Sølje Bergman (46): - Jeg anbefaler så lite klær så mulig!

Hvilke klær har du brukt mest nå i korona-tiden? Noen av oss har flyttet inn i joggedressen og kastet bh-en for lengst. Andre har begynt med utendørsaktiviteter som krever sine klær. Atter andre sminker og pynter seg for å gå på kjøkkenet eller ut med søpla. 

Felles for de fleste av oss er imidlertid at penkjolen har blitt liggende i skapet. Sølje, hva har vært din go to-outfit og hvorfor? 

– Det jeg gikk i på «Farmen kjendis» hver morgen i ukevis har vært en favoritt. Lang hvit singlet og ullgenseren jeg strikket til Farmen-oppholdet. Det er det perfekte dasse-rundt-antrekket som jeg fortsatte å gå med på hytta resten av sommeren og her hjemme. Fargene i genseren gjør at jeg føler meg litt «fresh» selv om morgenen når jeg akkurat har stått opp og tasser rundt med iskaffen min.

Hverdagen min ellers er ganske lik om det er korona eller ei. Hjemmet mitt er et fristed hvor det å være komfortabel er det viktigste. Har jeg vært ute og stæsjet meg opp, så er det første jeg gjør når jeg kommer hjem å slenge av meg bh-en og hoppe inn i kosetøy som tights og T-skjorte, eller bare T-skjorte og underbukse – så lite klær som mulig! Vi har det varmt hjemme hos oss, det er noe som henger igjen fra barna var små. Jeg elsker å ha det varmt, for jeg er så glad i å gå med minst mulig klær. Da føler jeg meg fri og herlig avslappet. 

Stadig nye restriksjoner, uforutsigbarhet og vaksineutsettelser begynner å røyne på for oss alle. Hvilke triks bruker du for å beholde humøret og holde ut enda litt til? 

 – Jeg har alltid hatt et mantra om at hverdager er det vi har, hver dag, alt annet er bonus. Så i utgangspunktet er jeg utstyrt med ubeskjedent mye positivitet. I disse tider har det kommet godt med. Å leve livet her og nå er noe jeg etterstreber hele tiden. Og når sant skal sies sier jeg ofte om vår familie at vi er litt «korona-familie». 

Vi elsker å være hjemme, vi er vant til å være mye sammen, det er jo noe jeg og Stig Henrik valgte bevisst da vi fikk barn. Vi ville investere i tid mer enn i det materielle.

En ting som har vært viktig for meg i denne tiden, er å være spontan! I og med at vi ikke kan planlegge noe som helst og alt er i limbo, er det å være spontan en herlig avveksling. Om det er å drikke champis på toppen av Grefsenkollen eller gjøre noe overraskende med barna. 

Å si JA mer enn NEI kommer man langt med! Det er lov å slurve litt med rutiner og regler, for fokuset mitt er at vi må prøve så godt vi kan å ha det så bra vi kan, sammen! Vi må bjuda på alle mann i denne tiden. 

Jeg tror det er enormt viktig å senke forventningene i disse dager, for forventninger skaper ofte et ønske om noe, et resultat eller en følelse som kanskje ikke alltid innfrir. Da er det så utrolig mye mer givende å senke forventningene til absolutt alt. Å bli positivt overrasket er så mye bedre når det kommer til hvordan vi har det, enn skuffelser om att og om att.

Hva tenker du er det viktigste vi kan lære av denne pandemi-situasjonen? Har du lært noe nytt om deg selv? 

– Noe av det viktigste vi kan lære av det vi har vært igjennom dette siste året, er at å oppleve gleder og positive ting ikke kan måles i størrelse. 

Det er ikke lenger de store opplevelsene eller de store tingene som står i sentrum, men små hverdagslige gleder. Det kan være en melding jeg får med et kompliment, et blikk fra mannen min, en liten stund når barna leker fint sammen og ingen krangler. 

Å møte en venninne en halvtime, få skravlet litt over en kaffe. Rent hus og friske tulipaner som solen skinner på, en stille stund på kvelden når barna sover og jeg kjenner på hvor godt vi tross alt har det. 

Det er egentlig uendelig mange små øyeblikk gjennom dagen vi kan trykke til vårt bryst og kjenne på glede og takknemlighet over. 

Jeg tror og håper kanskje stadig flere ser dette og bruker det som en positiv energi til å se fremover og ta lærdom av. Jeg synes samfunnet har altfor mye fokus på at det er store mål, store resultater og store hendelser som gjør at vi fortjener å gi oss en klapp på skulderen og si at vi kan være stolte og glade, men nå tror jeg flere og flere faktisk jubler over mindre ting og ser gleder oftere enn de kanskje hadde forventet. 

Det som for meg kanskje er den største utfordringen, er å være tålmodig. Det å tåle hverdagen når den ikke er til å kjenne igjen, det å tåle å leve i det uforutsigbare og usikre, å bli utfordret på helt nye tema, det krever at jeg tar et skritt tilbake, og ydmykt prøver å forvalte det som er viktig for meg, for barna og ikke minst parforholdet.

Kan alt dette føre til noe positivt også? I så tilfelle hva? 

 – Jeg håper jo inderlig at vi evner å løfte blikket og fokusere på det som har vært positivt fra den epoken. At vi i ettertid bruker tid og tanker på å virkelig se hva vi har lært. 

For det å leve livet på en uvant måte, begrenset, usikkert og for noen ekstremt utfordrende både fysisk og mentalt, kan absolutt føre noe godt med seg.

Jeg vet at mange har følt at det er deilig å roe ned livene sine. Slippe å ha en stappfull kalender og føle at man hele tiden henger etter bakerste vogn på toget i stedet for å sitte i førersetet på lokomotivet.

