Lydbokdronningen av Storytel: Monika brenner for drapsmysterier fra virkeligheten

V i møter Monika i eneboligen der hun og ektemannen bor. Hun trives med å bo nær naturen, slik at hun kan gå turer med sine to border collier. Det siste året har hun imidlertid jobbet mest med tv-produksjon. Nå håper hun at tv-serien kanskje skal kunne føre til at Thi Phuong Dong Tran Larsens to barn og lillebroren hennes, som bor i Vietnam, får et svar.

Inspirert av politionkel 

– Hvordan har det seg at du ble interessert i krim? 

– Det har jeg i grunnen ikke noe klart svar på, ler Monika. 

Monika vokste opp på Drange utenfor Bergen, der foreldrene hennes bygget hus på slektsgården. Også to av onklene hennes bodde der, slik at det var to hus som lå ved siden av hverandre på toppen av en haug. Den ene onkelen hennes, Nils Gunnar, var etterforsker ved Hordaland politikammer. Og i store, alvorlige drapssaker, jobbet han med Kripos. 

– Jeg husker alvoret når onkel Gunnar rykket ut i helgene. Ble så fascinert av hans viktige og spennende jobb. Jeg tror noe av forklaringen til at jeg nå er krimforfatter, kommer av at jeg så hvordan han jobbet, sier Monika og legger hånden på den ene hunden, som har lært seg å forstå når han kan bli klappet.

Tv-serie 

Forsvinningssaken fra 2007 handler om norsk-vietnamesiske Dung (22) som ble borte fra sitt hjem i Kjøkkelvik ved Bergen. Larsen er aldri funnet, men en antar at hun trolig ble drept. 

– Hvordan føles det å kunne gå til bunns i en bestemt sak? 

– Jo mer jeg undersøker, jo mer overrasket blir jeg. For saken er ekstraordinær på alle måter. Det er ingenting som er A4 der. 

Monika laget truecrime-dokumentaren i samarbeid med tv-selskapet Mothership i Bergen. Dung-saken er en av Bergens største uoppklarte mysterier. En sak som er veldig vanskelig på mange måter. Politiet har brukt enormt med ressurser, og har gravd opp halve Kjøkkelvik i forsøket på å finne henne. Men ingenting har ført frem ... 

Den norske mannen hennes var en tid pågrepet, men saken er nå henlagt etter bevisets stilling. 

– For deg personlig er vel dette en sak du føler ekstra sterkt for å løse? 

– Ja, for meg er det veldig sårt. Under arbeidet med serien merket jeg godt at folk husker Dung. Uansett hva som har skjedd her, så har vi dette bakteppet med det globale ekteskapsmarkedet. Dung bodde i en landsby i Vietnam, som heter Lagi, en fire timers kjøretid fra Hoschimin – for å være politisk korrekt, det nye navnet på Saigon. Hun vokste opp med storfamilien sin der, og kom fra veldig fattige forhold. Så giftet kusinen seg i Bergen, og deretter dukket han som ble ektemannen hennes opp. Han kom til Vietnam og hentet henne der. Bakteppet er sårt, fordi vi har jo alle en drøm om et bedre liv. Dessverre fikk ikke Dung oppleve drømmen så lenge, fordi den kræsj-landet i en leilighet i Kjøkkelvik. Vi fremstiller ikke Dung som et offer, men som et mulig offer for en handling. Vi prøver også å fortelle hvem mennesket Dung er, og om hennes reise i verden. For det er jo et stort menneskemarked der ute. Noen av jentene som kommer til Vesten, føler at de ikke har noe valg. Drømmen de har, er å kunne få hjelpe familien sin der hjemme – til å få et bedre liv. 

– Du har møtt Dungs familie? 

– Ja, de er fine, ordentlige mennesker.

Fattigdommen jeg skisserer, var der da hun dro. Men den er der ikke nå lenger. 

Hele sammenhengen 

Dung saken skjedde for over 15 år siden, men engasjerer fortsatt. 

– Tror du noen av tv-seerne vil komme med banebrytende info? 

