«Det som plager deg med partneren din, avslører dine dypeste sår»

For oss fungerte ikke parterapi. Det var jo ikke vi som slet, men hver enkelt av oss, sier Mai Camilla Munkejord (46). Hun støttes av psykolog Elizabeth Normann, som i artikkelen forklarer hvorfor.

– Vi prøvde ut kurs, familieterapi og parterapi. Vi ble eksperter på teorier om kommunikasjon, men likevel ble ikke parforholdet bedre. Slik beskriver Mai Camilla hvordan hun og mannen Webjørn i flere år forsøkte å reparere parforholdet med tradisjonelle metoder – uten hell.

– På grunn av mine sår fra barndommen ble jeg trigget av min nydelige ektemann, uten at jeg ante at det var fortiden som kom opp i dagen, gang på gang. Det indre arbeidet de har gjort hver for seg, ble avgjørende. Det var ikke kommunikasjonsmønsteret eller parforholdet som trengte reparasjon.

– Det jeg trengte, var å bearbeide egen bagasje, og i denne prosessen lære å akseptere meg selv. Elske meg selv. Jeg er der ikke ennå, men jeg er på god vei.

Følte seg skamfull og kritisert

Mai bor sammen med tre barn og ektemannen Webjørn (bildet) i Bergen. Her har hun i mange år jobbet som professor og forsker.

– Utfordringer i kommunikasjonen skyldtes at vi bar med oss sår fra barndommen. Jeg så ikke at mine tolkninger bidro til at jeg ble såret. Så ikke hvordan min egen tendens til å gå inn i rollen som terapeut for min mann, spilte ham dårlig.

Lenge tenkte Mai at det var ektemannens atferd som var årsaken til at de slet. Hun kunne til stadighet føle seg kritisert av ham. Ordene han sa, ble ofte tolket i verste mening.

Mai beskriver at det var først da hun ble utbrent i 2020, at hun innså at hun har blitt styrt av følelser hun har båret med seg siden tidlig barndom.

– Jeg har følt meg verdiløs, feil og redd for å bli avvist, og det var akkurat dette som skulle vise seg å være rotårsaken til mine vansker i parforholdet.

Parterapi forløser ikke rotårsaken

– Jeg tror at det man trenger, er å vende blikket innover, mot egen bagasje og egen barndom. Man må møte det man finner der inne, og forløse det.

Mai mener at dette ikke gjøres i parterapi. Hun og ektemannen oppsøkte parterapi flere ganger, møtte flere par- og familieterapeuter.

– Parterapi, og det å lære å bli bedre på å lytte og uttrykke egne behov, kan selvsagt være nyttig om parforholdet skranter. Men vanligvis vil parter i et strevsomt forhold ikke finne rotårsaken til vanskene gjennom slik terapi, er min erfaring.

Etter hvert ble paret nærmest eksperter i kommunikasjon, og likevel falt de tilbake i samme mønstre om en av dem ble aktivert. All teorien de hadde tilegnet seg, fungerte ikke i praksis.

Klinisk psykolog Elizabeth Marie Normann har flere års erfaring fra spesialhelsetjenesten. Via Instagramkontoen @relasjonspsykologen sprer hun kunnskap om hvordan man kan få det bedre med seg selv. Hun mener at parterapi kan fungere for mange, og viser til at flere analyser har rapportert at mange får et signifikant bedre parforhold etter slik behandling.

– Men flere faktorer kan påvirke kvaliteten på slike studier. Man skal være forsiktig med å bastant konkludere med at noe har god effekt for alle, selv om det er rapportert i en studie.

Et annet viktig poeng Normann trekker frem, er at flere aspekter vil påvirke om man opplever positiv effekt av parterapi, deriblant kjemien med behandler. Dessuten vil ulike terapeutiske tilnærminger variere i hvor dypt man dykker ned i årsakene til problemene, legger hun til.

Slik påvirkes vi av tidligere erfaringer

Normann påpeker at vonde erfaringer fra barndommen kan bli med inn i parforholdet i form av hvordan kommentarer og handlinger tolkes, og hvordan man reagerer.

– Har du vokst opp med en emosjonelt utilgjengelig forelder, kan du ha utviklet en tro på at du ikke er god nok. Da kan handlinger eller utsagn fra partneren din som berører dette såret, trigge sterke emosjonelle reaksjoner.

Om man som barn opplevde at ens behov ble avfeid, kan man tro at andre ikke vil stille opp for en, utdyper hun. Tegn på emosjonell nærhet fra partneren kan derfor gjøre at man trekker seg unna.

Triggere i parforholdet

Ifølge psykologen kan ubehandlede, emosjonelle sår komme frem i parforholdet som sterke emosjonelle responser på situasjoner, reaksjoner eller utsagn. Dette kalles triggere.

– Vi reagerer i stedet for å respondere, og det bidrar ofte til konflikter. Om partneren ikke lytter, kan dette pirke borti gamle sår, og man kan føle seg avvist. I slike tilfeller kan man reagere med sinne i stedet for å uttrykke tristhet, eller gi uttrykk for det man trenger. På denne måten kan ubearbeidede emosjonelle sår bidra til sårende og destruktive konflikter, og hindrer empatiske og åpne samtaler som styrker parforholdet, forklarer Normann videre.