At man på mange måter får eller tar tiden sin litt tilbake. Jeg pleier å si: Alt vi har er tid og alt vi mangler er tid. I denne perioden har vi blitt kastet ut av alt det vi er vant til, alle rytmer og rutiner vi har lagt ble feid vekk under bena våre på en natt. Vi sto på mange måter på bar bakke, og alle måtte finne ut en helt «ny» måte å leve livene sine på.

Ja, det er slitsomt, ja det er krevende, men det er også en gave! Det er en mulighet til å se hvor sterke og tilpasningsdyktige vi tross alt er. At vi evner å finne nye måter, nye veier å leve livet på. At vi tør å finne midlertidige løsninger og se hva som er det beste for oss akkurat nå.

Det krever et visst mot å få livet snudd på hodet men likevel klare å se det positive i det. Ordspråket: elsk meg mest når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest, er viktigere enn noen gang.

Og en viktig ting jeg håper vi har lært, er å være modige! Å være sårbare men sterke, usikre men med pågangsmot og se at det ikke er kvantitet som måler lykke men kvalitet.

Les også: – Man kan kle seg i det man føler seg vel i – uavhengig av alder!

Hvis du kunne velge en karantene-kohort til en bedre middag for fire, hvem ville du valgt da og hvorfor? Her er alt og alle lov, både kjente og ukjente, superstjerner, levende og døde. 

 – He-he, det er en forlystende tanke hvis dette kunne skje i virkeligheten! Da hadde jeg valgt forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir, hun var en modig kvinne av sin tid. 

Med sitt tankegods er hun inspirerende, ufravikelig ærlig og med et pågangsmot jeg beundrer. Skulle gjerne snakket med henne om menn og hvordan forstå dem bedre. 

Neste person jeg ønsker til bords, er Meryl Streep. Ikke bare er hun vakker og dyktig, hun er et meget reflektert individ. Og jeg hadde hatt så lyst å snakke med henne om kunsten, livet og hennes refleksjoner rundt å være skuespiller. Hun er en sann rollemodell for oss kvinner og jenter. 

En tredje person jeg gjerne skulle servert champagne og krepsehaler, tilhører den amerikanske urbefolkningen, navnet er ukjent, men han satt på livstid i fengsel i San Quentin.

Jeg hørte om ham gjennom skuespiller Jan Jönson og hans forestilling «Stunder av värklighet: en berettelse om Kumla, San Quentin, Samuel Beckett.» 

Denne mannen sådde et frø i luftegården, og ettersom årene gikk vokste treet seg større og større. Han voktet treet som sitt eget barn og satt der i timevis hver dag. Da Jan Jönson spurte ham hvorfor treet var så viktig, svarte han: For når treet er høyt nok, skal jeg klatre opp i toppen og endelig få se horisonten og verden der ute. Jeg skal være her inne for alltid, men dette gir meg en mulighet til å kjenne på frihetsfølelsen igjen. 

Denne historien gjorde så dypt inntrykk på meg at han ville jeg gjerne snakket med om hans livsfilosofi, hans måte å takle livet bak murene på og hva han tenker om menneskeheten, ondskap og lidelse. 

Den siste personen jeg inviterer til bords, er skuespilleren Jason Momoa. Ha-ha, Stig Henrik er vel vitende om at den eneste på denne kloden som kan konkurrere med ham, er Jason, men det er noe mer ved ham enn et gudegitt utseende og dyktighet som skuespiller. Han mener noe, han snakker om familielivet og en hverdag som jeg kjenner meg igjen i. Så han vil jeg snakke med om hans livsfilosofi, lykke og hverdagen. 

Ah, for en kveld, og for en samtale det kunne blitt! Dette skal jeg dagdrømme meg litt bort i, kjenner jeg, et herlig avbrekk fra korona-restriksjoner og minusgrader utenfor!

Hva gleder du deg aller mest til å gjøre når dette er over og hva er du eventuelt aktuell med nå utover våren? 

 – Jeg gleder meg mest til å kjenne på den fysiske friheten igjen. At jeg ikke har «barnevakten» Erna som forteller meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. 

Jeg gleder meg til våren, solvarme og å drikke champagne ute på en restaurant, høre og se glede og latter, suge inn det yrende våryre livet rundt meg og kunne klemme hvem jeg vil når jeg vil og så mye jeg vil!

I hele denne korona-tiden har jeg prøvd å se muligheter i stedet for begrensninger, Så jeg har tatt tak i meg selv, og skjønt at nå har jeg muligheten til å bruke tid på mitt hittil ukjente kunstneriske uttrykk. Det mest personlige av dem alle: Skriving. Så nå er jeg i prosessen med å skrive en barnebok og en diktsamling. 

Jeg har en tendens til å utsette det som er det viktigste for meg selv og for min utvikling. Nå har jeg satt ned foten og skjønner at nå er tiden her. Jeg skal utlevere det som jeg har gjemt bort i alle år.

Det er jo noe helt annet å uttrykke kunst gjennom å være skuespiller. Der spiller jeg en karakter og er en samarbeidskunstner, men når jeg skriver er det bare meg og ordene. Og resultatet må jeg eie helt alene.

Jeg er min egen verste kritiker, og det jeg utfordrer meg på nå er å være snill mot meg selv, overkomme frykten for min egen kritiske stemme og forhåpentligvis gi verden noe jeg mener kan være berikende og inspirerende og underholdende.

Jeg gruer og gleder meg, men mest av alt gleder jeg meg over å stå i min største utfordring noen sinne. Now is the time, og jeg skal gripe om det med hele meg og håper det gir meg det jeg trenger mest, anerkjennelse i eget hode.

Les også: Agnes Kittelsen: - Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener