La oss snakke om kjærligheten med kjærlighetens språk

«Jeg ønsker meg en kjæreste.»
«Jeg leter etter kjærligheten.»

De som lengter etter kjærligheten, sier sjelden: «Jeg ønsker meg en partner». De som sier de er på jakt etter en partner, de leter som regel etter en å drive firma med.

Men at forholdet er blitt for mye firma, det hører jeg ofte klager på. «AS styr og stell», kalte en mann familielivet. Han ville ikke at kjærligheten skulle være som et firma. To elskende kaller hverandre sjelden for partner. De sier mannen min, kona mi, samboeren min eller kjæresten min.

Samtidig ser jeg at det i media blir stadig vanligere å bruke ord fra forretningsverdenen når det snakkes om parforhold og søken etter kjærlighet. Man «får betalt» for å ha pyntet seg, og man «leverer varene» i senga.

Det skrives om den kjærlighetssøkendes «markedsverdi» på «partnermarkedet», og et par kalles nesten alltid «partnere».

Jeg tar meg i å savne mange ord og beskrivelser, som å elske med hverandre, hengivenhet og trofasthet. 

Et ord kjemper jeg for hver eneste dag: Kjæreste.

Mange mener ordet kjæreste bare hører til i den første forelskelsestiden. Men jeg bruker ordet om alle par. Uansett hvor lenge par har vært sammen: Jeg kaller dem kjærester. Men kanskje kunne vi bruke ordet livskjæreste om de som har vært lenge sammen og tenker å fortsette å være det? For husker vi bare ordet kjæreste, så vil vi lett kunne gjøre mye rett for å ta vare på kjærligheten.

Ordet kjær kommer fra norrønt kærr, som er avledet fra gammelfransk ker og latin carus – som betyr kjær eller kostbar. Kjæreste er superlativet av ordet kjær, og betyr altså den som er aller mest kjær og dyrebar.

Og slik ønsker vi jo også å bli behandlet av den vi lever med, som den mest kjære og dyrebare. 

Å kalle hverandre kjærester, selv om vi har levd lenge sammen, er ikke det samme som at vi skal leve i en evig forelskelsesrus. Tvert om kan ordet kjæreste være en påminnelse om å behandle hverandre som kjærester også de dagene da vi ikke kjenner de store følelsene. For kjærlighet er ikke bare noe vi føler, det er også handlinger som skaper følelser. Når vi sier gode ord og gjør godt for hverandre, da vil følelsene kunne komme frem igjen. Slik vil et par kunne fortsette å være kjærester. 

I boken « Å elske og bli elsket» skriver jeg: «Kjærlighet er å ta vare på den kjæresten du fant, det er å være en kjæreste for den du har valgt.»

Men i media brukes nesten alltid ordet partner. Jeg undrer meg på: Hva vil denne mer forretningsmessige ordbruken gjøre med vår oppfatning av og tenkning rundt kjærlighet og parforhold?

Ta ordet markedsverdi. Det ble mye debattert for en tid tilbake. Ordet i seg selv er det ikke noe galt med. Det passer godt å bruke om en leilighet eller bruktbil. Men jeg forstår godt dem som reagerer på at ordet blir brukt om mennesker som leter etter en å dele livet med.

I snart 25 år har jeg arbeidet med menneskers kjærlighetsliv. Gjennom den tiden har jeg blitt stadig mer overbevist om at det er en spesiell tanke og tro som er grunnleggende viktig, både for dem som er i et forhold og dem som leter etter ett: Troen på at man kan elske, og troen på at man er verdt å bli elsket.

Ord som markedsverdi tar fra mange mennesker denne troen. I stedet for å kjenne oss elskbare, så tror vi at det er mengde ting som må gjøres og fikses på før noen kan elske oss. Slik spenner ordet bein på kjærligheten, gjør det vanskeligere å oppleve kjærlighet. Det påvirker hvordan vi tenker om oss selv og hverandre. Også i parforholdet gjør det at folk lettere mister selvtilliten.

Når jeg ikke lenger har den kule jobben, tjener like godt, begynner å få rynker og helsa skranter. Kan du fortsette å elske meg da?

Det er få som oppvurderer seg selv så mye at det begrenser dem fra å finne noen. Heller er det motsatt. Det som begrenser, er følelsen av ikke å være pen nok, morsom nok, interessant nok, rik nok, kul nok.

Uansett alder, så bærer mange på en redsel for å bli bortvalgt og sviktet om man viser sin sårbarhet og lengsel.

Et språk som definerer kjærlighet som transaksjoner, og mennesker som varer, gjør det vanskeligere å vise seg som den man er. Og det er nettopp når vi ikke våger å vise oss som den vi er, at kjærligheten blir vanskelig å finne. Enten vil ikke andre kjenne seg igjen i oss. Eller så vil det vi får, ikke kjennes ekte. Jo mer vi begynner å tro at det å bli elsket handler om disse ytre målene, jo vanskeligere vil det bli for oss å finne kjærligheten.

Tar du deg en tur ut nå i sommer, så vil du kunne se mange par. De fleste som har en kjæreste, ville aldri vunnet en konkurranse, verken i skjønnhet, idrett, eller kunnskapstevling. Og ingen ville vunnet alle konkurranser. Men for kjæresten er de øverst på pallen. På tross av at de har sine skår både i det indre og det ytre.

Og her ligger nøkkelen til kjærlighet. Ved å slutte å lete etter det perfekte i oss selv eller andre. Ved å elske det ekte. Tenk at du går ned en gate der det kryr av folk. Plutselig kommer en kjær venn mot deg. Dere ser hverandre, kjenner hverandre igjen. Dere smiler. For de andre på gaten er dere en del av massen, ingenting skiller dere fra de andre. Men for hverandre er dere helt spesielle. Ikke på grunn av hva dere eier, eller hvordan dere ser ut, men fordi dere har hverandre i hjertet. Slik er kjærligheten. Det er å bli sett og avholdt av en som er glad i deg for den du er.

Jo mer vi bruker finansverdenens språk om kjærligheten, jo større blir avstanden mellom det mange lengter etter på det indre plan, en å elske og bli elsket av, og de enkle ytre mål som utseende, alder, yrke og økonomi. Det tellbare og ytre vinner lett fordi det er så mye enklere å sette ord på.

Kjærligheten er så stor og så vanskelig å beskrive at ordene strever med å strekke til. Vi kan alle trå feil i forsøket, men vi må prøve likevel. Gjøre vårt for å løfte kjærligheten, gjøre den større og ikke mindre. Gjennom språket vi bruker, er vi alle med på å skape verden. Det vi beskriver og forteller, er ikke bare en gjengivelse av virkeligheten, men er også med på å skape virkeligheten.

Snakk om kjærligheten med kjærlighetens språk.