Parterapeuten: – Kjærlighet på termos

Jeg heller kaffe av den lyseblå termosen. Den er fra sekstitallet, slank og smekker. Mannen min har fylt den med nytraktet kaffe før han dro på jobb. Det ryker ut av den runde, smale åpningen. Merkelig så godt denne gamle termosen holder på varmen, tenker jeg.

Så vrir jeg den røde korken på plass. Selv om jeg er hjemme, og vi har skikkelige kopper i skapet, velger jeg å drikke av den lille lyseblå koppen som sitter på termosens topp. Det smaker ikke bare kaffe, men alle turer og stunder der termosen har vært med.

Vi kjøpte den i en bruktbutikk, en vi hadde kjørt forbi mange ganger. Nesten alltid var den stengt. Men plutselig en dag hang et skilt utenfor: Åpent! Vi oppdaget ikke skiltet før det var for sent å ta av fra veien. Men i første kryss snudde vi bilen, kjørte tilbake og svingte inn på den gruslagte plassen foran det lille huset.

En gammel bjelle ringte da vi steg over dørstokken til skattkammeret. Vi kjente begge iver og glede over å begi oss ut på på oppdagelsesferd blant gamle klenodier og krimskrams. Der er vi like, han og jeg.

Men mens jeg alltid finner tusen ting jeg får lyst på, har han en mer selektiv smak. Det er lite som finner nåde for hans blikk, nesten ingenting slipper gjennom nåløyet.

For å holde stilen og unngå overfylt hus, krangel og irritasjon har vi laget en avtale. Ingenting kommer inn i huset som ikke den andre sier ja til. Den dagen ble det ja fra begge til to termoser. Denne lyseblå som jeg fant, og en oransje med brun kopp som han fant. Begge i hard plast og med glasskolbe på innsiden, slik termoser var på den tiden da de ble laget.

Siden har de fulgt oss på både korte og lange turer. Men skal vi på turer med sekk, der det bærer over stokk og stein og vi kan risikere å snuble, da får disse to bli hjemme som veggpryd på kjøkkenbenken. For de er så skjøre. Så lette å knuse.

Når vi sitter ned i naturen, passer vi alltid på på at termosene våre står støtt. Flere ganger har vi snakket om at de minner oss om oss selv. De er så ulike i sin fremtoning, men begge er følsomme innvendig. En gang trillet den blå termosen min nedover et svaberg, og jeg fikk så vidt reddet den før den knuste. Slik vi må behandle termosene med varsomhet, må vi også være varsomme med hverandre og med det vi har sammen.

Slik vi passer på termosene, må vi også passe på hverandre. For kjærligheten er som en gammel kul termos. Den kan holde på varmen og stilen i årevis, om den bare blir tatt vare på.

Jeg tenker på mange av de parene jeg har jobbet med. Hvordan de har glemt å behandle hverandre varsomt. Ikke fordi de har villet hverandre vondt. Ikke fordi de ikke har ønsket å ta vare på kjærligheten sin. Men fordi de har glemt det. Slik som når man setter en gammel termos litt for lagt ut på kanten, og man legger ikke merke til at den triller mot stupet før det er for sent. Eller man er så heldig at man redden i siste sekund.

Mange av parene jeg snakker med, er der. En av dem eller begge, har lagt merke til at de er på vei utfor. I siste liten tar de tak i hverandre. For det er vanskelig å holde på varmen og kjærligheten hvis man ikke blir behandlet godt. Når man blir oversett og glemt. Når oppmerksomheten er vendt i andre retninger enn mot hverandre. Når ordene blir harde og stemmene kalde. Når hendene ikke gir, men krever. Når det man skjenker av seg selv, ikke blir tatt imot, men helt ut i vasken. Kjærligheten tåler ikke å bli oversett over lang tid. Men det går an å redde seg inn, be om unnskyldning og rette opp kursen. Da kan det bli bra igjen.

Et mylder av tanker følger med i kaffen fra fra den blå termosen. Den deilige kaffesmaken fyller ganen, og jeg kjenner meg sett og elsket av han jeg ønsker å bli sett og elsket av. Tenk at han fylte kaffen på den lyseblå termosen. Den han vet jeg liker best. Jeg kjenner omtanken hans, nærværet. Selv om han ikke er her nå - så er han her likevel gjennom denne enkle handlingen. Det gjør livet godt her og nå. Det fremkaller en strøm av gode minner. Detgir tro på at fine ting skal skje i fremtiden. Jeg kjenner at senere i dag har jeg lyst til å gjøre noe hyggelig for ham.

Kanskje tenker du nå at du skulle ønske at kjæresten din hadde kokt kaffe til deg, og husket servere den i yndlingskoppen din. Og så glemmer du kanskje å se det han faktisk gjør, glemmer å se de tingene som er spesielle for dere. Kanskje har han laget en vedstabel som kan minne deg om alt han gjør for at familien ikke skal fryse. Lua du ga ham til bursdagen kan gi ham
følelsen av å bli varmet av deg. Når du farer av sted på ski og sykkel, kan du kjenne omsorgen han har lagt i at utstyret ditt skal funke perfekt. Når han skjenker vin i glassene dere kjøpte på bryllupsreisen, er dere tilbake til den tiden. Når han har handlet inn pålegget bare du liker, da
vet du at han har tenkt på deg.

Det er lett å si at ting ikke betyr noe. At det bare er tanken som teller. Men tanken og tingene virker sammen. Det kan historien om en lyseblå termos bevitne. Og slike historier kommer i mange former. Tingene bringer stunder i livet tilbake. De fester oss til verden og befester båndene til hverandre.

Jeg er ganske sikker på at dere både har ting og tanker som kan hjelpe dere å holde på varmen. Ting som betyr mer enn andre ting. Ting som kan virke sammen med tanken.