Jeg har alltid tenkt at når jeg blir ordentlig voksen (les over 40), da skal brikkene falle sånn nogenlunde på plass i livet. Ikke at jeg skal være fullstendig utlært på alle områder, men at jeg i det minste skal sitte med en viss kunnskap om meg selv og omverdenen som gjør at jeg i overveiende grad tar klokere avgjørelser. Dette har vist seg å være en alvorlig feilslutning. Visst er jeg blitt klokere! Jeg kan bake brød uten oppskrift, jeg kan kjøre en halvtime med ashtanga yoga på hukommelsen, jeg vet hva en Cm7(b5) er (tristfin akkord på piano/gitar), jeg vet at barn fungerer best med faste rutiner, at jeg blir fort sint når jeg ikke har spist på en stund og at det samme gjelder for mannen min. Blant annet.
Men det betyr ikke at jeg alltid bruker denne visdommen! Jeg havner fortsatt i de samme situasjonene som da jeg var 20, eller 13; jeg tar avgjørelser før jeg har overveid alle konsekvensene, jeg bryter ut i sinne før jeg har pustet med magen og telt til 13, og jeg glemmer at jeg IKKE bør gjøre flere ting på en gang. Sistnevnte evne forsvant med ammetåka, og jeg knuser dermed minst 20 glass/tallerkener/kopper i året, inkludert et par telefonskjermer. Jeg har selvsagt skrevet en sang om dette også, en selvhjelpslåt som heter «Return To Start», om at jeg må huske å ta hvert steg som om det var det første.
Men det har ikke hjulpet nevneverdig. Skal jeg da tolke denne tilkortkommenheten som et tegn på evig ungdom? Eller tidlig aldring? For jeg føler meg absolutt gammel av og til. Men det gjorde jeg også da jeg var 25 og ennå ikke visste hva jeg skulle bli. Eller da jeg var 39 og spilte Roxie i «Chicago» sammen med masse dansere på 22.
Jeg kan også fortsatt føle meg ung innimellom (stort sett i selvbedrag). Når en spansk kelner er veldig høflig og kaller meg senorita (kryss i taket), i forhold til mannen min som er 8 år eldre (sjakktrekk), eller i høst da jeg besvimte på kino under Tarantinos siste film og fikk merkelappen «Vasovagal synkope», blodtrykksfall etter kraftig følelsesmessig inntrykk, som forekommer oftest hos unge mennesker. Et dyrekjøpt kompliment som inkluderte ambulanse og 7 timer på legevakten.
Apropos aldring
Jeg har ofte undret meg over hvordan vi omtaler eldre mennesker som en annen mennesketype, eller rase, langt bort fra oss selv. Vi snakker om gamle mennesker som «de andre». Faktum er jo at vi snakker om oss selv om noen år! Vi skifter ikke personlighet, vi skifter bare ham. NRK har laget et fantastisk program om dette: episoden «90-åring» i serien «Ikke Spør Om Det» er utrolig morsom og oppløftende, og setter fokus på dette som vi er så redde for.
Der sitter det en kar og forteller at han først følte seg gammel da han kom i 98-årsalderen og skjønte at han ikke måtte ramle fordi da kunne han risikere å brekke noe! Minner om mormor Hun var Oslo-damen som flyttet til Sunnmøre i en alder av 78 år for å tilbringe den siste tiden nær familien. «Den siste tiden» ble 23,5 år. Hun meldte seg inn i pensjonistlaget der hun ikke skjønte et ord av hva folk sa på grunn av dialekten. Hun spanderte vin til lunsj på en av turene deres og skapte furore blant indremisjonsdamene.
Minner om mormor
Mormor var et utskudd i 80-åra! Hun må ha følt seg ganske ung da? Ung, som i annerledes og litt utenfor. Hun fikk seg hus med hage for første gang, etter over 40 år i leilighet i 4. etasje. Hun grov, dyrket og høstet. Hun må ha følt seg ung da også? Levende og yr. Mormor, som kun hadde gått folkeskolen (7–14 år), men som i voksen alder lærte seg fransk, spansk og engelsk så godt at hun satt i stua og leste tykke romaner på alle språkene til hun var nærmere 100 år. Hun må ha vært litt barnslig stolt over det når folk spurte?
Hun sa ofte at «på innsiden er jeg akkurat den samme». Så da får jeg belage meg på å fortsette å uforvarende knuse ting, bestemme og ombestemme meg, eksplodere i sinne og si unnskyld rett etterpå og gå den ekstra mila når jeg har glemt ting, til jeg blir 100. Vår tid er nå og all tid er vår!
