Dette bildet laget jeg til en venninne av meg da hun var inne i en vond periode. Etter flere uker uten kontakt, valgte jeg å reise hjem til henne. Jeg visste at hun var i leiligheten og ga meg ikke før hun slapp meg inn.
Synet som møtte meg fortalte at hun var veldig syk. Hun var helt kraftløs, og rundt henne var det totalt kaos. Det siste hun ville var at jeg skulle se hvordan hun egentlig hadde det. Hun trodde at hvis jeg så at fasaden hadde rast, kom hun ikke til å få beholde meg som venn lenger. Derfor var det så viktig å vise henne det motsatte. Jeg var hos henne, pratet med henne, ryddet og vasket i leiligheten – og viste henne på alle måter det motsatte, at jeg fortsatt er der for henne, akkurat som hun vil være der for meg når jeg trenger det.
Jeg tenkte på henne hele tiden mens jeg laget bildet du ser her. Teksten er til henne, men også til alle andre som trenger å bli minnet på at vi aldri går alene på livets vei. Jeg vet at vi alle blir født alene og dør alene, men ellers er vi en del av det store fellesskapet. Jeg har en sterk tro på samtalen og det å tilgi hverandre, det å gi hverandre en ny sjanse.
I begravelsen til mannen min, Eric, kom det mange som han hadde kranglet med. Han var en kranglefant, og mange hadde ikke hatt kontakt med ham på over 10 år. Men da han plutselig ikke var mer, kom de fordi de angret på at de ikke hadde fått skværet opp før han gikk bort.
Ensomhet er et av de største problemene vi har. Det er vondt å føle at man ikke passer inn, men jeg er sikker på at det er plass til oss alle – at vi alle kan finne en plattform som passer til hver av oss, enten det handler om å synge i et kor eller melde seg inn i en sportsklubb. Det er så mange som føler det samme.
Selv er jeg av den oppfatning at man ikke kan bli likt av alle, til det er vi for forskjellige. Derfor er det så viktig å mest av alt bruke tiden på mennesker du liker – og som liker deg.
Men av og til må vi lade opp backstage, før vi går ut på scenen igjen der livet skjer. Vi må passe på hverandre. Kanskje du en dag roper fra scenen: «Jeg passer ikke inn.» Men det gjør du – og vi er alle her for å minne deg på det. Det skjer alltid noe en eller annen gang i livet hvor vi virkelig trenger ekstra omsorg, som venninnen min som endelig lot meg slippe inn.
Så husk: Du er aldri alene. Jeg er her – vi er alle her.
