Jeg lagde dette bildet etter at jeg hadde en samtale med en nydelig dame på Taraweekenden i fjor høst, med det fantastiske kvinnefellesskapet som ble skapt på Geilo. Jeg snakket litt om kystkvinnekraft på foredraget jeg holdt, for Norge er jo bare en lang kyst, så vi er alle kystkvinner eller stammer kanskje fra kystkvinner, og vi har alle den kraften i oss. Hun kom bort til meg etter foredraget og delte sine tanker med meg. Vi snakket litt om den tiden da mannens ære og jobb var å dra ut på havet, og kanskje ble han lenge borte, mens kvinnen sto igjen og skulle ta vare på barna, på jorda og kanskje en ku eller noen sauer. Hennes anerkjennelse lå i omsorgen for alle dem hun hadde rundt seg.
Det var den tiden hvor mange kvinner var hjemme alene med ansvaret for alt, og nabofellesskapet var viktig. Det å se om de andre kvinnene og de eldre menneskene rundt deg hadde det bra, selv om de egentlig hadde mer enn nok med seg selv. Jeg snakket en gang med min farmor, som var en ordentlig kystkvinne, født som hun var på nordvestsiden av Island. De rodde i to timer for å komme seg til det nærmeste stedet hvor de kunne få danse, og hun fortalte at de sang firstemt i fjøset mens de melket kuene. Jeg spurte henne om hun var lykkelig, og hun så på meg og sa «Lykkelig? Det hadde vi aldri tid til å tenke på». For det handlet om å få mat på bordet.
Jeg har også snakket mye om kystkvinnekraften med min venninne Anja Solvik, som startet Bunadsgeriljaen for å kjempe for at fødende kvinner skal kunne få dra på sykehus i nærheten av der de bor. Hun var selv syk og mye sengeliggende i flere år med migrene, til hun en dag gikk inn på en fødestue som skulle legges ned, iført bunad, for å vise sin støtte til de kvinnene som mistet sitt fødetilbud. Og inne i henne vokste det frem en kraft for en sak som var viktigere enn henne selv og hennes liv. Og det utrolige skjedde, den kraften har også bidratt til at hun selv har blitt bedre. Hun har jobbet så mange timer gratis og stått på for en sak hun tror på. Og det er den omsorgen som ligger i kystkvinnene, hvor kvinnen brukte sin nestekjærlighet og omsorg nesten som en målestokk for anerkjennelse. Arbeid og omsorg var æresbegreper for kvinner i gamle dager, men også det som ga liv, glede og samhold. Kvinner passet på hverandre og det lokale omsorgsnettet, mens mennene var ute og fikk prestisje og anerkjennelse gjennom jakt og fiske. Det å ta vare på jorda og naboen ga ikke den samme statusen.
Anja Solvik pleier å spøke med at kvinnene i nord snakker i kortere setninger. Spør du om noe, får du gjerne et kort svar tilbake. For kvinnene sto kanskje med et barn på den ene hoften mens de skulle snu på klippfisken, og vinden blåste så ordene ble borte. Kanskje henger det fremdeles igjen at du gjerne får et kort ja- eller nei-svar om det ikke er over kaffekoppen.
Vi må aldri glemme hvem vi er. Vi alle har en kystkvinne i oss, og kraften ligger i oss og i genene våre. I omsorgen for barna og for de syke. En kystkvinne som kjemper for hun vi er glad i, og som har en kraft som hun ikke engang selv vet at hun har, før hun en dag virkelig trenger den og kjemper for noe som er større enn henne selv. Vi har alle en kystkvinne i oss, så glem aldri hvem du er. Også du er en kystkvinne.
Les også: Slik lærer du deg å takle motgang