– Jeg håper virkelig at Vest Politidistrikt, ved politietterforsker Tore Salvesen, får puslespillbrikken som mangler! Ifølge politiet er det noen som vet hva som har skjedd. Og formålet med serien er nettopp å gi «hele historien», slik at seerne får sammenhengen. Avisartikler kan av og til gi et fragmentert bilde, men i en tv-serie får en tid til å presentere hele historien. 

– Får vi noen gang vite hva som skjedde? 

– Åh, den som visste det ... En del sier at «vi er ferdige med Dung», fordi dette er en gammel sak. Til dem sier jeg at det fortsatt er en sak – så lenge den ikke er løst. Skal hun ikke få rettferdighet?

Tenker opplesning når hun skriver 

På Storytel er Monika en av lydbokforfatterne som strømmes mest. Til nå hun hun skrevet 24 «Drapsmysterier». 

– Drapsmysteriene dine fra virkeligheten er svært populære? 

– Ja, smiler Monika. Men akkurat det tror jeg det er best at du snakker med forleggeren min om, svarer hun beskjedent. Drapsmysterier handler om virkelige saker og blir strømmet av et stort antall lyttere. Å måle hvor mange som lytter til Monikas bøker via Storytel, er ikke så enkelt, fordi en ikke teller lesere, men hvert lyttet minutt. 

Som krimjournalist jobbet Monika både i Bergensavisen og i Rogalands avis. Og hun oppdaget at det ofte er i forhørsretten en ser endringer i samfunnet først. 

– Så noe av det du likte best med å være krimjournalist, var at en da sitter på første rad, «når ting skjer»? 

– Ja, nettopp. Og at en kan fange opp tendenser, før ting blir et allment tema. Alle Monikas strømmede bøker er lønnsomme med god margin. Til sammen har hun i alt 31 titler ute på Storytel – og noen også i andre strømmetjenester. 

 Videre har hun ytterligere ni lydbøker, som foreløpig bare er tilgjengelige til nedlastning i nettbokhandel, men som vil komme i strømming i løpet av neste år.

– Du var langt, langt forut din tid da du skrev den første «truecrime-boken»? 

 Ja. Jeg var blant de første som skrev denne typen krim. Det var litt spesielt den gangen, og fortsatt blir det ganske mye skriving, ja, ler Monika. For å skrive «Drapsmysterier» må Monika gjøre mye research i arkiver, avisklipp og rettsprotokoller. Noe som gjør at hun kan gi nye vinklinger og fortelle historiene om norske drap med nye vrier.

«Når en skriver for lyd, må en være uhyre presis om hvem som sier hva»

En utfordring å skrive for opplesning 

– Må du skrive på en spesiell måte når du vet at det du skriver skal bli lyttet til, og ikke lest? 

– Ja, svarer Monika bastant. – Når du leser en bok, har du avsnitt og sider. Er det noe du stusser på, kan du løfte blikket opp, og lese om igjen. Men med lydbøker går ikke det. Når en skriver for lyd, må en være uhyre presis om hvem som sier hva. En må hele tiden passe på å presisere hvem som snakker, så ikke lytteren blir forvirret. Videre lønner det seg å ha en kronologisk handling, men viktigst er kanskje å ikke hoppe for mye i tid. Å skrive enkelt tar ofte mye lenger tid enn å skrive langt! 

Leter etter svar 

Monikas krimbøker formidles av bergensskuepilleren Lykke Kristine Moen og «Drapsmysterier» av Lasse Lindtner. Når Lindtner leser, bruker han ofte dialekt og endrer stemmen, slik at handlingen blir mer levende og realistisk. 

Selv om Monika er best kjent som en av toppforfatterne på Storytel, gir hun også ut bøker i papirformat. På grunn av en bestemmelse i bokloven, kan en først begynne å strømme den 1. mai året etter utgivelsesåret, så lydboken «Inntrengeren» kommer først på papir i løpet av kort tid. 

– Har du en mening om hvorfor krimlitteratur er så godt likt? 

