalebyene, se så utrolig mye mer enn det bildene på skjermen viser. 

Og årets slagord kunne vel ikke vært mer passende til å beskrive hva vi alle lengter etter nå: «Open up!» 

Se også: Her er 14 situasjoner kun en vaskeekte MGP fan kjenner til