Denne historien handler om at selv om du får et nei, er det kanskje bare en omvei til et ja. Jeg bodde mange år i Barcelona mens jeg gikk på kunstakademiet der. Det var der jeg møtte venninnen min Ruth – vi hang sammen hele tiden. I helgene dro vi ofte hjem til vingården i Rioja som hun kom fra. Siden jeg da ble barn nummer fire i hennes familie, ble det forventet at også jeg skulle jobbe.
Jeg var med på hele vinproduksjonen, fra å smake frem viner til å organisere plukking og beskjæring. I den familien skulle alle hjelpe til. Jeg elsket det. Jeg elsket de gamle mennene som sendte rundt en kopp med vin som var for ung. Det var umulig for meg å vite det, men de visste det med all sin kunnskap som de sakte overførte til meg.
Så flyttet jeg tilbake til Norge. Det som er interessant med denne historien, er at vi går igjennom livet og lærer forskjellige ting som vi tenker at vi aldri kommer til å bruke, eller glemmer at vi kan. Da jeg kom hjem til Norge, fikk jeg servert bobler, og det smakte som skvip. Det var ikke champagne eller cava – det var juksebobler med tilsatt kullsyre og sukker, som smakte så vondt.
Jeg er ingen snobb, men jeg vil ha kvalitet. Det hadde jeg lært etter å ha bodd i Spania og Frankrike, hvor jeg besøkte markeder med venner, der jeg lærte meg å lukte og smake meg frem til blant annet de beste tomatene og ostene fra de lokale produsentene.
Så etter å ha fått servert dårlige bobler på tre forskjellige fester hjemme i Norge, så tenkte jeg: «Jeg kan jo lage egne bobler til vennene mine, som er kjempegode og som er lave på sukker. Og som er akkurat det de er: bobler som gjør deg lykkelig – Lykkebobler!». Jeg er absolutt ingen snobb etter å ha bodd i et land hvor jeg stort sett fikk servert god rødvin i et melkeglass – til lunsj.
Så fikk jeg produsert lykkeboblene og henvendte meg til en importør i Norge. Det er her den egentlige historien begynner. Da jeg kom til dem, hadde de ingen tro på at jeg skulle lage en kjendisvin. Jeg sa det ikke var en kjendisvin, bare gode bobler. De sa at de ikke hadde tro på meg eller boblene. Så da spurte jeg: «Hva hvis jeg tar all risikoen, betaler for produksjonen, betaler for alt. Vil dere da importere den?» De var fortsatt ikke interessert. Men så var det én jente der ...
Så denne historien handler også om sisterhood. Om det å stå sammen og heie på hverandre. Det er ennå ikke likestilling, verken i Norge eller i verden. Vi må heie frem hverandre og tro på hverandre når det er et sånt gubbevelde. Jenta hos importøren sa til sjefen sin: «Jeg vedder jobben min på at Björg kommer til å selge de boblene.» Et veddemål ble inngått. Importøren skulle ta inn 5000 flasker, og jeg tenkte at det ikke var så farlig om vi ikke fikk solgt dem, fordi jeg og vennene mine kunne jo drikke dem opp. Det er jo egentlig ingen risiko, tenkte jeg.
Lanseringfesten av boblene var på Nationaltheatret med vakre, dansende artister fra Sverige og med Tine Skolmen, Guri Schanke og søsteren min Dora på scenen. Jeg inviterte alle vennene mine. Det var en fantastisk og magisk kveld.
Men lykkeboblene var allerede utsolgt før de kom til Norge. Polene rundt omkring i Norge ble nedringt av folk som ville kjøpe Lykkebobler, men som ikke fikk det.
Så enden på historien er at jenta vant veddemålet og gikk inn på kontoret til sjefen sin og sa: «Lang nese – lykkeboblene har vært blant de mest solgte boblene i Norge». Og jeg klarte å bevise at hvis man har en drøm og tror nok på den og at den kommer fra hjertet, da skjer det noe magisk og drømmen blir til virkelighet. Så skål i Lykkebobler og skål for at du skal tro på dine ideer. Og når du møter på et nei, så vet du at det bare er en omvei til et ja.
Les også: Dette bør du vite om musserende vin