– Folk liker mysterier, og at alle krimhistorier har en løsning og en avslutning. I det virkelige livet er det jo ikke sånn. Å få svar, er det som driver alle som skriver eller leser krimbøker. 

Hva er grunnen til at livet rakner? 

I all krimlitteratur blir sakene speilet gjennom samtiden de er skrevet i. Og forfatteren må finne en gåte det kan skrives om. 

– I «Jentene fra Balletten» tok du opp et samfunnsproblem som var en kjent sak fra barnevernet? 

– Ja, tittelen ble tatt fra et uttrykk om jenter som er skoleflinke, har ressurssterke foreldre, og som gjerne er ledertyper. Men plutselig går de utfor i hundre kilometer i timen. Da blir spørsmålet jeg som krimforfatter stiller: 

– Hva skjedde egentlig med dem? 

– Du kunne ikke ha skrevet boken hvis du ikke hadde dekket utallige voldtektssaker? 

– Jo, men det er klart at erfaringen jeg opparbeidet meg fra da jeg var journalist, gjorde det lettere for meg å skrive, enn for en som ikke har bakgrunnen min. 

Som journalist så jeg at for de fornærmede i sakene, sto livet på pause. Jeg møtte jentene først i Byretten, og deretter i Lagmannsretten. Mens saken pågår står livet deres på stedet hvil, og de får ikke bearbeidet noe som helst. De låste dører og var litt redde for å være alene hjemme, og de trengte å ha ting oversiktlig. Men juryen på Kongsberg sa til meg at hadde jeg gått ut etter at Vågåsaken kom, så ville de ha trodd at jeg drev med ren avskrift, men det gjorde jeg jo ikke. For det handler om maktmisbruk.

For Monika var det en underlig følelse at det hun hadde beskrevet, siden virkelig skjedde. 

– Hvilken type krimforfatter er du? 

– Jeg er ikke typen som sender en øksemorder gjennom skogen om natten. Fordi det er så urealistisk. Jeg prøver å skrive realistisk krim. At det som står i bøkene mine, faktisk skal kunne skje. Og at det mest utrygge stedet, faktisk er hjemme.

«Dreper» i bøkene, men er egentlig snill? 

– Har du noen gang fått høre at folk ikke kan forstå hvordan «du som ser så snill ut», kan holde på med krim? 

Monika ler lenge, rister på hodet før hun sier: 

– Nei, jeg tror ikke noen synes jeg ser snill ut. 

– Du har selv uttalt at du vil at bøkene dine skal «lugge litt». Hva mener du med det? 

– Når en ser på samfunnet rundt seg, ser en vansker og problemer. Men stopper du opp og spør hvorfor? Når det gjelder å lugge, så forsøker jeg å pirke i oppfatningene leserne og jeg selv har av folk. For vi er veldig flinke til å se oppover i samfunnet, i stedet for på de som sliter. Og de medmenneskene som er «nede», ved brosteinene, har vi alle sammen noe å lære av. For det er alltid en grunn til at folk sitter der. «Noe» har skjedd. 

Skarp, samfunnskritisk penn 

Å skrive om folk som har det vanskelig, opptar Monika veldig.

– Jeg synes vi går for mye i flokk. Vi har gitte forestillinger som ikke nødvendigvis stemmer i det hele tatt. Men for tiden må en være veldig forsiktig med å lugge i noe som helst, for folk blir krenket av absolutt alt. Av og til får jeg lyst til å skrive «forbudte» ord i bøkene, men det kan en jo ikke.

– Du er motstander av at noen av ordene i bøkene til Astrid Lindgren er blitt endret? 

– Ja, som for eksempel det at «negerkonge» er blitt til «sydhavskonge». Jeg mener at alle bøker er produkter av sin tid. Og en bør ikke skrive om historien! Monika fester blikket langt borte, lener seg tilbake og får et funderende uttrykk i ansiktet. 

– Sånne ting gjør meg som forfatter, ganske opprørt. 

