turvenn tur hund eurasieren
© Bodil Dorothea Gilje og Ivar Lien

- Livet hadde aldri vært det samme uten denne bamsen

Selv om jeg er et «hundemenneske» overrasker det meg hvor viktig de firbente blir når de først er kommet inn i livet ditt. Ronja snudde livet mitt på hodet da hun flyttet inn for to år siden, og jeg elsker det.

11. august 2020 av Bodil Dorothea Gilje

Bodil Gilje

Taras tidligere grafiske designer Bodil ble kåret til og stemt frem som «Årets turjente 2017». Her deler hun tips for å nyte livet utendørs, og viser deg hvor mye du kan få ut av litt planlegging. 

Følg Bodlig på Instagram: @bodildall

Åtte uker gammel og helt nyinnflyttet valp.

© Bodil Dorothea Gilje og Ivar Lien

Jeg har skrevet om det før. Da eurasieren Ronja flyttet inn og skulle bli min turbuddy. Nå har to år gått, og livet hadde aldri vært det samme uten denne bamsen. Jeg har alltid drømt om å ha min egen hund – helt fra valp. 

Selv om jeg har vokst opp med hunder, er det ekstra stas å få være selveste matmor. Og da Ronja ble født var jeg singel og bodde for meg selv. Akkurat da var ønsket om å finne en jeg kunne dele turene mine med, enda større. 

Noen måneder senere kom også Ivar inn i livet vårt, og flokken ble utvidet, til Ronjas store begeistring. 

Ronjas favoritthobby – packrafting

© Bodil Dorothea Gilje og Ivar Lien

Jeg skjønte, med min tidligere hundeerfaring, at Ronja var litt spesiell. Jeg har sjelden opplevd en hund med så mye personlighet og egenrådighet. En som holder blikket når du snakker til henne. Svarer på spørsmål med lange gryntelyder og dype sukk, og alltid sover med bena rett ut på gulvet. Som kommer bort for å slå av en prat, eller bare passe på meg. 

Ut på tur i sommer? Hent inspirasjon til god turmat her!

For hun er en vokter. Nærmer lyset fra en hodelykt seg i skogen, eller en fremmed hun er skeptisk til – da både varsler og vokter hun. Akkurat som jeg håpet på.

Rutiner er det beste Ronja vet – hun legger seg helst klokka 22.30 og sover gjerne til 11.30 dagen etter. Når vi er på telttur vet hun at vi er fremme ved leirplassen hvis jeg legger fra meg sekken og ruller ut reinskinnet. Da er det bare å krølle seg sammen og vente til teltet er slått opp og maten servert.


Noen ganger er hengekøya fin å ha for seg selv. 

© Bodil Dorothea Gilje og Ivar Lien

Jeg så for meg en turkompis på fire ben som ville holde meg med selskap og kanskje passe litt på meg når vi er alene i skogen. Men jeg hadde aldri drømt om å finne en bestevenn, som virkelig gleder seg over turene våre like mye som meg. Kommer tursekken ut på gulvet, hopper hun som en geit rundt i stua. Hun gjør livet og hverdagen mye morsommere, med sitt artige vesen og trygge tilstedeværelse.

Når vi våkner der ute i skogen eller på fjellet, til soloppgang, frost på duken eller regnet som trommer, ruller vi begge rundt på siden og vet at dette er livet – det livet vi liker best – og vi kan godt sove til kl. 11.30. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...