Hilde Louise: Røde lepper for blå dager

Hilde Louise Asbjørnsen

Alder: 43.

Yrke: Artist, låtskriver og tekstforfatter.

Sivil status: Gift, en sønn, en bonusdatter.

Bor: I Oslo.

Aktuell med: Albumet «Red Lips, Knuckles and Bones», konserter med Hilde Louise Orchestra og opptreden på Tara-weekend 26. oktober

Rød leppestift har vært en lidenskap for meg siden jeg var 16 år og satt hår-modell for en frisørsalong i Sykkylven. Jeg fikk helbleket bob, og da jeg oppdaget kombinasjonen av blodrød munn og platinablondt hår var det noe som sa «klikk».

Den gangen visste jeg knapt hvem Marilyn Monroe var, men det var noe så selvsagt og tids-overskridende ved de to elementene at fascinasjonen ble livslang. Det har vært tider da det var vanskelig å få tak i en klar rødfarge, dere husker kanskje jordfargene på 90-tallet, men stort sett har jeg vært trofast mot idealet.

Med den røde leppestiften er jeg klar for det meste

De siste årene har den heldigvis kommet tilbake i motebildet for fullt, som et rødt, skinnende fyrtårn. For meg er den et så kraftig signal at jeg faktisk måtte skrive en sang om det. De røde leppene har blitt noe jeg ganske enkelt må ha på før jeg går ut døra, nesten som en uniform.

Jeg kan være uvasket, ugredd, og ellers totalt usminket, men har jeg et strøk av den leppestiften, så er jeg klar for det meste. (Vi har alle våre uniformer. Mannen min sier at så lenge han har rene underbukser så er han «ready to go». Han om det!)

Min hyllest til dette symbolet på kvinnekraft ble låten «Red Lips», som kom ut nå i vår. Jeg skrev den mest for meg selv, som et mantra for blå dager. Men når jeg spiller konserter rundt omkring i landet, ser jeg damer i alle aldre som kan teksten og synger med!

I sommer, da jeg kom for å hente instrumenter dagen etter konsert, møtte jeg en dame i døren som pekte på de røde leppene sine og sa: «Se, jeg måtte bare finne den frem, etter sangen din i går.» Der og da kjente jeg på et slags søsterskap – Yes we can!

Men er ikke det egentlig litt merkelig? Var det sånn at denne blide damen ikke hadde turt å bruke favoritt-leppestiften på en stund? Er vi redde for å synes for godt? For det er jo ikke tvil om at man synes ekstra godt i gatebildet med knallrød munn. Eller er vi redde for å utstråle noe folk kan feiltolke?

Et symbol på makt

Rød munn har vært et symbol på styrke, sensualitet og kvinnelighet siden tidenes morgen. I det gamle Egypt ble rød leppesminke brukt av både menn og kvinner som et symbol på makt. I antikkens Hellas var det kun prostituerte som brukte rødfargen, og det fikk følger i middelalderen, der røde lepper ble fordømt som djevelens verk av den katolske kirken.

Da Elizabeth 1. tok makten i England i 1558, brukte hun rød leppestift daglig, og ga den en kraftig oppreisning. Deretter fulgte over 300 nærmest sminkefrie år, før de første kvinnerettforkjemperne i USA brukte røde lepper som en del av sitt opprør på tidlig 1900-tall. Fordi Hitler fordømte leppestift som noe urent og u-arisk, publiserte de allierte bilder av kvinnelige soldater med røde lepper i protest, og produsentene lanserte nye rødtoner med navn som «Victory Red» og «Fighting Red».

Finn din erotiske identitet!

Denne historien gjør meg så glad! Symboler på kvinnelighet og sensualitet bør brukes og synes. Så hvorfor er voksne damer fortsatt litt redde for å bruke dem?

Store omveltninger gjør mennesker redde og usikre

Sensualitet – det aner meg at begrepet kan ha fått seg en trøkk i kjølvannet av den etterlengtede bevegelsen Metoo. Vi sto sammen på tvers av grenser og bransjer for å blottlegge trakassering og maktmisbruk i jobbsammenheng.

Mange ofret mye, vi seiret, og det har preget oss på flere måter. Jeg er sikkert ikke alene om å ha fått spørsmålet: «Hvis det er lov å si?» etter et hyggelig kompliment fra en mannlig kollega. Og revet meg i håret og tenkt: «Skjønner han virkelig ikke forskjellen på seksuell trakassering og en hyggelig kommentar?».

Jeg skjønte også lite da en kvinnelig politiker i beste sendetid fnysende anklaget Vy-sjefen for å være mannssjåvinist fordi de nye uniformene tilbyr kvinnelig ansatte muligheten til å velge skjørt på jobb. Det hun reagerte mest på var at skjørtene hadde splitt. I mitt stille sinn lurte jeg på om hun noen gang har forsøkt å løfte kofferter og gå i togtrapper med skjørt uten splitt. Ritsj, sier det. Splitten har en funksjon.

Men store omveltninger gjør mennesker redde og usikre. Vi har lagt en ny kurs, og nå må vi finne ut hvordan vi skal gå den veien sammen.

Jeg synes det er et stort skritt i feil retning hvis vi nå skal passe oss for hvilke signaler vi sender, eller unnlate å fremheve trekk vi er stolte av i frykt for å bli feiltolket. Sensualitet er noe vi eier selv. Den er en styrke, og den utstråler selvtillit.

Å tenke at menn eier definisjonen av hva som er sensuelt, og skulle skjule det for å «skåne dem» på arbeidsplassen, det minner om et helt annet samfunn. Min bestemor var odelsjente. Hun gikk alltid med høye hæler, også i potetåkeren. Det var ikke noe hun gjorde for å pynte seg for drengen. Hun trivdes slik, det var henne.

Møt meg på Tara-weekend!

– Jeg gleder meg veldig til å synge (og snakke) på Tara-weekend, sier Taras nye spaltist Hilde Louise Asbjørnsen. Hun skal opptre under den store festaftenen på Tara-weekend lørdag 26. oktober. Denne kvelden skal vi blant annet kåre Årets modigste kvinne 2019, og finalistene vil fortelle sine sterke historier fra scenen.

– Jeg har satt sammen en liten Tara-kabaret, sier komikeren og artisten som ser frem til å være med å hylle kvinner som tør.

– For meg er mot å trosse motstand for å gjennomføre det man drømmer om, uansett hvor den motstanden kommer fra, sier Hilde Louise og ser frem til 26. oktober på Geilo.

Les mer om denne helgen fra 25.–27. oktober på side 22, eller gå inn på Taraweekend.no.