– Petra får deg til å føle deg som den første som ser

Heldigvis finnes det fortsatt noen menneskeskapte steder igjen på jorden som fullstendig slår deg i bakken av ærefrykt. Krysningspunktet der mysteriet, mytene og årtusenene møter monumental skaperevne og vilje, er et magisk sted å være. Oldtidsbyen Petra i Jordan er et sånt sted.

Jeg har vært der to ganger i løpet av mitt liv. Den første gangen ble et hesblesende besøk fordi jeg og fotografen hadde blitt arrestert av Assads menn på grensen til Syria et par dager tidligere, men det får bli en annen fortelling. Nå holder det som bakteppe for hvorfor vi kom to dager forsinket til Amman og måtte sjanghaie en taxi som kjørte oss til Petra i 110 kilometer i timen. 

Vi måtte rekke å knipse noen bilder til en større reisesak fra Midt-Østen som vi var forpliktet til. Så ingen av oss hadde videre forventninger til Petra og syntes egentlig bare hele greia var et stress. Men så kom vi frem og småjogget nedover den 1,2 km lange kløften kalt al-Siq, «sjakten», på arabisk.

Rundt oss på begge sider kneiset rosaskimrende, glatte, slepne fjellvegger, og mot oss strømmet turister på vei ut av Petra før oldtidsbyen stengte for dagen. Solen begynte langsomt å synke og skapte et magisk lys som fikk det rosa fjellet til å gløde. Og så plutselig en sprekk i enden av kløften der noe lyst, glitrende, skimrende kunne skimtes mellom skyggene. Litt lenger frem og vi bråstanset. Synet der foran meg frøs meg fast, og det mest intelligente jeg kom på å si, var «wow».

Men det er jo sånn ærefrykt føles: Målløst, altoppslukende, nærmest sjokkerende i all sin beundringsverdige skjønnhet. For det som tittet frem i enden av kløften var selvfølgelig Al-Khazneh, populært kalt skattkammeret. Dette monumentale bygget, hugget sirlig rett inn i det rosa fjellet som også har gitt Petra kallenavnet rosebyen.

Navnet «Petra» fikk den først av greske handelsmenn som hadde merket seg at byens innbyggere drev med ofringer til en guddom på en stor stein, altså en petra på gresk. I dag tror man at byen har vært bebodd helt siden 9000 år før vår tidsregning, men at det først var 8700 år senere at den ble hovedstad for nabateerne.

Les også: Opplev verdens underverk: Taj Mahal!

Nabateerne var et arabisk, nomadisk folk som ble tiltrukket av Petras nærhet til handelsrutene. De var spesielt dyktige til å samle regnvann, drive landbruk i tørre omgivelser og hogge stein. Stort mer vet vi faktisk ikke om dem etter at de forsvant fra historien som en luftspeiling i ørkenen en gang på midten av vårt første årtusen.

Petra nådde sin storhetstid allerede på 100-tallet. Det var også da skattkammeret ble hugget ut i fjellet. Men det har aldri vært et skattkammer. Al-Khazneh ble bygget som et mausoleum for kong Aretas IV før Petra ble erobret av romerne i år 106 og nabateerne mistet sin selvstendighet.

Men da handelsrutene begynte å gå sjøveien samtidig som et jordskjelv ødela mange av byens bygninger i år 363, begynte Petra sakte, men sikkert å forsvinne ut av historien. Petra forble fullstendig ukjent for verden inntil byen ble såkalt «gjenoppdaget» i 1812 av Johann Ludwig Burckhardt som skapte sensasjon med sine beskrivelser av den tapte ørkenbyen i fjellene.

Og det er når du går ned sjakten al-Siq og skattkammeret åpenbarer seg i den trange fjellsprekken, slik den gjorde for meg den første gangen jeg var der, at du virkelig kan ta og kjenne på den følelsen Burckhardt må ha opplevd da han red gjennom ørkenen og plutselig fikk se noe mennesker som ham ikke hadde sett på mer enn tusen år. 

Denne sjokkartede opplevelsen av skjønnhet, følelsen av mysteriet plutselig materialisert foran deg. Denne nesten uvirkelige opplevelsen av noe ingen visste var virkelig før akkurat du så det.

Men så var jo ikke Burckhardt den første. Men fordi vi så altfor lenge har sett verden gjennom den hvite manns blikk, var det ingen som merket seg brune øyne som hadde latt blikket gli over denne byen og dette landskapet helt uavbrutt siden tidenes morgen. Aller minst Burckhardt selv der han red ut av oldtidsbyen for å fortelle Europa om sin praktfulle oppdagelse.

For i Petra har det bodd beduiner hele tiden. Og det var noen av disse som virkelig viste meg hvor stor og magisk denne oldtidsbyen egentlig er da jeg reiste tilbake hit noen år senere. For jeg var jo heller ikke den første da jeg sto der i sjakten og gispet over synet av Al-Khazneh den gangen. 

Tusenvis av turister hadde opplevd det samme før meg. Men det føltes sånn. Petra får deg til å føle deg som den første som ser. Det ligger i hele byens konstruksjon å innby til gispende ærefrykt der den overraskende og uventet avslører sine fantastiske fasader i enden av en kløft, høyt opp i en fjellside eller sågar flere hundre trappetrinn rett opp et fjell, rundt en knaus også «wow» igjen.

For der jeg første gang hadde trodd at ingenting kunne overgå synet av Al-Khazneh, måtte jeg virkelig holde meg fast da vi klatret opp de 800 trappetrinnene til El Deir neste gang jeg var der. 45 meter høyt og

50 meter bredt får det Al-Khazneh til å virke smått og knuslete. El Deir ble bygget i år 3 før vår tidsregning og inne i bygget er det funnet en inskripsjon som sier at dette var samlingssted for guden Obodas, som ingen lenger vet hvem var. 

Les også: Opplev verdens underverk: Machu Picchu

Petra blir av UNESCO betegnet som «en av de mest dyrebare kulturelle eiendeler i menneskehetens kulturarv.» I 2007 ble Al-Khazneh annonsert som ett av verdens syv nye underverk, mens El Deir bare har status som oldtidsbyens største. Jeg synes det også er oldtidsbyens mest gripende. Men kanskje skyldes det også min egen følelse av å være først. 

For da jeg satt der oppe og gned meg i øynene over hva jeg så, kunne beduinen som fulgte oss opp, fortelle at han faktisk var født og oppvokst der oppe under El Deirs kuppeltårn. Inne i en hule, i ly for vind og vær, hadde foreldrene hans skapt seg et hjem. 

Skoleveien hans var 800 trappetrinn ned, gjennom Petra, ut av kløften og bort til nærmeste landsby. Han sa han følte han bodde i to verdener. En som tilhørte folket og bråket der ute, og en som tilhørte evigheten og stillheten her inne. På den måten fikk han meg til å se Petra helt på nytt. For første gang. Igjen.