Spør deg selv: Når gjør din oppførsel det vanskelig for den andre å kjenne seg komfortabel?

Fra halvøya jeg bor på og inn til byen, reiser vi med båt. Og der på båten er vi en sensommerdag, mannen min og jeg. Vi kjøper oss en is i kiosken, sitter tett inntil hverandre ute på dekk, kjenner sola i ansiktet, prater og koser oss. Alt er fint. Båten legger til land, og idet vi reiser oss, merker han at det har kommet is på frakkelommen, og ikke bare der – det er kommet is inni frakkelommen også. Han peker med en gang på meg, noe som ikke er så rart siden jeg er den som søler av oss, og sier: «Åh! Nå har du sølt på frakken min!» Jeg ler og sier litt ertende: «Nei, det kan ikke være meg, for sølet er jo på den høyre siden og jeg satt på den venstre.» «Unnskyld», sier han. «Det var dumt av meg å skylde på deg.» Jeg koser meg aldri så lite med at han som er så ordentlig, for en gangs skyld har sølt. På vei oppover landgangen ser jeg mange halvkjente fjes som venter på å gå på båten, samtidig legger jeg brydd merke til hva mannen min holder på med. Nå koser jeg meg ikke lenger. Han har grepet tak i den is-innsmurte lommen, vrengt den og ført den opp mot ansiktet, nå bøyer han seg ned mot lommen – og slikker. Han går der og slikker på lommen sin!

Jeg kjenner det søkker i meg: Noe så flaut! Men så klarer jeg å legge merke til meg selv utenfra, få øye på tankene og følelsene mine. Nå må du gjøre det du lærer bort til andre, tenker jeg. Så jeg sier til meg selv: Jeg er en og du er en annen. Jeg er en og du er en annen. Har han lyst til å slikke på lommen, foran halve nabolaget, så er det opp til ham. Det skal ikke så mange gangene til med denne selvsnakkingen før den flaue følelsen slipper taket og jeg rett og slett synes hele situasjonen er ustyrtelig komisk.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt den samme innsikten mange år tidligere, for eksempel den gangen vi skulle i vårt første bryllup sammen; da jeg maste fortvilet i forkant og var flau hele kvelden fordi han insisterte på å gå i lusekofte og med skinnreimer rundt håndleddene, som hans store idol på den tiden, Morten Harket.

Det gjelder å forstå når vi skal ha fokus på vi-et og når vi skal fokusere på at vi er to individer. At den andre kler seg annerledes enn du ville gjort, slikker på lommen sin, eller hevder andre meninger enn du har, sier ikke først og fremst noe om deg. Det er ikke du som gjør det. Du trenger ikke bli flau eller sparke kjæresten på leggen under middagsbordet. Eller som mannen min sier: «Vi har alle godt av å oppøve vår toleranse. Før kunne jeg synes det var ganske pinlig når du plutselig begynte å nynne for deg selv på gata, men det gjør jo egentlig ingenting. Det er jo ingen som stopper oss og ber meg om å få deg til å slutte.» Men uansett hvor romslige vi er, så hender det jo også at noe vi sier eller gjør absolutt ikke er greit for den andre, eller at det kan være godt for oss å få en pekepinn om hvordan vi fremstår. Mennesker som aldri er blitt korrigert og som aldri har tilpasset seg, kan være så krevende å forholde seg til at andre trekker seg unna.

Derfor er det også kjærlighet i å korrigere hverandre, men vi må gjøre det med respekt, og ikke mer enn nødvendig.

Spør deg selv: Når gjør din oppførsel det vanskelig for den andre å kjenne seg komfortabel? Når er den destruktiv for vi-et? Det finnes flerfoldige eksempler. Av og til møter jeg par der den ene ikke er så gøyal å være sammen med i festlige sammenhenger. Det kan være at hun alltid skal kverulere, at han ofte sier noe morsomt på andres bekostning, at hun drikker for mye, at han flørter med andre. Da blir ofte det å gå på fest noe kjæresten gruer seg for, og det kan også være at paret får færre invitasjoner på grunn av stilen til den ene. Om kjæresten din sier ifra til deg om slike ting, så vær takknemlig for korrigeringen, og gå inn for å justere deg.

Når vi forstår at jeg er en og du er en annen, forstår vi også at vi er to ulike mennesker med hver vår bagasje og ulike forventninger og behov. Kan brødskiver være middag? Hvor rent må det være for at det skal være rent nok? Hva innebærer det å slappe av? Hvor mye må hende for at det skal være gøy? Vi har ulike oppfatninger om mangt og mye. Den andre opplever ikke verden annerledes for å være vanskelig, dere er bare forskjellige, slik vi alle er. Derfor må vi snakke sammen.

Kjæresten din kan ikke forstå hvilke forventninger du har til helgen om du ikke sier det, hun kan ikke gjette at du har gledet deg til å se en fotballkamp, han kan ikke snuse seg frem til at du vil invitere venner. Hvor skuffet eller fornøyde vi er i livet henger sammen med hvordan det som skjer svarer til forvent ningene. Å avklare og tilpasse forventninger er noe av det viktigste vi kan gjøre for å ha det godt sammen.

En mann fortalte meg at han og kona har innført noe de kaller «forventningsstyring» for å kommunisere med hverandre om ulike følelser og behov. Når de bruker det ordet, skjønner den andre at det kommer noe som kan bety justering av forventninger. De kan for eksempel si til hverandre: «Du, litt forventingsstyring før morgendagen: Jeg kan komme til å få proble mer med å rekke den samlingen hos ..., blir du skuffa om du må gå alene?» Eller: «Kan vi ta litt forventningsstyring før helgen? Jeg har så lyst til at vi bare kan være oss ... Jeg trenger litt tid til å jobbe ...» Når de har behov for å forventningsstyre mindre ting på sms og chat gjennom dagen, skriver de bare «FS:». For eksempel: «FS: Forsinket med middag», «FS: Er litt nedfor i dag pga. ...»

Dette paret forventer ikke at de skal kunne gjette hva som rører seg i deres respektive jeg, og tar smarte og praktiske grep som øker forståelse og hindrer konflikt. Samtidig gir disse grepene en god følelse av å være et team. Den som tar initiativ til forventningsstyring, tar ikke bare ansvar for egne ønsker og behov, men også for situasjonen, for at vi et skal ha det bra. Når man melder om egen sårbarhet, som at man er litt sliten eller nedfor, er det større mulighet for at kjæresten møter med omsorg, i stedet for å bli skuffet og irritert over den andres stemning. Vi et deres blir ytterligere stimulert av at de har funnet et eget lite ord på trikset sitt.

Det er ikke gitt at dere er på «samme frekvens» hele tiden. Om den andre er i dårlig humør, eller er trøtt og sliten og vil sove, så trenger det ikke ha noe med deg å gjøre. I diktet «Ord over grind» gir Halldis Moren Vesaas oss den aller beste forståelsen av det å være et jeg og et du:

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
Halldis Moren Vesaas

Dette er et utdrag fra boken «Å elske og bli elsket» av Bjørk Matheasdatter. Gyldendal Forlag.