Når en himbakvinne bestemmer seg for at hun skal ha et barn, setter hun seg ned i skyggen fra et tre og lytter helt til hun kan høre sangen til barnet som ønsker å bli født. Og etter at hun har hørt barnets sang for første gang, går hun til den mannen som skal bli barnets far for å lære ham sangen. Og når de ligger sammen for å lage barnet, synger de begge barnets sang for å invitere det til livet.
Mens moren går gravid, lærer hun bort barnets sang til jordmødrene og de eldste kvinnene i landsbyen. Så når barnet blir født, synger jordmødrene og de gamle kvinnene barnets sang for å ønske det velkommen. Ettersom barnet vokser opp, lærer også alle andre i landsbyen barnets sang. Så hvis barnet faller eller skader seg, er det alltid noen som kan løfte dem opp og synge barnets sang til trøst.
Når barnet gjør noe fantastisk, som å gjennomføre overgangsritene til voksen, synger alle i landsbyen også barnets sang for å ære det. Skulle barnet på et eller annet tidspunkt i livet begå en grufull forbrytelse eller uakseptabel sosial handling, blir vedkommende kalt inn i sentrum av en sirkel mens resten av landsbyen står i ring rundt. Så synger de alle barnets egen sang. På den måten anerkjenner himba-folket at korreksjonen av sosial adferd ikke skjer gjennom straff, men gjennom kjærlighet og påminnelse om ens egen identitet og tilhørighet. Når du kjenner din egen sang, vil du ikke ønske eller trenge å gjøre noe som skader andre.
Slik synges sangen din hele livet gjennom, og når du blir gammel og ligger for døden, kjenner alle i landsbyen sangen din og synger den for deg en siste gang.
ELDSTE: Safariguide Stine og jeg i Sossusvlei, verdens eldste ørkenlandskap.
© Lene WikanderJeg besøkte himba-folket i Namibia for to år siden. De er et urfolk der kun mellom 20 000 og 50 000 individer har overlevd nord i Namibia og rett over grensen til Angola. De lever i et av de mest ekstreme miljøene og landskapene i verden. Ørkenen i Namibia er det eldste ørkenlandskapet på kloden, og store deler har vært uforandret i mer enn fem millioner år, lenge før menneskene vokste frem på jorden. Det er et av de mest betagende vakre stedene i verden, men også ekstremt ugjestmildt.
Himbaene har likevel bygget en kultur som gjør at de har klart å overleve her til tross for at de ble utsatt for etnisk rensing av de tyske koloniherrene som praktisk talt utryddet herero- og nama-folket i samme området under Luthar von Trotha. I 1980 drepte en voldsom tørke nitti prosent av kveget deres, noe som resulterte i hungersnød og at mange endte opp i klimaflyktningeleire og urban slum. Himbaene har de senere årene også vært truet av industriell utbygging og klimaendringer, en skjebne de deler med de aller fleste av verdens urfolk.
Himba-folkets kvinner er først og fremst kjent for sitt unike skjønnhetsideal som mange finner rart og annerledes. Med fantastiske frisyrer smører de både hår og kropp inn i otjize som er en kosmetisk blanding av fett, oker og duftende harpiks fra omuzumba-busken. Dette renser huden gjennom lange perioder med tørke og beskytter dem mot både mygg og den brennende solen. Den røde fargen symboliserer jordens rikhet og blod som livets essens.
SANG OG SKJØNNHET: Himba-folket oppdrar sine barn med sangen. Korreksjon av adferd skjer ikke gjennom straff, men gjennom kjærlighet og tilhørighet. Kvinnene her er også kjent for sitt unike skjønnhetsideal. Hudutsmykning var noe de hadde til felles med norske Stine, som absolutt fikk oppmerksomhet for tatoveringene sine.
© Lene WikanderSelv om mange synes himbaene ser rare ut, kan jeg forsikre om at de syntes det samme om safariguiden jeg reiste med siden hun hadde store tatoveringer på beina og resten av kroppen. Men pynting av huden hadde vi jo felles, så det ble både latter og ordløs bonding da jeg også kunne fremvise Lalibela-korset fra Etiopia som jeg har tatovert på høyre skulder.
Noen ganger trenger ikke kommunikasjon gjøres mer komplekst enn nødvendig. Men da jeg og safariguiden kjørte gjennom det rødgylne namibiske landskapet etterpå, stoppet vi i Sossusvlei med sine berømte sanddyner.
Og da jeg sto der under den endeløse afrikanske himmelen hvor melkeveien bredte seg som et rosablått skum over oss hver eneste natt, begynte jeg å lure på hvordan min sang ville vært. Og hvordan ville sangene til koloniherrene vært? De som begikk uhyrlige kriminelle handlinger mot menneskeheten, men aldri ble tatt inn i sirkelen for å høre sin egen sang?
Og hva med alle oss i industrialiserte kulturer som fortsatt ikke vet bedre enn å forsøple jorden slik at klimaendringer er i ferd med å gjøre den ugjenkjennelig om bare få generasjoner.
Hvilken sang skal synges for oss?
