Christine Koht Dødsfrisk

Alder: 55

Sivilstatus: Gift med Pernille Rygg (59). Sammen har de Jack Russell-terrieren Lille (12)

Bor: Både i Tønsberg og Oslo.

Aktuell med: Boken «Dødsfrisk», Gyldendal forlag. Har også skriveplaner og vil på lang sikt stå på scenen igjen.

All info om tøy finner du nederst i artikkelen.

Vi er nødt til å gå tilbake i tid. Du ble plutelig rammet av alvorlig sykdom, hva var din umiddelbare reaksjon da du fikk denne beskjeden?

– Jeg holdt på med mitt nye show, og hadde jobbet veldig hardt, så jeg var nummen og sliten, men alle trodde bare det var nerver. Jeg var hos en øre-nese-halslege, for jeg klarte ikke å svelge og han trodde det var en halsbetennelse. Men så var det kreft, med spredning, veldig aggressiv, sa legen. Skal jeg dø nå, spurte jeg, og legen sa – vi skal jo alle dø en gang, jeg kan få en takstein i hodet.

Så det første jeg tenkte på da jeg fikk vite at jeg hadde kreft og kanskje skulle dø, det var takstein. Det stemmer ikke, tenkte jeg, hvis det var like vanlig at folk døde av takstein i hodet som av kreft, da hadde jeg visst det. Det ekle var at jeg hadde vært redd for kreft så lenge, tenkt at noen jeg kjenner må jo få det, det blir sikkert meg. Og jeg følte jo ikke at det gikk noe bra med det showet jeg laget, jeg var egentlig veldig syk mens jeg holdt på, men det visste jeg jo ikke, jeg syntes bare det var så hardt, så hardt å jobbe med. Og så trengte jeg plutselig ikke å jobbe med det. Fordi jeg fikk kreft.

Hva har du vært igjennom?

– Masse juling! Herregud, så masse juling. Det tok liksom aldri slutt. Det er jo sånn nå, at veldig mange kreftsyke blir friske eller kan leve lenge med kreften, så ofte er det behandlingen som gir de tøffeste skadene. Bivirkninger av behandlingen. For selve kreftbehandlingen gikk jo overraskende, nesten sjokkerende bra for meg, i alle fall så langt, men jeg fikk noen voldsomme bivirkninger. Jeg fikk leverbetennelse som aldri ga seg, så jeg var virkelig døende lenge, og for å ta knekken på den fikk jeg enorme mengder kortison, uke etter uke og måned etter måned. Det var som å bli grillet og kokt, hele kroppen var lilla og oppblåst, huden sto så stramt i ansiktet mitt at det kjentes som stein eller tre, og den sprakk. Poff, sa det, så sprakk huden på føttene mine. Og på grunn av kortisonet fikk jeg enormt mange infeksjoner, om og om igjen, så jeg lå jo på sykehus sammenhengende i 15 måneder. Og så var det ut og inn med akutte infeksjoner i lungene om og om igjen etterpå. Jeg tror jeg har vært innlagt over 30 ganger etter at jeg liksom var ferdig med det lange sykehuskjøret.

Jeg mistet språket, jeg kunne ikke se, jeg hadde spasmer, jeg mistet kroppen min, den ble jo helt annerledes, alle kreftene mine, hele livet mitt. Det har vært voldsomt og det jo ikke over. Men det er ingen kreft å se!

Det er et eget liv, det, å være isolert på sykehus så lenge. Jeg kunne ikke lese, ikke se tv, ikke høre radio og hele tiden skjedde det noe dramatisk og voldsomt og uventet. Jeg var for syk til å ha besøk av andre enn Pernille og mamma og søsteren min, jeg måtte liksom stenge hele verden ute for å ha krefter til å holde ut. Jeg har blitt skvetten av det, for jeg har jo vært på alerten så lenge, skrekkelige ting kunne skje når som helst.

Så jeg er mer redd for døden nå, jeg vet hva det kan bety. Hvor mye det kan kreve å være skikkelig syk, det er ikke for pingler. Det er hardt, små ting er en hard kamp og det er lett å glemme når man er frisk. Hvor mye enkelte må jobbe og tåle for å få til små ting, løfte glasset, gå på do selv, komme seg ut av døra. Det er masse helter overalt som utfører bragder nesten ingen ser. Vi kan lett bli arrogante når alt i kroppen og sinnet bare fungerer, og så tro at vi er noe når det bare er flaks.

