Skriver om sin egen voldtekt

Forfatter Kathrine Nedrejord opplevde alle kvinners mareritt: hun ble voldtatt på åpen gate like utenfor leiligheten sin i Paris. Ved å bruke sin egen historie i sin nye roman, føler hun at hun har tatt tilbake kontrollen over livet.

15. mars 2019 av Lisbeth Skøelv

Kathrine Nedrejord

Alder: 31. 
Bor: I Paris.
Familie: Har kjæreste. 
Yrke: Forfatter, dramatiker og scenekunstner. Ble nomiert til den nasjonale Ibsenprisen i 2016. Husdramatiker på Nationaltheatret fra 2018. 
Sosiale medier: Kathrine Nedrejord (Facebook). 

«Hva er det hun ikke orker. Å snakke. Å bruke ord. Å være menneske. Å være voldtatt»

-Fra romanen «Forvandlinga»

Du har valgt å bruke din egen traumatiske voldtekt fra 2016 i romanen «Forvandlinga». Hvorfor?

– Jeg tenker mer at jeg ikke hadde noe valg, det var det som fylte hodet mitt. Og når man har et yrke som mitt, der man er avhengig av hodet for å skrive, så hadde jeg to valg: å sette skrivingen på pause eller å skrive om det som opptok meg. Jeg tenker også at det var en fin måte å bearbeide det på, for jeg skriver det ikke akkurat som det er, jeg skriver i tredje person, jeg har en viss avstand og jeg tar meg friheter, for det må man gjøre dersom man lager romaner basert på virkelige hendelser.

Romanfiguren «K» prøvde først å late som om voldtekten ikke hadde skjedd. Var det din reaksjon også?

– Ja, jeg hadde en 12-timers periode etterpå der jeg var i fornektelse. Det er en veldig vanlig reaksjon. Heldigvis varte det ikke lenger for min del, slik at jeg fikk fortalt det til noen og fikk anmeldt det. Men jeg tenkte først, som jeg skriver i boken, at hvis jeg later som om det ikke har skjedd, behøver jeg heller ikke å ta det inn over meg eller være traumatisert.

Både du og romanfiguren «K» valgte å anmelde gjerningsmannen. Var det et vanskelig valg?

– Jeg hadde ikke lyst til å anmelde, jeg ville bare legge det bak meg og forsøke å gå videre. Hvor idiotisk det enn høres ut, så hadde ikke jeg tid til å være traumatisert. Flere rundt meg ba meg tenke på hvordan det ville føles å gjøre en innsats slik at dette mennesket ikke skal kunne gjøre det samme mot noen andre, i stedet for å bare gå inn i en maktesløshet. Jeg har absolutt ikke angret på at jeg anmeldte, selv om det ikke alltid er like greit å hele tiden få en påminnelse om det som skjedde. En av tingene jeg ønsker å si med boken, er hvor viktig det er å anmelde, for å hindre personen i å gjøre det igjen. Og selv om saken blir henlagt, kan det hende at din anmeldelse styrker en senere sak mot vedkommende, som får ham dømt. Derfor mener jeg at selv om overgrepet har skjedd for 10 eller 20 år siden – anmeld det! På samme måte som med #metoo trenger vi å vite omfanget. Dessuten tar man tilbake makten ved å anmelde, på en primitiv måte tar man en slags hevn.

Følte du at du ble trodd?

– Forskjellen på å bli trodd etter en voldtekt av en fremmed på gata eller av en man kjenner, er vel at i mitt tilfelle finnes det færre potensielle versjoner, så det er lettere å bli trodd. Det er vanskeligere for både overgriper, politiet og forsvarere å komme opp med en plausibel grunn til at dette fant sted mellom to fremmede på gata. I mitt tilfelle kjente verken jeg eller noen rundt meg gjerningsmannen, så ingen måtte velge side i etterkant.

Du har tidligere gitt ut fire romaner, men du har sagt i et intervju at de gangene ga du bare ut en bok, men at denne romanen har et annet aspekt. Hva legger du i det?

– Jeg levde på mange måter romanen mens jeg skrev den. Den forandret seg dag for dag, uke for uke – alt etter hvor jeg var i prosessen. Boken føles personlig på en helt annen måte. Tankene og erfaringene ligger tett opp til det jeg følte der og da og ble skrevet tett opp til da det skjedde. Det er dessuten en viktig historie, det er det mest dramatiske som har skjedd i mitt liv. Det føltes som en innvendig krig. Jeg sier ofte at for at det skal bli en god bok, må det stå noe på spill, og her sto det virkelig noe på spill.

Hvordan føles det å stadig måtte snakke med journalister og andre fremmede om den verste hendelsen i ditt liv?

– Jeg setter jo klare grenser – det har jeg gjort overfor familie og venner også. De jeg går i detalj med er politiet, psykolog og påtalemyndigheten. Jeg har ikke lyst til at folk rundt meg skal sitte med klare bilder i hodet, derfor beskriver jeg heller ikke selve handlingen i boken. Det er hva som skjedde etterpå, traumatiseringen og veien tilbake til livet jeg skriver om.

 

Det tok måneder før du greide å skrive igjen etter overfallet. Hvordan var den prosessen?

– I ettertid har jeg skjønt at formuleringsevnen er noe jeg har tatt for gitt, og plutselig ble den tatt fra meg. Jeg skjønte ikke hvor essensiell skrivingen var før jeg mistet den. Heldigvis fikk jeg skriveevnen tilbake etter hvert, og nå tar jeg den ikke for gitt.