– Og noen komikere er redde for å ha show, fordi de kan støte noen. Monika lener seg igjen tilbake, ler en raspende latter og sier: 

– Jeg håper jeg krenker noen i min neste bok. Så unnskylder hun seg litt. 

– Ja, jeg sier det rett ut. For vi kan ikke være så pinglete at vi ikke tør å utfordre «noen som helst». En god krim kjennetegnes av troverdighet og gjenspeiler problemer i samfunnet. For virkeligheten overgår fantasien. Det ser jeg når jeg jobber med «Drapsmysterier». 

Hvis jeg for noen år siden hadde skrevet et manus der det fantes en «gal» mann som laget sin egen ubåt. Som lokket en journalist om bord, drepte henne og senket henne i Vågen, så ville jeg ha fått det i retur med beskjed om at: Dette er ikke troverdig. Men i Kim Wall-saken skjedde nettopp dette! For virkeligheten lugger i deg hele tiden, og utfordrer. En god krim skal ikke være en heseblesende jakt etter noe. Krim må gi ettertanke, ta opp tabubelagte temaer og utfordre. Jeg prøver å skrive om det som skjer «nede» – der brosteinen i Bergen er – og beskrive det som finnes der.

Plottene blir til i skogen 

– Har du noen hemmelige ritualer du «må» gjøre i forbindelse med skrivingen din? 

– Hodet mitt virker ikke før jeg har fått gått tur med hundene, det må jeg gjøre. Da rensker jeg tankene. Så jobber jeg hele formiddagen, før jeg igjen går tur med hundene. Plottene faller på plass når jeg går på tur i skogen. Det er det beste stedet å gå. 

For Monika er de to border colliene hennes svært viktige. Den ene er redningshund, den andre under trening til å bli det. Det er advokatmannen hennes som er hundefører, men også Monika trener mye med hundene. 

– Hvor finner du inspirasjon? 

– Fra virkeligheten. Inspirasjonen jeg fortsatt benytter meg av, henter jeg fra alle årene jeg jobbet som krimjournalist. Og fra alt som jeg så der. I «Graven» tok jeg utgangspunkt i en sak jeg aldri klarte å løse. Jeg har en egeninteresse i saker som handler om å forebygge narkotikamisbruk.

Er talerør for en bedret narkotikaomsorg 

– Du har selv opplevd å miste din egen sønn, Geir-Inge da han var 20 år, i en overdose. Hva gjorde denne erfaringen med deg som krimforfatter? 

– «Graven» handler om hvor maktesløs en er, og ble skrevet den ommeren Geir-Inge døde. Hovedpersonene heter Malene og Inge, og Malene er også navnet på farmoren min. Men boken handler ikke om «oss», men om noen romankarakterer. 

– Det viktige er ikke å bare se problemene, men hva som ligger bak. Sånn som i «Jentene fra balletten». Jeg er opptatt av ungdom og rus, og av å rive ned folks forestillinger om det. Jeg skrev en roman om det å miste en sønn i en overdose, jeg skrev altså ikke sakprosa. Selv har jeg aldri hatt problemer med politiet.

Men når du ikke vet hvor sønnen din er, og han er over 18 år, da var det politiet som kom meg til hjelp. Sønnen min hadde førerkort, og var i jobb da det skjedde. Så vi trodde at han hadde kommet ovenpå. Alle prøvde å hjelpe, men så gikk det dessverre likevel galt. 

Denne historien kan skje alle steder. Det har litt å gjøre med at det er tabu: Overdose, ja, hva er det med «de» folkene, sier Monika og rister oppgitt på hodet. – Den eldste datteren min opplevde at folk ikke hilste på henne etterpå. Så for oss var det god terapi å bryte ned disse tabuene. Dette skjer, og det skjer i alle ledd. Men, ja, det har nok gjort meg mer bevisst som krimforfatter.

Ny Alice Bratt-bok på trappen 

– Du har til nå skrevet fire av i alt seks eller sju bøker om krimjournalisten Alice Bratt. Er det lenge til den neste boken kommer? 

