– Jeg greide å tilgi utroskap

Slik oppdaget hun utroskapen

Det er november 2010. Jeg er ute og handler da Lars ringer meg på mobilen. «Hei, kjære», sier jeg. Jeg får ikke noe svar. Men jeg kan høre Lars snakke med en kvinne i bakgrunnen. Akkurat hva de sier oppfatter jeg ikke, men den kjærlige tonen er ikke til å ta feil av. Plutselig blir samtalen avbrutt.

Jeg husker ikke hva som skjer i de neste par minuttene. Jeg vet bare at jeg sitter på gulvet og titter opp på en ung ansatt i butikken. Jeg må ha falt overende. Han hjelper meg opp.

«Jeg vil skilles»

Jeg kommer meg hjem på et vis. Så ringer Lars og sier at han har vært i et møte, men er på vei hjemover. «Det var vel heller et stevnemøte», sier jeg. Det blir stille i den andre enden av telefonen. «Jeg vil skilles», sier han. Da han kommer hjem setter han seg i sofaen. «Jeg har funnet mitt livs kjærlighet», sier han. «Jeg har aldri elsket noen så høyt».

Hadde du samme formiddag spurt meg hvordan ekteskapet mitt var, ville jeg ha svart: «Det går veldig bra. Lars og jeg er heldige. Jo flere år vi er sammen, jo bedre blir det.»

Jeg setter meg på kne foran ham. Spør hva jeg har gjort galt? Hvordan og når skjedde dette? Om jeg kan få en sjanse til? Lars sier at han har bestemt seg.

Mindre enn en uke før dette skjedde hadde vi fulgt vår datters beste venninne, som døde i en trafikkulykke, til graven. Jeg sier til Lars at skilsmisse er helt utelukket akkurat nå. Slutt på samtalen. Resten av dagen går som den pleier. Vi spiser middag, Lars drar for å spille badminton og jeg reiser ut til hesten vi eier sammen med datteren vår.

Da vi skal gå og legge oss, spør Lars: «Skal jeg sove på sofaen?» «Nei», svarer jeg, «du skal sove ved siden av meg i sengen vår. Vi skal jo ikke skilles?» Før han faller i søvn sier han at han til i morgen vil tenke over om det blir meg eller henne. Jeg sover ikke den natten. Jeg ligger bare der og ser på ham. Vi har akkurat feiret 20 års bryllupsdag, og neste dag er han kanskje borte. I de tidlige morgentimene vekker jeg ham. «Jeg vil gjerne elske med deg», sier jeg. Etterpå drar han på jobb.

Ville vite detaljer om utroskapet

Det har nå gått opp for meg at jeg akkurat da levde i total fornektelse. Jeg føler verken sinne eller sorg. Det eneste som betyr noe er at han ikke må velge henne. Senere den formiddagen, etter at jeg ikke har gjort noe annet enn å gå apatisk rundt, får jeg en sms fra ham. «Jeg har bestemt meg», står det. «Jeg velger deg.»

I tiden etterpå gjør jeg alt for å beholde ham, selv om han har sagt at han velger meg. Dette handler først og fremst om sex. Jeg byr meg rett og slett frem. Hele tiden. Morgen, middag, kveld og natt. Dette holder på i halvannen måned.

Så kommer sinnet. Det skyller inn over meg. Jeg vil vite alt: Hva de har gjort, hvor, når, i hvor lang tid? Hva har hun som ikke jeg har? Han svarer noe i stil med at «han hadde mistet seg selv», og at hun var «det lyset som kunne redde ham».

Jeg bestiller og får tilsendt en detaljert oversikt over alle telefonsamtalene hans, og jeg sjekker ut den andre kvinnen på Facebook. Jeg ringer henne til og med fordi jeg finner ut at hun fremdeles prøver å kontakte Lars. Jeg sier at hun skylder meg og barna en unnskyldning. Men jeg får den ikke.

Jeg er så sint at jeg flere ganger hamrer løs på Lars med knyttnever. Den store mannen. Han tar bare imot. Og sier unnskyld igjen og igjen. Det gjør han i månedsvis, men det hjelper ikke.

Sinnet blir til bunnløs sorg

Julaften sier jeg at jeg vil skilles. Det vil ikke Lars, så det ender med at vi nyttårsaften lager vårt eget skilsmisseritual hvor vi legger gifteringene ned i en hjerteformet eske. I stedet for gifteringer finner Lars frem et par kjæresteringer som vi tar på oss. Samtidig lover vi barna, som ikke har forstått så mye av hva som har skjedd, at vi ikke skal ta noen drastiske beslutninger før etter vår datters konfirmasjon våren 2011.

