Sanna Sarromaa: - Vold kan ramme hvem som helst – selv den som virker sterk og uangripelig

«Du har vært utsatt for langvarig og gjentakende psykisk vold», sa den ansatte på krisesenteret. «Du er nedbrutt.» Hun anbefalte en sykmelding. Jeg gråt av lettelse. Det var reelt, det var ikke bare noe jeg hadde innbilt meg. Det jeg hadde opplevd, ble anerkjent og gitt et navn. Jeg hadde vært utsatt for psykisk vold. Jeg hadde lov til å være sliten nå. 

Jeg var så sterk at det tok et par år før jeg forsto det. Han sa bestandig at jeg ikke skulle gå inn i offerrollen. At jeg ikke skulle gjøre meg selv til et offer når det tross alt var jeg som hadde forårsaket alt. Det var jeg som hadde skylden. Derfor så jeg aldri på meg selv som et offer – og ble krampaktig sterk.

– Det er en myte at voldsutsatte kvinner er ressurssvake eller dumme. Jeg er ressurssterk som få, men ble likevel fanget i et psykisk og emosjonelt voldelig forhold. Min egen erfaring, som jeg skriver om i boken, viser hvordan man kan bli hjernevasket uten å forstå hva som skjer. Det er fordi det skjer så gradvis. Dessuten er det forbundet med mye skam. Mange spør hvorfor man ikke bare går, men når ens egen kjæreste bryter en ned, mister man etter hvert motstandskraften. Heller ikke er det lett å forstå at man faktisk blir utsatt for manipulering. 

Når man blir nedgradert og snakket nedsettende til over lang tid, blir det en del av selvforståelsen. Jeg ble krampaktig opptatt av å vise at jeg ikke var et ludder eller et felleshøl, slik han beskyldte meg for å være – en kamp jeg var nødt til å tape. Ikke fordi jeg var en hore, men fordi det var umulig for meg å få ham til å tro noe annet. Min opplevelse og min virkelighet var ikke relevante for ham, sier Sanna Sarromaa.

Vi møter Sanna en tidlig vårdag i forbindelse med lanseringen av hennes siste bok. Der forteller hun hjerteskjærende om forholdet til en kjæreste som utsatte henne for psykisk og emosjonell trakassering. Det destruktive forholdet – og traumegrepet – varte i underkant av to år. Traumet har hun nå heldigvis lagt bak seg, etter å ha brukt mye tid og krefter på å bli hel og komme seg videre. 

I dag er hun tilfreds med tilværelsen – med seg selv og jobben som lektor på en ungdomsskole, og med livet hun har skapt sammen med sine fire barn. Bonus er også en ny kjæreste og at hun ikke har mistet troen på et sunt og godt kjæresteforhold. Et forhold hvor hun ikke blir utsatt for hån, ydmykelser og spydigheter – og hvor hun ikke trenger å late som hun er verken noe mer eller mindre enn hva hun er. 

Kledd i blå strikkekjole, som understrekker de knallblå øynene, stråler hun av livsglede. I så måte er hun nærmest et bevis på at det er mulig å komme sterkere ut i etterkant av å ha blitt påført psykiske sår. 40-årene er en kraftfull alder. Livet er på stell, sier hun.

Hva var hovedgrunnen til at du skrev boken og om temaet psykisk vold? 

– Det er flere grunner. En av dem var etter beste evne å finne svar på det spørsmålet jeg har fått så mange ganger: Hvorfor gikk du ikke? Kvinner som lever i voldelige forhold, får ofte dette spørsmålet. Og jeg skjønner at folk undrer seg. Men samtidig innebærer spørsmålet en idé om at kvinner selv har ansvar for situasjonen. I virkeligheten er det mer komplekst enn som så. Jeg trengte å finne ut hvorfor jeg ikke gikk – og hvorfor det er så vanskelig å bryte ut av situasjonen. Det jeg har skrevet, er like mye et svar til meg selv som til andre som lurer. Min historie og min bok inneholder også undersøkelser om hvorfor man kan havne i slike forhold, og ikke minst hvordan. Mitt ønske er at selv om historien er min, og bare min, er den likevel så representativ at jeg håper andre også finner glede og trøst, hjelp og handlekraft av å lese den. Med mitt eksempel ønsker jeg å vise at psykisk vold kan ramme hvem som helst – selv den som virker sterk og uangripelig. Samtidig ønsker jeg også å vise at det finnes en vei ut, og at det finnes hjelp. Du er ikke alene! 

Selv var jeg et offer, men jeg er det ikke nå lenger. Jeg har skrevet denne boken for at også andre skal kunne bli en overlevende, sier hun.

