© Esten Borgos

Lisbeth Pettersen: Usunn selvtillit

Vi bør ikke henge oss for mye opp i selvtilliten. Den svinger. Det er dens natur. Vi bør heller bygge selvfølelse, slik at vi fortsetter å våge oss frempå. Fortsetter å ta sjanser. Det handler om å leve.

25. juni 2019 av Lisbeth Pettersen

Det gamle ordtaket "Tap og vinn med samme sinn» er bortimot uoppnåelig for alle som har et ego. Ego handler om å vinne. Egoet svir når det taper. Men om du har bra kontakt innover, om du kjenner deg selv noenlunde, så blir det lettere å takle en nedtur. Et fall i selvtillit. Kanskje får du også øye på noe brukbart underveis. 

Lav selvfølelse derimot, bør jobbes med. Den forteller noe om hvordan vi tåler oss selv. Behandler oss selv. Selvfølelsen viser seg i hverdagsstemningen. Det er den vi kommer tilbake til etter topp­ og bunnturene selvtilliten har dratt oss ut på. Selvfølelsen gir oss en fornemmelse av hvem vi er. Forhåpentligvis ok som de fleste andre. Kanskje noenlunde åpen, mer eller mindre trygg på oss selv – og under utvikling. 

Selvtilliten svinger mer, naturlig nok. Den bor i sinnet og næres av tanker, derfor stiger og synker den i tråd med prestasjoner, eller rettere sagt av tankenes bedømmelse av det som skjer. Selvtilliten er resultatorientert. Når du klarer noe, svulmer den litt. Når du feiler, skrumper den. Den svinger i henhold til ytre omstendigheter, lar seg lett påvirke av det som skjer, og går ikke særlig dypt. 

Å være stinn av selvtillit, skråsikker på seg selv ogsine gjøremål, høres litt sykt ut. For ikke å si psykt. Du er selvsagt ikke alltid best. Du er kanskje ikke en gang middelmådig. Noen ganger rett og slett dårlig. Men slik er det for de fleste. Spørsmålet er heller: hvordan takler du det? Klarer du å legge bort en blemme? Slippe – og gå videre? Fikser du å trå til siden, å se saken i et større perspektiv? Å se seg selv litt utenfra er viktig for livsgleden. For hvordan du klarer deg på sikt. Og det handler om selvfølelse.

Bra selvfølelse, eller la oss kalle det god kontakt innover, gjør det lettere å takle at selvtilliten går opp og ned. Selvfølelsen er viktigere. Den er fundamentet som hjelper oss å tåle både med­ og motgang. Med lav selvfølelse kan selvtilliten ta helt av, og egoet bli uspiselig høyt på seg selv når du vinner og andre taper. 

Selvfølelsen vokser seg sterkere når vi utforsker. Skaffer oss erfaring. Gjør noe vi aldri har gjort før. Tråkker med begge bena inn i en fremmed situasjon. Utvider komfortsonen. Kanskje det er ubehagelig der og da, men på litt sikt er det bare en bagatell. Som skrivende opplever jeg innimellom at selvtilliten svikter. Det er som om hjernen, full av tvil, gransker seg selv skeptisk. Det kan skje i selve skriveprosessen, eller noe rundt den. 

Høsten 2018 pakket selvtilliten sammen for noen timer. Jeg hadde skrevet en roman og ble invitert til Litteraturhuset i Oslo på Den store debutantdagen. Salen var full av unge, lovende forfattertalenter, og noen få eldre, som i likhet med meg skulle få sin bok presentert av anerkjente forfattere. Deretter skulle vi lese noen sider fra egne verk. 

Å stå på en scene eller holde et foredrag går normalt greit. Det har vært en naturlig del av jobben min. Jeg har rutine på det nå, men det har kostet meg mange turer utenfor komfortsonen å finne den tryggheten. Men erfaringen hjalp meg ikke denne gangen. Jeg ventet tre timer på tur. Den ene etter den andre inntok rampelyset. Ferske talenter. Stappfulle av energi og mot. 

Og mens jeg satt der, hørte og så, ble jeg 12 år igjen. Hva er det jeg har rotet meg bort i nå? tenkte tankene mine. Hvorfor er jeg i det hele tatt her? Jeg hadde lyst til å stikke, men klorte meg fast i stolen og gjennomførte da min tur kom, men det var ikke rare prestasjonen.

At selvtilliten sliter litt når vi beveger oss på ukjent grunn, er naturlig. Jeg debuterte. Det var nytt. Og litt skummelt. Alt jeg hadde gjort gjennom sekstito år på kloden, hjalp ikke det spøtt. Emosjonelt var jeg en tenåring. Å føle seg klossete og stotrende er ubehagelig, men helt ufarlig. Man mister seg selv litt der og da, men så kobler selvfølelsen seg på. Tryggheten som kommer gjennom å kjenne seg selv. Vissheten om at du klarer deg, uansett snublegrøfter. At alt går over.

Vi bør ikke henge oss for mye opp i selvtilliten. Den svinger. Det er dens natur. Vi bør heller bygge selvfølelse, slik at vi fortsetter å våge oss frempå. Fortsetter å ta sjanser. Det handler om å leve. Om å bruke mulighetene vi får. Erfaring og passiv observasjon av det vi opplever, gjør oss mer bevisste på innsiden. På det som er der når rampelyset slukker og alle har gått hjem.

Det er her inne vi kan jobbe. Det er denne delen av oss selv vi bør utvikle og styrke. Dette i oss som gjør oss i stand til å kjenne igjen den samme skjørheten hos andre. Som gjør empati mulig. Nærhet. Og ikke minst tilgivelse, både innover og ut. Selvtillit handler om sinnets tro på egen flinkhet. Den er avhengig av anerkjennelse utenfra. 

Selvfølelsen tilhører oss. God selvtillit er bra, men for mye er usunt, fordi den hindrer kontakt med innsiden, hele mennesket, som vi er. Ut av skolten – ned i kroppen.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...