Det holder ikke. Jeg er fast bestemt på å bli skilt, så det blir vi i februar 2011. Kort tid etter forvandler det voldsomme sinnet seg til en sorg som nesten slår bena vekk under meg. Fra å være en handlekraftig kvinne som styrer hjem og to barn og passer min syke mor, klarer jeg bokstavelig talt ikke å komme meg ut av sengen om morgenen. Lars må jobbe hjemmefra fordi han ikke tør å gå fra meg og la meg være alene.

Jeg kan ikke føle noe annet enn sorg over at han ikke elsker meg lenger. En dag da jeg sitter på toalettet, får jeg øye på meg selv i det store speilet foran meg. Jeg får sjokk. Jeg ser livstruende syk ut. Jeg har i mange år jobbet som legesekretær på intensivavdelingen på et sykehus, og jeg vet hvordan folk ser ut når de er i ferd med å dø. Det er akkurat sånn jeg ser ut nå.

Jeg fortsetter med å føle sorg i lang tid etterpå. Men jeg kom aldri så langt ned igjen. Jeg ante ikke at du kan være så fortvilet at det føles som om hver eneste celle i kroppen din er full av sorg. Det vet jeg i dag.

Tilgivelsesprosessen

Det går over et år før jeg går over i en tilgivelsesprosess. Jeg føler meg syk fordi sinnet spiser meg opp innenfra. Jeg føler ikke lenger kjærlighet, og legger merke til at jeg også har vanskelig for å elske barna mine.

Så jeg besøker den lokale presten som snakker med meg om tilgivelse. At det kanskje vil få sinnet til å forsvinne. At tilgivelse kan være veien til kjærlighet. Jeg leser om tilgivelse, og finner en amerikansk guru, Louise Hay, som inspirerer meg til hver dag å sette meg ned foran et speil og si høyt hvem jeg ønsker å tilgi. Plutselig dukker gamle, bitre minner frem. En tidligere venninne. En lærer fra folkeskolen. Jeg tar dem for meg én av gangen. Jeg starter med de som er lettest å tilgi for å øve meg opp.

Helt til jeg kommer til Lars, og da sier jeg: «Lars, jeg tilgir deg for at du har vært utro. Jeg setter deg fri, og jeg setter meg selv fri. Jeg gjør plass slik at jeg kan la kjærligheten fylle meg igjen».

Et glimt av lykke og kjærlighet

Seks uker senere er Lars og jeg ute på date, og plutselig kan jeg merke et glimt av lykke og kjærlighet. Jeg begynner å strigråte. Det tok meg et helt år å komme frem til at jeg både ønsket og var i stand til å tilgi, men etter det tok det bare fem–seks uker før jeg igjen følte kjærlighet.

Den 24. mars 2012 giftet vi oss igjen. Det var etter at vi en kveld hadde sittet og kikket på selvangivelsene våre, og jeg utbrøt: «Jammen er det dyrt å være skilt!» «Vi kunne jo gifte oss igjen?» foreslo Lars. «Er det bare på grunn av pengene?» lo jeg. «Nei, det er det for pokker ikke, Hanne!» svarte han. Og så sa jeg faktisk ja.

Vi har snakket mye om hvorfor utroskapen snek seg inn i livet vårt. Vi har gått i terapi, både hver for oss og som par. Lars deltok i en gruppe for menn, og jeg selv ble med i en «Bevar livsgnisten»-gruppe arrangert av kommunen.

Jobber med kommunikasjonen

I dag vet vi at kommunikasjonen oss imellom ikke var god. Når jeg tigget Lars om å ta seg mer fri, så familien kunne være mer sammen, så hørte han bare at jeg ikke unnet ham suksess på jobben. Vi snakket sjelden om hvordan vi hadde det som ektepar. Vi hadde et godt arbeidsfellesskap, men vi prioriterte ikke oss som par. Vi har også alltid hatt vanskelig for å si eller gjøre noe som kunne såre andre. Derfor oppsto problemet med at vi var hindret fra å ta opp de viktige tingene med hverandre, og vi ante egentlig ikke hvordan den andre hadde det. I dag er vi oppmerksomme på hvor galt det kan gå, og vi lar ingen følelser eller tanker være for vanskelige og forstyrrende til ikke å snakke om dem.

Nå, over seks år etter at vi giftet oss igjen, føler jeg meg elsket på en helt annen måte enn før, og jeg vet nøyaktig hva jeg har gått inn i. Jeg var bare 26 år første gangen vi ble gift. Den andre gangen var det med åpne øyne. Og selv om jeg ikke kan tilgi det Lars gjorde, så tilgir jeg ham som menneske.