Fra kjærlighetsbombing til psykisk overgrep 

Et typisk tegn på et destruktivt kjæresteforhold er at det gjerne starter med at partneren overøser en med komplimenter og uttrykk for at du er enestående. Du blir nærmest satt på en pidestall – ofte kalt «lovebombing» eller kjærlighetsbombing. Slik var det også for Sanna den første tiden med kjæresten. Hun fikk stadig høre hvordan han beundret henne, hun var den flotteste kvinnen han noensinne hadde vært sammen med. Klok og vakker. 

Kjærlighetserklæringene, oppmerksomheten og hjelpsomheten hans fikk henne til å føle seg elsket. I tillegg ga han inntrykk av at han delte hennes interesser i ett og alt, det være seg språk, samfunnsengasjement, reiser og litteratur. Han ville til og med lære seg finsk. De første månedene av forholdet var en intens forelskelsesfase. Kjæresten støttet henne til og med i planene om å bli gravid med et fjerde barn, en bestemmelse hun hadde tatt på sin 40-årsdag.

– Jeg hadde nettopp utgitt den første skilsmisseboken, som hadde fått gode anmeldelser, og dagen ble feiret i Helsinki med gamle venner. Mine tre barn, som jeg har med min eksmann, var begynt å bli store – og jeg lengtet etter å bli mor til en baby. Via egg- og sæddonasjon – og behandling i Latvia – lyktes jeg med planene. Jeg ble gravid, forteller Sanna. 

Hun fortalte kjæresten om planene – og han ga uttrykk for at han var glad på hennes vegne. Men noen måneder ut i forholdet begynte han imidlertid umerkelig å endre adferd. Hun merket det knapt i starten. Gravis begynte han sin nedbryting og manipulasjon. Hun husker fortsatt den første gangen han trådde over en grense. Hun hadde lagt seg tidlig. Mens hun sov, hadde han, uten at hun var klar over det, lest dagboken hennes. Han hadde brutt seg inn bak hennes innerste grind. Han hadde funnet dagboken, åpnet den og oversatt den fra finsk til norsk med google translate.

Hva var det som gjorde at du fant deg i dette? 

– Noe av grunnen var nok at jeg aldri tidligere hadde vært utsatt for manipulering og hjernevask, et begrep som kalles «gaslighting», eller tåkelegging. Det er det kraftigste våpenet hos en manipulerende person. Gaslighting er en subtil og etsende strategi der offeret begynner å tvile på seg selv og sin egen virkelighet. Det er en mer alvorlig form for manipulering. En hjernevasking som skjer over tid. Målet er å få partneren til å tvile på sin egen hukommelse og dømmekraft, sier Sanna.

Sårbarhet og traumebånd 

I boken forklarer Sanna flere av begrepene som hyppig dukker opp i litteratur om temaet vold i nære relasjoner, blant annet begreper som skjult narsissist, fremtidsløgner, idealiseringsfase, devalueringsfase, periodisk forsterkning, negativ forsterkning og traumebånd, og flere andre som blir brukt innen terapi og behandlingsapparatet. Begreper som forklarer hvorfor det er så vanskelig å bryte ut av voldelige forhold. For selv om Sanna stadig befant seg i kjærlighetssorg den tiden forholdet varte, og kjæresten vekslet mellom å være nær og varm, eller kald og gå sin vei, tryglet hun ham alltid om å komme tilbake de gangene han gjorde det slutt. Innerst inne skjønte hun imidlertid at det giftige forholdet måtte få en ende, og hun søkte all mulig hjelp. Hun lyttet til podkaster, fulgte seminarer på nett, leste bøker om temaet psykisk vold, tok kontakt med psykolog – og til og med krisesenter. Vitenskapelig og akademisk legitimering skulle vise seg å bli til stor hjelp. Men det tok likevel tid – og mye lidelse.

I boken forteller du om mekanismene bak psykisk vold. Er det noe spesifikt du mener er viktig i forbindelse med din historie? 

– Som sagt tror jeg ingen er immune for å bli utsatt eller offer. Men enkelte er kanskje mer sårbare enn andre. I forkant av forholdet hadde jeg vært skilt i noen år og var alenemor, og i tillegg var jeg arbeidsledig da vi ble kjærester. I barndommen vokste jeg også opp med en alkoholisert far og en mor som fant seg i mye og aldri klarte å forlate ham. Dessuten mistet jeg begge foreldrene mine tidlig. Jeg sto på egne bein fra jeg var i slutten av tenårene, og måtte klare meg selv. I tillegg har jeg bestandig kjent en grad av ensomhet, spesielt etter at jeg flyttet fra Finland til Norge da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Det er naturlig følge om man kommer fra en annen kultur. Til tross for at jeg har gode venner i Norge, har jeg røttene mine i Finland.

