Gro Hammerseng-Edin: – Jeg trodde likestilling i idretten hadde kommet lenger

–Frem til for tre måneder siden var jeg nok litt naiv, jeg trodde det sto bra til med likestillingen i norsk idrett. Jeg kom fra håndballen der det lenge har vært en selvfølge at jenter får samme tilbud som gutta. Men så ser jeg jo at det ikke står like bra til med likestillingen i andre idretter, sier Gro Hammerseng-Edin. 

Gjøvik-jenta som er kåret til verdens beste håndballspiller og har skapet fullt av medaljer fra EM, VM og OL, ble ganske nylig rett og slett headhuntet til jobben som meningsbærende sportskommentator i TV 2. 

Hun er den første kvinnen i denne rollen i et stort norsk mediehus, og har allerede pådratt seg solid bakoversveis over noen av holdningene som fortsatt eksisterer blant norske idrettsledere. 

– Jeg ble ikke spurt fordi jeg er dame, men fordi de ville ha meg i jobben. Men jeg ser at det er viktig at flere kvinner takker ja til roller som det vanligvis er menn som har, sier hun. 

Som sportskommentator skal hun mene noe om idrettspolitikk og aktuelle temaer i idretten, både i form av artikler og ved å delta i debatter. Hun skal også være til stede på store idrettsarrangementer og andre arenaer der idrett diskuteres. 

– Jeg har fått en 100 prosent fast stilling med å mene noe om idrett. Det synes jeg er kjempespennende. 

Etter at idrettskarrieren var over, har Gro jobbet som konsulent og foredragsholder, mye sammen med kona Anja. Hun har også vært håndballekspert for TV 2 i viktige mesterskap. 

– Det er mye jeg må sette meg inn i, jeg kan jo ikke alt om alle idretter. Men heldigvis har jeg et team gode sparringspartnere rundt meg i TV 2, sier hun. 

Nylig var Gro til stede på Idrettens kvinnedag, der hun holdt foredrag, men hun ble ikke like imponert over alt det andre hun hørte den dagen. 

– Når ishockeypresidenten (Tage Pettersen, journ. anm.) sier at reglene ikke kan endres fordi noen jenter vil synes det er skummelt ... Da kjente jeg at jeg ble varm og provosert. Jeg synes det er skivebom å bruke de ordene på scenen på Idrettens kvinnedag. 

Foranledningen til dette er altså en regel som sier at kvinnelige ishockeyspillere, uansett alder, ikke har lov til å gå i takling med sine motspillere. Gutter, derimot, har lov til å takle fra de er 12 år gamle. I Bergen gikk hockey-jenter i 8. marstog under parolen «Like vilkår også i idretten», men Norges Ishockeyforbund vil ikke endre på takle-regelen.

– Jeg har i grunnen ikke opplevd noe diskriminerende som yngre utøver, sier Gro når hun tenker tilbake på alle årene som ung håndballspiller. 

– Men jeg har alltid vært opptatt av likeverd og rettferdighet. Det har alltid ligget der som noe jeg har valgt å fighte for. Å stå opp for det jeg tror på og for andre mennesker som har bruk for drahjelp når de for eksempel blir holdt utenfor, blir diskriminert eller mobbet for å være annerledes, er viktig for meg. Det har det alltid vært. Det er noe av det som driver meg til å engasjere meg, sier hun. 

For Gro, som kommer fra en idrett med mange tøffe taklinger, er det helt absurd at det skal være andre regler for jenter enn for gutter. Men de siste månedene har hun skjønt at det fortsatt foregår mye diskriminering i idretten. 

– Ta de jentene som vil hoppe skiflyvning. De har kjempet for det i mange år, men de får fortsatt ikke lov. Jeg tror vi i mange tilfeller ikke ser hvorfor noe er diskriminerende fordi vi er så vant til at det er sånn. Her kan mediene helt klart spille en viktig rolle ved å sette fokus og legge press på ledere i idretten, mener hun. 

Gro synes også det kan bli mye prat og lite handling når idrettsledere skal jobbe med å endre idretten. 

– Det er en merkelig følelse å sitte i en sal full av mennesker som gir en voldsom applaus fordi lederen står på scenen og sier at «nå skal vi lage et forum og samarbeide videre». Jeg lurer på: Helt konkret – hva har de tenkt å gjøre? Hva skjer? Blir det mer istid for jenter som spiller hockey?

