© Johs Bøe/ Illustrasjon: Rune Markhus

Smarthet: Tid for hjem

Når man har to steder som føles som hjemme, så blir man aldri ferdig med lengselen.

16. desember 2015 av Marthe Reienes

Jeg lengter hjem til et bestemt geografisk punkt noen titalls mil sørvest for hovedstaden der jeg bor, der hvor det bare er himmel og hav, fjell og fjord, hvor alle vet nøyaktig når det snødde sist, fordi det er en sjelden affære, der hvor landet en gang ble samlet og hvor vinden alltid blåser og r-ene alltid skarrer.

Hvor kroppen min kjenner huset, vet hvilket trappetrinn som knirker, hvor det er glatt på parketten, hvor det er bitte små hull i lamellene etter at lillesøster lurte på hvor mange forskjellige farger prikker hun kunne samle i hullemaskinen.

Hvor jeg vet nøyaktig hvor mange minutter det tar å kjøre til butikken og kan numrene til alle hustelefonene som ikke lenger finnes.

Jeg tvinger mor til å fortelle de samme historiene om igjen og om igjen, for jeg blir aldri lei av å høre om den gangen hun som seksåring pakket tøybleier og melk i en liten sekk og tok med seg lillebror og lillesøster for å flytte hjemmefra.

Eller om mormor som selv måtte hente riset på kjøkkenet og få ris hver morgen i tilfelle hun gjorde noe rampete, for så å gå ut og gjøre noe rampete, for straffen var hun jo ferdig med. Eller om da jeg som treåring på søken etter eventyr og frihet tok av gårde, ut i verden, i bare gummistøvler.

Forveksling av tid og sted

Jeg luller meg inn i nostalgi og minner og blir irritert når det ikke er som før, når byen og folkene og økonomien og stemningen har forandret seg siden jeg flyttet i 1998, for det er her røttene mine er, og jeg skjønner at nok en gang har jeg gjort det, nok en gang har jeg lengtet tilbake til det jeg tror er geografi, men som egentlig er like mye fortid og folk. Jeg har forvekslet tid med sted og sted med tid, for med så mange tanker som flyr gjennom et gjennomsnittlig hode i løpet av et døgn, så er det ikke rart det blir noen feilkoblinger av og til.

Og jeg glemmer at alt er i endring, kroppene, byen, stemningen, familiene, noe vokser og noe krymper, men alt beveger seg, inkludert meg. Men røttene vokser seg dypere og dypere uansett, og selv om alt er i endring så er det noe som aldri endrer seg, og det er at jeg kommer alltid til å lengte hjem hvor røttene holder seg fast i bakken og holder meg fast i tilværelsen.

Og det er da jeg skjønner, som så mange har skjønt før meg, at lengselen trenger ikke kureres, det holder at den lindres med jevne nok mellomrom. Og at jeg noen ganger må være hjemme akkurat lenge nok til at jeg rekker å lengte tilbake til østlandske skoger, til urbanitet og t-bane og rulle-r og innse at det er en stor verdi i å lengte TIL og ikke FRA, i å beholde røttene mine et sted mens greinene mine vokser videre i en annen retning.

Marthe Reienes (37) er journalist og spaltist i Tara. Følg henne gjerne på Facebook og Instagram

Seneste

Kanskje er du også interessert i...