Ensomhet og traumer fra barndommen skaper en form for utenforskap og sårbarhet. Når man så kommer i et forhold med en sirkel av psykisk og emosjonell mishandling, reaktiveres traumene – og det skaper bånd. Båndene forsterkes gjennom en sterk tilknytning mellom overgriper og offer. Psykolog Sissel Gran skriver blant annet om traumatisk binding i boken «Hekta i håp om kjærlighet», som jeg kan anbefale. 

Båndene forsterkes gjennom perioder med kjærlighetsbombing og oppmerksomhet – og deretter devaluering og emosjonell mishandling. Offeret begynner å utvikle sympati eller hengivenhet for overgriperen. Jo lenger man er i et slikt forhold, jo sterkere blir båndet. Man blir mishandlet og kjørt gjennom en berg og dal-bane av usikkerhet og følelsesmessig påkjenning. Noen ganger er partneren varm og nær, andre ganger kald, uinteressert og nedlatende. En adferd som bidrar til å forsterke avhengigheten. Man lever i et evig håp om at mishandleren skal bli snill og grei igjen, men i virkeligheten tåler man bare mer mishandling og tar til takke med smuler av godhet. Et traumebånd er sterkt og vanskelig å bryte, og derfor ender offeret opp med å gå tilbake til mishandleren. Man tror mer på det han lover, enn på hva han i realiteten gjør, samtidig som man rasjonaliserer bort den jævlige oppførselen hans fordi man ikke klarer å tro at noen virkelig er så ond.

Oppi alt er det som skjer også knyttet til hjernens belønningssystem. Hver gang kjæresten forlot meg, rasende etter å ha skjelt meg ut på det verste, tryglet jeg ham om å komme tilbake. Jeg var knust av fortvilelse – og følte at jeg ikke kunne klare å se et liv uten ham. Da han alltid etter noen dager eller en uke dukket opp igjen, var det som en kjærlighetsrus. I slike situasjoner skiller hjernens belønningssystem ut hormoner som dopamin og oxytocin, som skaper tilknytningsbånd og er kjent som kjærlighetshormoner, forklarer Sanna. 

Forholdet hadde kanskje pågått i årevis om han fortsatt hadde kommet tilbake. Men til slutt gikk han for godt. I dag betrakter hun det som at hun ble reddet. Hun vet at hun aldri var gal eller tok så feil som manipulatoren fikk henne til å tro. På en troverdig måte kan hun vurdere og stole på både seg selv og andre igjen.

Å finne tilbake til seg selv 

Det tok tid for Sanna å komme seg igjen etter at forholdet endelig var over, og i dag har hun en ny kjæreste. Han er stabil og trygg – og er ikke manipulativ. Etter å ha vært igjennom det psykisk voldelige forholdet, har hun lært tegnene. Manipulasjon har ofte en bedøvende effekt på den som blir utsatt for det, sier hun. Dømmekraften svekkes, og skal man avsløre fenomenet, kreves skjerpet bevissthet og kjennskap til manipulasjonens mekanismer. Mye takket være en klok og erfaren psykolog, og en dyktig behandler på krisesenteret, lærte hun hvordan hun kunne sette inn mottiltak.

I boken beskriver du inngående hvordan du jobbet for å finne tilbake til deg selv igjen. Hva var noe av strategien? 

Når man får høre noe tilstrekkelig mange ganger, og det gjentas over tid, er det vanskelig ikke å begynne å tro på i hvert fall noe av det, uansett hvor stødig man er. Manipulering er jo hjernevasking. Man mister seg selv, sitt indre kompass og sin indre stemme. For å komme meg videre, for å bli frisk og velfungerende igjen, måtte jeg ikke bare slutte å elske voldsutøveren min. Jeg måtte også bli kvitt det bildet han hadde skapt av meg og plantet i meg. Jeg måtte komme meg ut av tåken. 

– Selv om han ble borte for godt, levde jeg med hans oppfatninger av meg i lang tid. Jeg måtte jobbe for å bli kvitt skammen og skylden. Grumset måtte bort, som terapeuten min sa. Jeg måtte kvitte meg med kvinnesynet hans og forurensningen av sinnet mitt. Tåken måtte lette og solen lokkes frem. 

I dette tilfriskningsarbeidet benyttet jeg meg blant annet av litteratur av terapeuter som er voldseksperter, alt fra amerikanske Lundry Bancrofts bok, «Why Does He Do That? Inside The Mind of Angry and Controlling Men», som refererer til mishandler-arketyper - til norske Bjørk Matheasdatter. Jeg lyttet også til uendelige mange podkaster om temaet psykisk vold. Dessuten fikk jeg som nevnt hjelp av en klok terapeut – og støtte fra et krisesenter. 

 Skriving var også en del av redningen. Skriving har alltid hjulpet meg med alt, og var og er den aller beste egenterapien min, sier Sanna Sarromaa.