For å få bedre vilkår for jenteidretten holder det ikke med fagre ord og komitémøter, mener hun. Gros egen toppidrettskarriere gikk over med et brak da hun som første kvinne vant det populære programmet «Mesternes mester» på NRK i 2018. Hun tror deltagelsen der har gjort at hun er blitt «vaksinert» mot den type trening, nå er det kun «velværetrening». 

– Jeg har sikkert mer vondter enn mange andre, men tenker ikke så mye på det så lenge jeg har en kropp jeg kan bruke til det jeg vil. Jeg prøver å trene litt hver dag, det å trene er for meg litt som å pusse tenner. Men nå er det veldig på mosjonist-nivå. Det er joggeturer, kanskje en styrkeøkt på treningssenteret eller en saltime. 

Håndball er hun ferdig med, men hun savner noen ganger å være en del av et lag. Hun håper også at hennes egne barn finner like mye glede i idretten som hun selv har gjort.

– De får velge selv, men jeg håper jo at de vil drive med en idrett de liker. 8-åringen Mio har fått prøve både allidrett, håndball og fotball, og det er helt klart fotball som er hans lidenskap. «Mamma, jeg synes egentlig håndball er ganske kjedelig», sa han da han var med på håndballkamp, forteller Gro.

Familien er viktig for henne, og det var en forutsetning da hun fikk tilbud om den nye jobben, at hun kunne fortsette å følge opp barna. Hun skal for det meste jobbe fra hjemmekontor i Larvik.

– Jeg er sånn at jeg liker å være god i alt jeg gjør, men ikke for enhver pris. Nå er jeg på det stedet jeg ønsker å være i livet, jeg er gift og har to barn, og har absolutt ikke merket noen 40-årskrise.

I februar var Gro på Zanzibar i Tanzania som ambassadør for brilleprodusenten Specsavers. På forhånd hadde de samlet inn flere tusen brukte briller som skulle deles ut gjennom det humanitære prosjektet «Gi syn til Tanzania». 

– Syn og øyehelse har alltid vært viktig for å kunne prestere maks på håndballbanen, og jeg har vært spesielt påpasselig med å sjekke synet etter at jeg fikk vite om at vi har grå stær i familien. Tidlig diagnostisering er viktig for å kunne starte rask behandling, men dessverre er ikke denne muligheten alle forunt. 

Da hun fikk spørsmål om å bli med til Tanzania, sa hun ja med en gang. Gro mener at et godt syn er avgjørende for å kunne gå på skole eller komme ut i jobb og forsørge familien, og synes det er fint hvis brukte, norske briller kan bidra til å gi mennesker et bedre liv.

– Vi hadde med oss optikere som tok synsjekk av alle som møtte opp. Min jobb var å lete frem briller som kunne passe til hver enkelt. Det var veldig forskjellig hva de trengte – noen skulle ha lesebriller, noen trengte avstandsbriller eller solbriller. Vi hadde med oss mange briller, så alle fikk, forteller Gro og legger til at solbriller er noe av det viktigste for å forebygge grå stær for de som bor på steder med sterk sol som på Zanzibar. 

– Gjenbruk er jo veldig i vinden akkurat nå, dette synes jeg er veldig meningsfull gjenbruk. Siden oppstarten av prosjektet i 2015 har Specsavers delt ut over 50 000 brillepar i Tanzania, og gjennomfører over 1000 synsundersøkelser hvert år. 

– Jeg kan ikke huske sist jeg var så sliten, for vi hadde som mål at vi skulle jobbe til køen var borte hver dag. Mange hadde gått i timevis for å komme dit, sier Gro. For tobarnsmoren var besøket i Tanzania en påminnelse om at vi tar mye for gitt i Norge, som det å få briller hvis du ser dårlig. Men vi har også mye å lære av dem, mener hun.

– Det jeg så spesielt er hvor mye bedre tid de har til hverandre. De bruker ikke tid på skjermer og telefoner, men bare er sammen, ler sammen, synger og danser sammen. Det skulle jeg ønske vi gjorde mer av i Norge også, sier hun.