– Jeg vet ikke, svarer Monika hemmelighetsfullt. Men jeg har et manus som er mer eller mindre klart. Trolig sender Monika en siste manusversjon til forlaget nå i høst. 

– Også du har tidligere jobbet som krimreporter. Er du og Alice like? 

– Vi er veldig forskjellige, men Alice opplever mye av det samme som jeg gjorde. Men frem til nå har hun vært en sjel og en skjorte. Og hun har en bagasje, som jeg ikke har hatt noen gang. Men hun har blitt litt mer lik meg, etter at hun fikk seg hund, ler Monika. 

– Og selv om handlingen er på midten av 2010-tallet, så er det «mitt» Bergensavisen, jeg skriver om. Da jeg jobbet der, måtte en snu på fem-øringen. Du var en underdog, og måtte stå på. Det var ikke så ordnede forhold som jeg har inntrykk av at det er alle steder i pressen i dag. Alice er grepet av den gamle BA-ånden, som var – før allting havnet på nett. 

Før var det mer guts. På godt og vondt.

– Den første saken jeg var ute på, i 1993, var i BAs gamle, rustne redaksjonsbil. En gang kjørte jeg til et industriområde for å hente noe hos en mann jeg aldri hadde møtt før. Da jeg kom tilbake i redaksjonen, spurte nyhetslederen meg: «Hadde han pistol?» Jeg bare: «Hæ?» «Ja, for han hadde jo truet.» «Men han hadde vel ikke noen interesse av å skyte en journalist?» svarte jeg. 

Det er litt der Alice er. Hun er den som kunne ha kjørt i den gamle bilen – ut for å treffe en kilde. Selv om hun visste at han hadde skytevåpen i skrivebordsskuffen. 

Til unge lesere sier jeg: Les aviser fra 1950- og 60-tallet. Se hvor detaljert sakene ble skrevet! For den gangen var det ikke snakk om å ta hensyn til privatlivets fred. I dag har man i pressen et mye mer bevisst forhold til privatlivets fred, enn man hadde den gangen. 

I «Drapsmysterier» var jeg svært bevisst på å anonymisere mye som jeg visste om, men som ikke trengte å komme offentligheten for øre. 

– Som forfatter av historier fra virkeligheten. Hvordan er det å måtte holde informasjon tilbake?

«Folk trenger en ny sjanse! Spesielt når de har gjort opp for seg, er dette svært viktig»

– Det er en jobb jeg gjør i samarbeid med redaktøren min. Jeg slipper å måtte vurdere alle vanskelige personlige forhold helt selv. Vi er to, smiler Monika. 

Har en å gjøre med en drapsmann, som har endret navn og flyttet, prøver Monika å ta hensyn til det, og ikke skrive ting som gjør at han kan identifiseres i sitt nye lokalmiljø. – Det er veldig få som dreper to ganger. Det skjer, men det er unntakene. Folk trenger en ny sjanse! Spesielt når de har gjort opp for seg, er dette svært viktig. 

Skrivested i Cornwall 

– Drar du fortsatt ofte til skrivestedet ved slottet i Tintagel for å klekke ut nye mordgåter? 

– Hotellet heter Camelot Castel, og jeg havnet der da Ragnhild, datteren vår, var 10 år. Hun var veldig opptatt av Merlin, legenden om Kong Arthur og Camelot. Der finnes «Camelot-slott» i Italia og rundt omkring i hele Storbritannia. Men mest sannsynlig ligger det mest opprinnelige Camelot i fødebyen til Kong Arthur. Slottet jeg skriver på, ligger seks timer med tog fra Gatwick – pluss en time i taxi for å komme opp til landsbyen. Jeg er fortsatt helt betatt av stedet. Og det å gå langs klippene og formelig oppleve omgivelsene der handlingen i klassiske engelske romaner skjedde. Der folk ble plyndret, og skip ble drevet inn i klippene, og jeg vet ikke hva. Du forstår hva jeg mener? Jeg kommer fortsatt til å skrive mye fra Camelot