Jeg blir ikke så blendet og imponert over det som regnes som prestasjoner lenger, jeg har vært sammen med de virkelige heltene, de på Sunnaas og på sykehusene. Når det kjennes som en bragd bare å sette seg opp på sengekanten.

Når ble det viktig for deg å formidle/være så åpen overfor andre?

– Det ble viktig med en gang. Jeg er jo sånn, det er formidling og åpenhet jeg driver med. Og jeg tenkte veldig fort at dette må jeg bruke til noe, jeg må lage en mening ut av det. Og det var jo masse jeg ikke kunne gjøre, men til å begynne med ihvertfall kunne jeg jo snakke. Så da ringte jeg Joachim Førsund og sa, du må lage en podcast, her er en historie du kan følge, kanskje til døden. Livet mitt kan jo ikke bare bli slutt, jeg måtte gjøre noe som føltes meningsfullt med det. Og det holdt meg veldig oppe, mamma og Pernille sa nei, de tenkte det var slitsomt for meg, men det var veldig bra. Joachim kom og var kjempeinteressert i meg, og det hjalp. Så hadde jeg noe annet enn meg selv å leve for. Formidling er jo faget mitt, på tv og på scenen, det er å fortelle, formidle. Og sånn fikk jeg bearbeidet det som skjedde.

Hvordan skjønte du betydningen av åpenheten din?

– Den betydde jo mye for meg, det visste jeg med det samme. Det er den beste terapien, jeg fikk masse respons og masse støtte og det var helt vidunderlig. Jeg følte at jeg ble båret av hele Norge, liksom og er utrolig takknemlig for det. Og så er det rørende å forstå at det har betydd mye for andre som har vært syke eller pårørende til syke, men det er nesten vanskelig å ta inn over seg. Det er veldig fint, og jeg er takknemlig for det også. Jeg er heldig som har en stemme, det tenkte jeg, da må jeg bruke den. Det er ikke alle som har det, så da snakker jeg litt for dem også. Og det tenker jeg nå som jeg har skrevet bok også, den er til alle, men det er veldig viktig for meg at den er ærlig og ikke liksom skrytete. Det er ikke sånn at jeg er en overlever som har vært igjennom noe barskt og klart det fordi jeg er så sterk.

Jeg er ikke sterk. Ikke bare sterk ihvertfall, jeg er sterksvak og sykfrisk, og det er viktig for meg. For når du har det tøft kan det til og med være jævlig med folk som har kommet seg gjennom noe dritt og nå har det så innmari bra. Jeg er ikke igjennom. Jeg er midt i. Jeg har ikke noen oppskrift andre kan følge, men jeg har noen tips, kanskje. Jeg vil ikke skrive noe som andre føler seg små av. Det er massevis av folk som har det tøffere enn jeg og som er mye mer heltmodige enn meg. Men jeg ville skrive ordentlig om det, om det harde, det sprø og latterlige. For det er veldig mye latterlig med å være syk også. Bare tenk så mange bleier de har skiftet på meg. Da gjelder det å ha sans for humor.

Er åpenheten din også en terapiform for deg?

– Det er den beste terapien. Ingen av oss er så mye verdt alene. Så å dele, det er det som gjelder.

Er det krevende å dele? Og finnes det ulemper ved det?

– Nei, jeg savner det egentlig. Det er nesten like hardt nå som da jeg var sykest. Men nå virker jeg jo ikke så syk, og er det ikke heller, jeg har bare masse ettersleng som ikke er noe å snakke om, og det er sin egen vanskelighet. Jeg er verken frisk eller syk, men noe midt i mellom. Sånn sett var det på en måte lettere da jeg var dramatisk syk og fikk masse støtte. Er ikke det rart? Det går an å savne å være på sykehus, selv om det er det verste jeg har opplevd. Veldig få ting er svart-hvitt, nesten alt er en miks og det er derfor jeg har skrevet en bok som heter «Dødsfrisk». Det er en miks. Ingenting er enten-eller, alt er både og. Jeg var og er både frisk og syk, både sterk og svak, alt oppi hverandre. Både morsom og redd.

Fortell om prosessen og kampen din?