Vendte blikket innover

Det å gå inn i traumene fra fortiden ble gjort gjennom daglig meditasjon og refleksjon, og ulike former for terapi, med variabel effekt, forklarer Mai.

– Vi begynte begge hos psykolog. Behandlingen endret lite i dynamikken mellom oss. Psykologi kan gi innsikter og forståelse, men fungerer nok ikke like godt for å forløse automatiserte mønstre.

De måtte grave dypere. Mai prøvde ut psykodrama. Her greide hun for første gang å tillate seg å kjenne på de vanskelige følelsene hun hadde båret med seg fra barnealder og inn i voksenlivet.

Hypnoterapi og traumeterapi forløste en del av mønstrene, påpeker hun, men likevel satt de fortsatt fast i innarbeidede reaksjoner i møtet med den andre.

Vendepunktet

På en retreat kom vendepunktet, i form av et dikt, «Jeg velger å bli elsket fløyelsmykt», skrev Mai, og kjente hvordan kroppen reagerte. Nå forsto hun at hun hadde lukket hjertet for å beskytte seg selv. Hun kunne velge å bli elsket, av sin ektemann, og av seg selv.

– Det handlet ikke om min manns evne til å vise kjærlighet, men om meg. Jeg hadde trodd at jeg ikke var elskbar. Plutselig innså jeg at jeg var verdt å elske.

Selv om Mai reiste hjem med et håp om at parforholdet ville reddes, opplevde hun nå avstand til ektemannen. Bruddet kjentes uunngåelig. Hun forteller at hun kjente på både sorg og lettelse. I fire måneder bodde de sammen, uten å være et par; uten forventninger om å skulle være kjærester, eller være intime. Dette skulle bli en verdifull periode for dem begge.

– Det skjedde en endring i oss begge. Plutselig innså Webjørn at han hadde forsøkt å begrense meg, at han hadde ønsket at jeg skulle forandre meg.

I et brev fra Webjørn fikk hun innblikk i hans nye innsikt.

– Brevet var så klokt, så vakkert. Det var ikke bare tomme ord, men dype sannheter, rett fra hans indre. Bruddet gjorde at vi klarte å sette hverandre fri, at vi trådte ut av rollene vi hadde gitt hverandre. Det var det vi trengte for å finne tilbake til oss selv, og tilbake til hverandre.

Det indre barnet i oss trenger omsorg

I dag er kommunikasjonen mellom dem endret. Om Mai blir aktivert av Webjørn, eller motsatt, for det kan fortsatt skje, forstår de at det ikke er den voksne versjonen av dem som reagerer.

– Når jeg blir såret på grunn av noe Webjørn sier eller gjør, vet jeg at det er en yngre del som trenger omsorg. Da hjelper det ikke å korrigere eller kjefte, eller innta rollen som mor eller terapeut.

I stedet har Mai tilegnet seg en annen metode. Hun registrerer at det skjer, og venter til det går over. Og viktigst av alt: hun ivaretar seg selv. Når begge to er i balanse igjen, kan de invitere den andre til å snakke om det. Om den andre ikke vil, må det respekteres.

– Triggere i parforholdet anses ikke lenger som et usunt mønster, men en invitasjon til å hele de yngre delene som igjen ble aktiverte, beskriver hun.

Når hennes yngre deler trenger trøst, får hun trøst, uten at den voksne Mai avviser henne eller mener at hun overdriver. Hensikten er å trygge ens yngre barn, slik at hun er akseptert og elsket.

Selv visualiserer hun sitt indre barn, ser for seg at hun tar det på fanget, gir det en klem. Noen bruker en dukke eller en stein, forteller hun – her må du finne den metoden som fungerer for deg.

Du har ansvaret

– Dette indre arbeidet har lært oss å gi kjærlighet til alle delene av oss selv. På denne måten kan vi lettere ivareta egne behov og sette grenser, og slik blir vi sjeldnere aktivert av den andre.

En av de viktigste erkjennelsene de har gjort seg, er betydningen av at begge parter tar hundre prosent ansvar for egne følelser. Hvis Mai trigges av Webjørns stemmebruk, skylder hun ikke lenger på ham.

– Det er jeg som sitter på ansvaret for at jeg har det bra. Da må jeg kunne trøste meg selv, for i neste omgang å uttrykke mine behov og grenser. Jeg kan si ifra om hva jeg trenger, men jeg kan ikke forvente at andre imøtekommer det.

Hun utdyper at om hennes behov ikke imøtekommes, må hun kjenne etter hva konsekvensen er for henne. Trenger relasjonen en pause? Trenger hun en ekstra terapitime? Trenger hun egentid?

– Når man lytter til egne behov og setter sunne grenser, blir man kjent med seg selv. Først da kan man også åpne hjertet sitt for egen og andres kjærlighet.

Gir ut bok om det indre arbeidet

Mai Camilla har byttet ut professortilværelsen med meditasjon og sjøbad, egen podkast, veiledning, intuitivt skrivekurs og skriving av egne bøker. Hennes andre bok, «Slipp meg fri, hold meg fast», kom ut i vår. Her undersøker hun om det er mulig å transformere et parforhold fra smerte til vekst, og røper hvordan det går med parforholdet etter all den indre jobben hun og mannen har lagt ned.

– Først når vi elsker oss selv, kan vi romme de yngre delene av oss som trigges i møte med andre, og først når vi rommer oss selv, kan vi velge å bli elsket. Da kan magien skje, avslutter hun.