Var det terapi å skrive boken – hjalp den deg videre?

– Det var ikke så magisk som jeg hadde håpet, at bare jeg fant de riktige formuleringene skulle alt bli bra igjen. Men jeg har maktet å sette ord på mange følelser som ellers var vanskelig å sette ord på når hjernen var litt kortsluttet den første tiden etterpå.

«Hun er sint på menneskene som lever livet sitt videre, som normalt, som om ikke hennes var snudd opp ned. Det er ikke rom for forståelse i hodet hennes», skriver du. Føltes det slik?

– Det var vanskelig å se at livet gikk videre for andre. De nærmest meg delte sjokket mitt med meg, men så begynte livet deres også sakte, men sikkert å gå videre, mens jeg var fortsatt i det. Da føltes det mye mer ensomt.

Du unngår ofte å bruke ordet voldtekt i boken, du skriver heller om «det inntrufne» eller «det som har hendt». Hvorfor denne distanseringen?

– Av og til kan man bruke ordet bevisst, som en slags punchline, for ordet er så kraftig, man har ikke lyktes å banalisere det på noen måte.

Du valgte å flytte fra leiligheten din etter overgrepet. Hvorfor?

– Det skjedde jo ute på gata i nærheten av leiligheten min, og hver gang jeg skulle ut, føltes det som å tråkke over åstedet, det føltes umenneskelig. Å flytte var nesten magisk, da satte jeg punktum og forlot kulissene.

Hvordan har voldtekten forandret deg?

– Jeg har blitt mer engstelig og mer var for sensoriske inntrykk som ligner på det som skjedde. Jeg føler at jeg ikke helt vet hvordan det kommer til å feste seg. Det er bare knappe to år siden, det er kanskje for tidlig å si hvilke varige men jeg vil få.

Du har sagt at det som skjedde deg, ødela deg – men ikke for alltid. Hva mener du med det?

– Man kan bygge seg opp igjen. Vi mennesker tåler ganske mye, og vi er bygd for å komme oss videre. Men det er viktig at vi erkjenner hva som har skjedd for oss selv, og at vi legger skylden der den hører hjemme. Man kan bli «reparert» igjen, men det vil alltid være der. Jeg vil for alltid føle meg litt svakere enn jeg var.

Et halvt år etter overgrepet fikk du deg kjæreste. Hvordan var det å forholde seg til menn igjen etter det du hadde opplevd?

– Til og begynne med var det veldig komplisert. Selv mannlige relasjoner jeg hadde fra tidligere ble jeg redd, selv om de aldri hadde gjort meg noe. Det begynte som et mer generelt hat mot menn som kom og gikk litt, men jeg tror det bare var tid som skulle til før jeg følte meg litt tryggere. Derfor er jeg ekstra «glad» for at gjerningsmannen var en fremmed og ikke en jeg kjente, for den situasjonen var langt fra situasjoner som man opplever i et forhold. Det var jo også et slags friskhetstegn å føle seg klar for å få seg kjæreste, og vi er fortsatt sammen.

I din neste roman er også voldtekt er tema, men denne gangen er handlingen lagt til Karasjok og er et oppgjør med voldtektskulturen som er blitt avslørt i Finnmarks-bygda som du har et nært forhold til. Hvorfor dette temaet?

– Jeg vet jo at ungdommer er overrepresentert på voldtektsstatistikker, så det er desto viktigere at de får en stemme. Ifølge Levekårsundersøkelsen blir dessuten dobbelt så mange kvinner i samiske områder utsatt for vold og overgrep enn norske i det samme geografiske områder. Det viser at det finnes en ukultur, uten å dermed si at alle samiske menn er verre enn norske. Men får ikke slike handlinger konsekvenser, vil ukulturen blomstre. Jeg tror mange samiske miljøer sliter med at det vonde skal forties. Jeg håper boken kan bli en konversasjonsåpner.


Siste spørsmål: Fant de noen gang gjerningsmannen din?

– Tilfeldigvis fikk jeg beskjed av fransk politi om at de hadde lokalisert ham samme dag som jeg skulle lansere «Forvandlinga». De fant DNA-et hans etter voldtekten, og han hadde vært ettersøkt i halvannet år. Han sitter nå heldigvis bak lås og slå i påvente av rettssaken. Jeg håper en dom kan sette et punktum for saken, så jeg føler at jeg endelig kan gå videre. 

Om boken «Forvandlinga»

«‘Forvandlinga’ er en roman om å vende tilbake til hverdagen etter en overfallsvoldtekt. K. er en ung, norsk forfatter bosatt i Paris. Etter overfallet tilbringer hun noen måneder i Oslo, omgitt av nære venner og familie, før hun returnerer til Paris og forsøker å leve normalt.

K. har ofte valgt annerledes, drevet av åpenhet og eventyrlyst. Hun har reist mye aleine, møtt nye mennesker, lært seg språk. Hun tenker på livet sitt på samme måte som fortellingene hun skriver: Det er hun selv som driver hendelsene framover og gir mening til det som skjer. Men det brutale overfallet er en hendelse hun ikke selv har valgt, det skriver henne inn i en historie hun ikke ønsker å være en del av, i et språk hun ikke ønsker å bruke.

På en rå og inntrengende måte forteller ‘Forvandlinga’ om en rystende erfaring, samtidig som den trekker opp overraskende forbindelseslinjer til byråkrati, språk og diktning. Det er en formfullendt roman, skrevet med klokskap og varme.»

Oktober, 379 kr. 

Kanskje er du også interessert i...