– Glad jeg ikke visste hvor mange omganger det ble og hvor lang den var. Jeg skulle lage et svært show, alt var veldig profft og flott, det skulle gå på Latter og vi skulle slå til, så jeg jobba og jobba, dette skulle bli suksess, men ingenting var noe gøy, og det skjønte jeg ikke, det hadde alltid vært gøy før når jeg laget show. En dag kom Pernille på prøve med en bolle, den satt fast i halsen, jeg klarte ikke å svelge, det var skikkelig ekkelt. Og så gikk jeg over til smoothies.

Alt var hardt, vi trodde jeg hadde en halsbetennelse, legen syntes den var veldig rar, hadde bare sett bilder av en sånn fra krigen. Så var det kreft. «Bør jeg være bekymret», skulle showet hete. Og jeg hadde egentlig bare små bekymringer, viste det seg. Men jeg har alltid vært veldig bekymret. Og så fikk jeg plutselig all grunn til å være det på ordentlig.

Jeg har alltid vært redd for å få kreft og gikk rundt og sa, jeg tror ikke det blir premiere, jeg, tror jeg har kreft. Alle trodde jeg bare hadde nerver.

Jeg sa til alle vennene mine at en av oss må jo få kreft, vi er jo i den alderen, jeg er sikker på at det blir meg. Og da sa de, nei da!

Og så ble det meg. Veldig ekkelt. Jeg fikk en rar kreft, en spesiell en, så klart tenkte jeg. Jeg er jo rar og spesiell. Og så fikk jeg en rar bivirkning, eller i alle fall en veldig voldsom en. Jeg skulle ikke overlevd hverken kreften eller leverbetennelsen, men det gjorde jeg.

Og det kjennes jo som om det bare er andre som sørger for det, legene og sykepleierne, det er veldig vanskelig for meg å tenke at jeg hadde noe med det å gjøre. Men du kunne bare gitt opp, sier de, legene, du kunne bare lagt deg ned og dødd. Og det er kanskje sant. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde bare en ting som var mitt, det som er inne i hodet, og det ga jeg ikke opp. Ikke humøret mitt heller. Det er bra å ha lang erfaring i å ikke være selvhøytidelig når du er syk og blir tjukk som en bolle av medisinene, jeg så jo helt miserabel ut, det gjelder å le når du må hjelpes på do og ikke kan gå selv

Det er bra å kunne underholde deg selv når du ikke kan se på tv eller lese, jeg hadde noen ting med meg som jeg hadde bruk for. Det aller beste var at jeg er glad i folk, alle slags folk. Det hjelper meg nå også, jeg går og snakker med folk overalt, vi må det, vi mennesker, småprate og knytte oss til hverandre. Sånn knyttet jeg folk til meg på sykehuset – når legen kom, tok jeg ham hardt i hånden, og det er jo ingen som river seg løs fra en syk pasient, så da ble han hos meg lenge. Det gjelder å ta tak når noe er fint, og ikke gi slipp. Det er vel en leveregel?

Jeg trodde jeg hadde vært med på vinternetter før, jeg har jo vært på rehab, livet mitt gikk i dass og så rettet vi det opp, jeg og Pernille, og jeg var så stolt av at jeg greide det, trodde jeg hadde vært med på noe tøft, men det var ingenting. Kanskje det var en fordel at jeg hadde hatt det litt jævlig før. Så jeg kunne tåle det, holde ut.

Og det med å kjempe – du vet, det føles ikke egentlig som man kjemper, alt det viktige, det medisinske, det gjør andre. Men noen ting måtte jeg gjøre: hvis jeg ler, så vinner jeg, sa jeg. Det går an å le av alt. Vi hadde så høy stemming på intensiven der jeg lå og var lam, at sykepleierne kom inn fra de andre rommene og spurte om det var fest. Og det var det jo. Jeg lagde god stemming. For min egen del og for sykepleiernes og legenes del, jeg trengte jo at de likte å være hos meg. Så knytte folk til meg, det gjorde jeg, og le gjorde jeg, og så blokket jeg ut alt jeg ikke kunne tenke på. Hundene. Livet utenfor. For da hadde jeg blitt helt knust. Hvis jeg tenkte på alt jeg savnet, da hadde jeg ikke klart det.

Hver dag var som et år, den tar aldri slutt.

Så jeg var helt ny i verden da jeg kom ut etter to år, det var som om jeg hadde vært på en annen planet.

Livet ditt før og nå, frisk, syk og veien tilbake?

– Å komme hjem til mitt eget hus etter nesten to år, det var helt vidunderlig, dette må du aldri glemme, sa jeg til meg selv. Og det gjør jeg ikke heller, jeg er mye mer takknemlig for alt mulig, men jeg kan ikke gå å liksom dåne av lykke hele tiden, ingen kan det. Men jeg har øyeblikk av det, en voldsom livsfølelse, tenk at jeg er her! Jeg var jo bra innestengt i Tønsberg på grunn av koronaen, covid var ikke noe jeg matte få med de kjørte lungene mine, så da den var over sendte Pernille sendte meldig til vennene våre, vi kommer til Oslo til helgen, Christine må se Sørenga og Munchmuseet, og da strømmet alle vennene våre til, det var fest bare vi viste oss. Og sånt varer jo ikke. Nå er det helt vanlig at jeg er ute, folk har avtaler tre uker fremover og liv å leve.

Og det er en seier, for det er fint at det er vanlig at jeg ikke er kjempesyk hele tiden, men også tungt. Jeg er ikke helt ny i verden lenger. Jeg kan ikke dåne av lykke hver gang jeg går inn døra og folk kan ikke dåne av lykke hver gang de ser meg.

En ting jeg synes er litt tøft, er å lese om folk som har vært igjennom noe og så bare lever hvert sekund som om det var det siste, som nyter livet intenst hele tiden og har blitt veldig kloke og dype. Jeg har det mer blandet, og sånn tror jeg er det for de fleste som har opplevd alvorlig sykdom. Du får noen veldig sterke opplevelser av livet, og de er verdifulle og fantastiske, men så følger det også med masse kjedelige og slitsomme plager, som ikke er så mye å dra frem i selskapslivet. Jeg vil ikke overse dem, dels fordi de tar masse krefter fra meg, men også fordi de er ekte. Jeg liker ikke å fortelle halvsannheter, jeg er ikke noe god til det.

Det eneste jeg vet, er at jeg har dette øyeblikket, jeg tenker fremdeles at hver dag kan jeg dø. Og jeg ser jo at de aller fleste av oss lever litt som om vi er udødelige. Det gjorde jeg også. Og så glemmer vi litt alle miraklene rundt oss. Jeg svømte foran Operaen i sommer – det er jo helt utrolig, ligge og svømme foran Operaen og ha hele Oslo foran meg, det var fantastisk, og jeg skulle ønske tiden stoppet opp, tenk at jeg får oppleve dette. Og rundt meg var det mange badere som så ut som om dette var noe helt selvsagt, de bare tok seg et bad, liksom, ikke noe spesielt ved det. Og begge deler er på en måte vidunderlig. At noe er helt fantastisk og helt alminnelig samtidig. Det liker jeg å kjenne på, det der at alt er begge deler. Det er både nifst og fint.

Du har alltid syntes i «landskapet», har du et ønske om å være mer anonym, eller endre deg selv på noen måte?

– Nei. Ikke noe ønske om det. Heller bli mer kokos, egentlig. Jeg har levd i en hvit verden så lenge, og det er alt for lite kokos overalt, synes jeg. Det er mange som stopper meg og sier at de blir så glad av fargene og de rare klærene mine. Hva med meg da, sier jeg, kan ikke du kle deg litt kokos så jeg har noe å se på også? Og det er ikke sånn at folk er slemme mot meg fordi de gjenkjenner meg, de er snille.

Så jeg vil bare ha mer av det samme. Alle kan hilse på meg. Syns det er koselig, jeg, jeg liker folk, liker å småprate. Hyggelig at folk er glad for å se meg, det går begge veier, jeg blir jo glad av å se folk også, det er ikke bare meg som har opplevd noe vansleig, det har de fleste. Jeg synes flere kunne vært mer synlige, alle har litt godt av det, det blir god stemming når vi ser hverandre. Vi er ganske like, vi mennesker, vi har godt av å være sammen. Jeg og en venninne går turer sammen, vi skal komme i bedre form, det er lavterskel, så vi går nye turer. Men hver gang jeg møter noen, skravler jeg, og så blir de med videre på turen, til sist var vi som en slags turgruppe. Du kan ikke bli bestevenner med alle i skogen, sa Mona. Det var det bra hun sa, ellers ville jeg blitt helt utslitt. Men det er sånn jeg har overlevd, ved kontakt, ved å synes alle er interessante og verd å snakke med. Da blir vi en gjeng. Det er livskraft. Det er den beste kraften vi har.

Det er veldig hardt å gå ned på så mye på kortison, det er nesten umulig, for jeg trenger ekstra krefter fordi jeg var syk, du får ikke ekstra krefter av å spise lite. Så jeg og legene mine er veldig stolt av at jeg har klart det. Og det kommer ikke av seg selv, altså. Det er beinhardt arbeid. For å klare å gå ned så mye, må jeg være grei med kroppen min. Den ser jo helt miss ut. Men du går ikke ned hvis du hater kroppen din. Så jeg må se på den og si, jøss, den var rar. Ganske latterlig. Men gøyal. Jeg hater all den slankingen som bare er kjeft og skam, det er forferdelig. Du må være grei og lyve og si at nei og nei så rart, men denne kroppen har gjort at jeg overlevde. Bra kropp!

Sykdommen har også gjort at jeg er veldig takknemlig. Livet er veldig annerledes nå, jeg tenker annerledes. Alle sier – å, nå er du deg selv igjen. Og det er jeg. Men også ikke. Jeg ler mer, har mye mer glede, men også ekstreme kontraster – jeg levde jo så beskyttet inni der, i sykebobla, som om livet bare var omsorg og snilt, jeg var ute av det vanlige livet i to år, det er et sjokk at verden er så hard.

Hva tenker du om dine nærmeste?

– Det verste jeg har opplevd, var at Pernille ble dødssyk da jeg var syk. Det var mye verre enn å dø selv. Dette er et skikkelig trauma jeg har. Jeg er fremdeles redd for det. Redd for at hun skal dø hver natt, det ser jo litt sånn ut når hun ligger og sover med halvåpen munn.

Og det er en forskjell mellom før og nå – Pernille passer mer på meg. Det er fint, hun har jo gjort det i hele den tiden, stelt for meg, jeg har ikke kunnet gjøre noe, ikke handle, ikke vaske, ikke lage mat – og hun må minne meg på det nå også, jeg glemmer det, at ting ikke bare dukker opp i kjøleskapet og blir vasket og sånt. Jeg skylder henne så mye. Så jeg må gradvis gjøre litt mer og hun må gradvis la meg gjøre litt mer, det tar tid å venne seg til at jeg ikke er hjelpeløs, men må bestemme litt også. Så har jeg blitt veldig redd for konflikter også – jeg er skvetten. Jeg vil ikke såre noen, jeg er bare snill. Jeg har ikke krefter til konflikter. Vi har ikke krefter eller tid til annet enn å være blide, sier vi. Og det er sant.

Det samme gjelder mamma, jeg er redd for at hun skal dø også, eller bli syk. Jeg ble jo nærmest barn igjen da jeg var syk, ungen hennes igjen. det føltes trygt. Men begge passer på meg, og nå er det jo ikke så nødvendig og de må øve seg på å slippe meg løs. Og så er det vidunderlig med vennene mine – de har vært helt fantastiske. Men nå går jo livet videre. Sånn skal det være, men det er hardt. Jeg hørte noen snakket om en som var død nettopp, og det var bare en setning. Hun døde, sa de. Og sånn er det jo, bare en setning.

Det aller viktigste for meg, den største kampen, er det mentale, at noen ser bak sykdommen, bak det ånse utseendet mitt, på det verste så jeg ikke ut som meg selv i det hele tatt, men jeg var meg inni der, det eneste jeg hadde var det som var inni meg og det er jo det største spørsmålet – hvem er du når alt er tatt fra deg. Det er skummelt. Men det er det viktigste, å holde fast på deg selv inni der. Du kan ikke gjøre det alene, du gjør det bare med andre, med kontakt. En ting er det fysiske, det tøffeste er det mentale. Og det er ikke slutt. Jeg er ikke så sterk som jeg var. Og det slutter ikke å være hardt.

Les også: Henriette Steenstrup: - Samvittigheten min er en sterk drivkraft